Upolert action
Selv om valgene du tar og historien du spiller er viktig, så er hovedinnholdet i Alpha Protocol de action-baserte oppdragene du begir deg ut på. Gjennom rollespillelementene velger du hvilke evner du skal trene opp, hvilket utstyr du skal ha på deg og du stiger i erfaringsnivå på tradisjonelt vis, men det er likevel action og kamp som står i sentrum.
Alpha Protocol heller i større grad mot å være et skytespill enn de fleste andre dataspill med såpass mange rollespillelementer jeg har sett. Du velger selv hvilke våpen du ønsker å bli god med, fra pistoler, hagler, maskinpistoler, automatgevær til bare nevene.
I tillegg kan du utvikle andre evner som gjør deg bedre til å snike, gjør deg tøffere fysisk eller bedre med ting som bomber og granater. Inne i hvert oppdrag velger du selv hva slags utstyr du skal ha med deg og hvilke taktikk du skal bruke for å nå dine mål.
Hvis du ønsker kan du snike deg frem og nesten ikke drepe noen fiender i et oppdrag, eller du kan storme inn med maskinpistoler og plaffe ned alt som rører seg. Uheldigvis virker ikke alle strategier å være like effektive, for spesielt i enkelte sjefskamper så er noen evner klart overlegne andre. Noen steder virker du nødt til å være i stand til å gjøre mye skade på lang avstand, og her er automatgeværet konge.
Bortsett fra et ubalansert våpensystem har også Alpha Protocol mange andre problemer når det gjelder action. De fleste fiendene du møter på er nemlig stokk dumme. De viser noe av den verste kunstige intelligens jeg noen sinne har sett. Selv om du nettopp har skutt en av lagkameratene kan de godt stille seg med ryggen mot deg. Du kan også ofte se dem stå og slå vilt om seg i lufta, selv når du er milevis unna. Slik er dine fleste vanlige motstandere lett hakkemat.
Det er kanskje bra at mange av fiendene er såpass håpløse, for spillets kontroller og brukergrensesnitt er på ingen måte optimalt, i hvert fall ikke på Xbox 360. Ettersom du tilegner deg flere og flere evner og mer og mer utstyr begynner det å bli veldig tungvint å finne frem til alt og bruke det i kamp.
Det er også tungvint å bruke dekning effektivt, og når han går sammenkrøket vagger Michael Thornton sakte og komisk frem som ei gås med alt for korte bein. Selve skytingen virker også noe upresis og kronglete, og selv om du fullt ut utvikler et våpen føler du aldri at du blir noen mesterskytter.
Spillet inneholder også en del «minigames» som avhenger av hurtig og presis bruk av kontrollene i løpet av få sekunder. Det er tre slike, hvor du enten dirker låser, kobler ledninger eller hacker datamaskiner. De er alle vanskeligere enn nær sagt alle slike «minigames» jeg har prøvd før, og hacking er spesielt strevsomt og irriterende. Du kan heldigvis utvikle evner og ha på deg utstyr som kan hjelpe deg gjennom disse hyppige prøvelsene.
Verken enten eller
Den upolerte trenden fortsetter når det gjelder grafikken. Alpha Protocol ser helt greit ut, men er på ingen måte like vakkert og detaljert som de fleste andre store og nye action eller rollespill. Grafikken er rett og slett noe utdatert, og blir ikke hjulpet av at det er lett å finne såkalte «glitches» og småfeil.
Gjennom mange slike svakheter, som dårlig kunstig intelligens, relativt dårlig utviklede personer, små-trøblete action og grafikk noe under pari, tipperr jeg at Alpha Protocol kanskje ikke faller i smak hos alle.
Det virker som om utvikleren kan ha bitt over for mye, og kunne trengt noen ekstra måneder med finpuss før spillet ble utgitt. Jeg er nok likevel personlig noe mer tilgivende når det gjelder slike feil når et spill har andre strenger å spille på, for Alpha Protocol flyter likevel bra og spillbarheten er helt ok.
Det er nemlig umulig å stikke under stol at spillet er veldig ambisiøst, og beveger seg i en verden som det helt klart er vanskelig å lage gode dataspill i. For selv om Alpha Protocol er noe tåpelig til tider, så rører det ved noen av verdens viktigste realiteter. Hvordan bør terrorisme bekjempes? Hvem er faktisk terrorister? Hvem har mest makt av stater, organisasjoner og private bedrifter?
Dette er temaer jeg mener spillet skal ha mye ros for å ta opp. Alpha Protocol klarer til og med å komme med enkelte politiske gullkorn underveis, når det viser interne e-poster fra et multinasjonalt selskap. Her beskrives taktikker for å fyre opp under konspirasjonsteorier, der lovbrudd har blitt begått, for å grumse til vannet, eller gjennomføre kostnadsanalyser som veier utgiftene for en produkttilbakekalling opp mot hva selskapet vil bli saksøkt for etter mange dødsfall.
Det er likevel ikke ofte spillet klarer å fange virkeligheten bak internasjonal storpolitikk, og det faller som oftest ut i et fantasibasseng hvor det kan plaske rundt med de fleste andre spiondramaer. Slik byr ikke settingen på mye nytt, til tross for alt dens enorme potensial.
Det finnes nok av ekte agenter og spioner der ute, fra Robert Bear til John Perkins, som er villige til å fortelle en sannhet som er mange ganger mer sjokkerende enn hva fiksjonsforfattere kan trylle frem. I virkeligheten behøver ikke mektige selskaper som Halliburton, Bechtel, Exxon Mobil eller Goldman Sachs å gjennomføre risikable komplott for å få staten til å gjøre som de vil, for i virkeligheten er slike selskaper staten. Den amerikanske filosofen John Dewey sa det rett ut, og kalte politikk den skyggen store selskaper kaster over samfunnet.
I virkeligheten finnes ikke hemmelige organisasjoner som Alpha Protocol, for det er ikke bruk for dem. Personer i viktige selskaper og internasjonale organisasjoner operer i stedet som slike agenter, og skadene de gjør er som oftest mange tusen ganger større enn hva ei gruppe skyteglade og todimensjonale «tøffinger» kan stelle i stand.
Konklusjon
Alpha Protocol er et godt og underholdende actionrollespill. Det har likevel klare svakheter som sårt kunne trenge mer finpuss og justeringer. Spillet har flere irritasjonsmomenter og innimellom en noe amatørmessig tilnærming til både historiefortelling og karakterskapning. Spillets styrker er friheten og mulighetene det gir spilleren, og en evne til å glimtvis røre ved vår viktige og for mange farlige hverdag. Selv om spillets historie på en måte blir mer realistisk helt på slutten, klarer ikke spillet å bli noe særlig annet enn et rent underholdningsobjekt.
Det forteller en historie vi har fått servert bedre andre steder, og går glipp av en sjanse til å si noe mer. Utvikleren viser innimellom nok kunnskap til å kunne ha tatt spillet et steg videre, og utvidet dataspillsjangeren, men faller igjennom som så mange andre. Hvis du ønsker realistisk underholdning og intriger om internasjonal politikk og terrorisme, så se filmen Syriana. Hvis du ønsker et ganske godt, men stort sett helt tradisjonelt actionrollespill, så spill Alpha Protocol.
Alpha Protocol er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.
