Civilization VI har nå vært ute i godt over et år, og vi får nå servert den første, store ekspansjonen. Rise and Fall lover å tilby spillerne mer mikro-administrasjon blant annet i form av guvernørenes inntog, og et helt nytt lojalitetssystem skal sikre oppmerksomheten. Selv om ikke alt av nye mekanismer er så tydelige og gjennomførte som de kanskje burde være, er det jaggu meg helt herlig å være tilbake i Sid Meiers verden.
Mange nye Buzz-ord
Så godt som ethvert strategispills bane er late-game-seksjonene, hvor nasjonene er sent i spillet og ting begynner å bli en smule kjedeligere. Selv om Rise and Falls nye mekanismer er tilgjengelige gjennom så godt som hele spillet, er det spesielt én av dem som skiller seg ut fra mengden. Det nye lojalitetssystemet fremstår for meg som det aller kuleste tilskuddet til Civilization VI, ettersom det får enorme innvirkninger både innen- og utenriks.
Lojalitet er en måler for, ja, hvor lojale borgerne dine er. Lojalitet må ikke forveksles med lykke-faktoren, som man trenger spesielle fasiliteter – Amenities – for å opprettholde. Lojalitet fungerer på mange måter som religion-mekanismen; den sprer seg til andre byer, og andre byer sprer sin til deg. Dette betyr at om du har dine byer i nærheten av hverandre, vil de ”spre” lojalitet til din kultur, slik at den ikke synker til et farlig nivå. Hvis andre nasjoner har mange byer rundt dine, eller har visse bonuser som gjør at de sprer sin kultur sterkere enn du gjør, kan byene dine finne på å kreve selvstendighet. På dette tidspunktet vil byen bli en slags by-stat, som både du og andre kan velge å gå til krig mot uten å måtte betale for det i negativ aggressiv ekspansjon-relasjoner med andre fraksjoner. Eventuelt kan du – som den dominerende kulturen – vente på at den nye byen skal bli så betatt av din nasjon; at den rett og slett bestemmer å underlegge seg ditt styre, og blir innlemmet i riket ditt.
Brukes lojalitetsmekanismen riktig, er den svært verdifull, og gjør den også meget kul. Den er heller ikke forbeholdt spesifikke æraer, selv om jeg har merket at man med tiden – og flere byer – ser at selvstendige stater dukker opp oftere og oftere.
Hvor hyppig de gjør det, og om du er på den vinnende eller tapende siden, har mye å gjøre med en annen, stor nyvinning, nemlig Golden- og Dark Age-mekanismen. Som navnene tilsier er det gode og onde tider vi har med å gjøre, og dette er noe som blir bestemt over tid. Ved å fullføre diverse milepæler, som for eksempel ved å være den første som utrydder en barbarleir eller å støte på et av verdens naturlige underverker, får du såkalte æra-poeng. Hver æra, som for eksempel antikken eller middelalderen, tilbyr en mulighet til å ende opp med en gullalder. Sammen med andre bonuser vil en gullalder gi deg mer kultur-press over andre byer, som blir svært viktig over tid.
Æra-mekanismen opererer med et poengsystem med en skala som bare blir høyere og høyere for hver æra, hvor du må oppnå mange nok slike poeng til å unngå en mørketid. Disse poengene blir talt opp etter hver æra er omme, og din poengsum vil ikke bare bestemme om du får gode tider i vente, men hva slags bonuser du får bruke. Gullalder-bonuser lar deg blant annet velge hvilke milepæler som gir deg mest mulig æra-poeng, og mørketidsbonuser lar deg velge mellom alternativer som skal få deg opp på bena igjen.
Jeg er meget interessert i en mekanisme som denne, og liker måten den er blitt gjennomført på. Det var godt å vite at jeg gjorde det bra og at nasjonen min stod sterkt i forhold til andres, og sammenligner man gullalder-bonuser med ”Normal Age”-bonuser, åpner førstnevnte for en god del større muligheter. For eksempel vil bonusen ”Exodus of the Evangelists” i Normal Age gi deg pluss 2 æra-poeng hver gang du konverterer en by til din religion for første gang, mens den samme bonusen i en gullalder også gir alle religionsenheter mer mobilitet og styrke slik at man kan bruke dem flere ganger. På lang sikt blir det saker av slike bonuser, og det er morsomt å se hvor de forskjellige nasjonene ligger an i løpet av kampanjen.
