Det er noe trygt over navnet Sid Meier. Du vet liksom hva du får med et spill som bærer hans navn. Settingen endres kanskje av og til, men de samme konseptene følger med. Civilization, Colonization, Alpha Centauri og til og med Pirates! bruker i all hovedsak den samme formelen med turbasert utforsking, diplomati, og kamper der dine militære, teknologiske og politiske prioriteringer gir deg overtaket som er nødvendig for å vinne. Det har vist seg å være en vinnende oppskrift helt siden Commodore-dagene.
Det turbaserte formatet kaster spillerne inn i en intens, vanedannende syklus som kan være direkte vanskelig å løsrive seg fra. Hvem vet hvor mange søvnløse netter Sid Meier sine spill har forårsaket de siste 25 årene? Det har hvertfall vært årsaken til mange av mine, og jeg angrer ikke et sekund. Kan dette romeksperimentet fra Meier & co kan lindre den samme strategikløen? Svaret er ja, men med et litt annet fokus denne gangen, og dessuten i et mindre format.
I motsetning til den planetære settingen i Beyond Earth foregår Starships utelukkende ute i galaksen. Du velger først en fraksjon, og så en leder for denne fraksjonen. Kombinasjonen av fraksjon og leder gir deg ulike fordeler. Så bærer det ut i galaksen, der du leder din flåte på tokt til andre planeter og gjør oppdrag i form av kompakte kampscenarier som utspiller seg på todimensjonale rutenett med asteroider og planetoider du kan bruke strategisk til å gjemme deg eller omringe fienden. Enten skjer dette via frivillige oppdrag eller ved fiendtlige møter med andre fraksjoner.
Kampdelen utgjør hoveddelen av spilletiden og er en virkelig morsom modus med akkurat nok kompleksitet til at jeg tror vil appellere til ganske mange, selv de som ikke kjenner til Sid Meier-spill fra før. Kampene foregår på et mikronivå der du får kontroll over hvert skip i flåten din, og det hele er faktisk mer komplekse enn i storebror Civilization. Det er svært tilfredsstillende å få inn et kritisk treff på fiendens sine skip, og spennende når du selv blir beskutt og ikke er helt sikker på om skjoldene dine klarer påkjenningen.
Fiendens kunstige intelligens er smart nok til at den prøver å omringe deg, og tvinger deg til å vurdere hvor du skal plassere skipene dine. Det føles også som at oppgraderingene du gjør på flåten har en reell effekt på kampene, akkurat slik det bør være. Dette er rett og slett en velutviklet, strømlinjeformet strategimodus – og den bærer hele spillet på sine skuldre. Og heldigvis fungerer denne hovedattraksjonen svært godt.
Mitt skip er lastet med laservåpen
Kampene er relativt kortvarige og består som regel av lettfordøyelige oppdrag som «beskytt dette skipet» eller «utslett alle de andre skipene», men dette passer veldig godt og lar deg fokusere fullt ut på ting som taktikk og posisjonering.
Du flytter ett og ett skip om gangen, og kan utføre én handling per skip, per runde. Når du har gjort dette er det fiendens tur, og slik fortsetter det inntil målet er oppnådd. I mellomtiden er det flere valg å ta: skal jeg gjemme meg bak asteroidene og ofre litt av skaden jeg kan gjøre mot at jeg er litt mer beskyttet? Skal jeg bruke langdistansetorpedoer eller gå helt nært innpå og gi dem bredsida? Siden kampene foregår på et todimensjonalt plan arter de seg mer som sjøslag enn romslag, men hvem bryr seg når det er så gøy!
Åpen konflikt er selvfølgelig ikke ditt eneste alternativ i møte med andre fraksjoner, i hvert fall ikke på papiret. Som i andre Firaxis-spill spiller diplomati, ressurser og teknologiske oppgraderinger en viss rolle, men i Starships har dette blitt redusert til en forenklet versjon av de mulighetene man har i Civilization-spillene. På den lyse siden har dette resultert i et grensesnitt der ingenting ligger skjult bak tonnevis av menyer, men litt mer nyanse savnes likevel.
Diplomatiet føles som om det har blitt kokt ned til et binært valg mellom «jeg skal legge din sivilisasjon i ruiner» eller «la oss være bestevenner for alltid og utveksle vennearmbånd». Selv om de diplomatiske dialogene kan gi deg innsikt i den teknologiske progresjonen til de andre fraksjonene, er dette mer til pynt enn til nytte. Det ga meg lite informasjon som jeg så kunne benytte i spillets gang.
Spillet gir deg en viss følelse av begrenset handlingsrom når de andre fraksjonenes grenser stadig kryper nærmere dine egne for hver tur som går. Jeg følte meg nesten tvunget til å handle aggressivt, selv om du i teorien har flere måter å vinne spillet på: ved å erobre 51% av kartet, å være den eneste overlevende fraksjonen, samt å vinne via teknologisk overlegenhet, eller ved å bygge flest «wonders» – bygninger som gir deg store strategiske fordeler. I et spill som fokuserer så mye på turbasert kamp er det definitivt artigst å vinne via erobring, fordi de andre delene av spillet ikke er vektlagt like mye. Det er dog vanskelig å trekke Sid Meier's Starships for å ha et fokus på sin beste ingrediens: romslagene.
Galaksen vår slik vi kjenner den er svimlende stor og kan være veldig vakker, men presentasjonen i Sid Meier's Starships er ganske spartansk og kunne med fordel trengt litt krydder. Portrettene av lederne er kjipe, spesielt sammenlignet med de «levende» historiske figurene du snakker med i Civilization V. Her er det bokstavelig talt statiske 2D-portretter som snakker til deg . Vi er i 2015, en tid der selv de minste utviklerne klarer å gi ut spill som ser fenomenale ut, og Starships er dessverre ganske tørt og kjedelig å se på. Det er på ingen måte estetisk ubehagelig, men det er ingenting her som virkelig «popper» ut av skjermen.
På en annen side kjører det i det minste flott på selv den mest beskjedne maskinvaren på markedet: min 2012 Macbook Air takler det strålende og det fungerer også på iPad-er helt ned til iPad 2 (såvidt jeg vet er iOS-versjonen identisk med PC- og Mac-versjonen).
Konklusjon
Starships byr på de samme vanedannende konseptene som Firaxis har blitt kjent for gjennom en årrekke, og lykkes samtidig i stor grad med å presentere dem i et lett fordøyelig nettbrettformat. Kampsystemet er verdt inngangsbilletten alene og passer utrolig godt til korte runder med strategispilling. Selv om jeg spilte på PC vil jeg anbefale deg å spille det i sofakroken med en iPad, eller en laptop med Steam på.
Jeg var til å begynne med litt usikker på om spillet kunne holde min interesse over tid, men før jeg visste ordet av det hadde Sid Meier-effekten tatt grep om meg igjen. Dette er mye takket være det underholdende kampsystemet. Spillet kunne nesten kun bestått av dette og fremdeles være verdt å spille. Kombinert med de andre elementene blir dette et slags sofa-Civ og det er skikkelig fornøyelig tidtrøyte. Bare ikke forvent den dybden du får fra storebror Civilization eller Beyond Earth. Dette er mer som et lettbeint Pirates i verdensrommet, og det ønsker jeg velkommen. Jeg skal hvertfall spille flere runder til.