Morsomt, men ikke så godt gjennomført
At Rise and Fall-utvidelsen kommer med en ny guvernør-mekanisme er spennende, og jeg likte tanken på å kunne utstede lokale ledere rundt omkring i riket mitt. Til en viss grad er det også dette Rise and Fall gjør, men ikke fullt så godt som jeg hadde håpet.
Til å ha et imponerende arsenal av personligheter blant nasjonslederne og ”Great People” (kjente folk fra verdenshistorien som gjør riket ditt bedre), er det merkelig hvor restriktive utviklerne i Firaxis Games har valgt å være her. For ikke bare er det ikke mulig å ha mer enn syv guvernører utstedt på samme tid og totalt, men det finnes ikke fler enn syv av dem i hele spillet. Hver fraksjon har mulighet til å kjøpe de samme syv, slik at alle står likt til å hyre fra den samme puljen med animerte figurer. Jeg må innrømme jeg synes det er teit at det ikke er ekte personligheter vi får rekruttere, og jeg går også lei av å se på de, igjen, lite spennende ikonene deres som jeg mener er tegnet i en litt for barnevennlig stil.
Viktige er de likevel. Å holde lojaliteten oppe i byene de styrer er det de er best på, men etter hvert som man får muligheten til å oppgradere dem, byr de også på forskjellige bonuser avhengig av område de spesialiserer seg på. Jeg liker at hver guvernør har sitt eget lille spesialiseringstre, men irriterer meg over hvorfor mange av bonusene er så spesifikke og kontekst-baserte som de er. For eksempel er det en bonus som gir deg mer gull hvis en handelskaravanne triller gjennom byen din, og en annen gir deg mer gull for å konvertere bygg fra bondegårder til andre ting. Jeg ser poenget med at disse bonusene skal oppmuntre spilleren til å bygge i høyden fremfor i vidden, men med så spesifikke bonuser er det ofte man ikke får bruk for dem i det hele tatt. Det blir liksom ikke vits, og guvernørene blir ofte mye mer obskure enn jeg skulle ønske.
Et velkomment innslag er historie-menyen, som gir deg et papyrusrull-vindu med viktige hendelser for fraksjonen din i løpet av kampanjen. Disse blir lagt til etter hvert som du går, og det er både koselig og spennende å se viktige milepæler bli lagt til. På samme tid er ikke alt det som blir skrevet ned like viktig. Blant annet mener jeg det er litt å overdrive når man får opp en beskjed om at det er blitt skrevet ned i historien din at du overtok en liten landsby, eller at man fjernet en barbar-utpost. I tillegg hadde jeg likt om historie-rullen kom med egne mekanismer. For eksempel kunne store milepæler gitt borgerne mer lojalitet, og sånn kunne en i utgangspunktet stilig, men ubrukelig mekanisme blitt verdt mye mer.
Allianser og diverse smågodt
Rise and Fall kommer også med overhalinger til allianse-systemet i Civilization VI. Nå bygger du deg opp et forhold med de andre nasjonene både ved å handle med dem, og ved å ha forskjellige typer allianser. Holder man alliansene lenge nok vil de etter hvert øke i nivå, og bli enda gunstigere for begge parter. En handelsallianse vil etter noen titallsrunder kunne betale for seg i mye mer gull tjent, og det samme er tilfelle for kultur- og forskningssamarbeidene og deres respektive ressurser.
Som mekanisme er dette et utelukkende kult innslag, men jeg irriterer meg over hvor dårlig den kunstige intelligensen er på å utnytte den. I mine 20 timer med utvidelsen er jeg ikke blitt spurt om å bli med i en allianse én eneste gang, men har heldigvis fått innvilget mitt ønske om jeg har inntatt rollen som sendebudet selv.
Alliansene er også blitt en mekanisme rikere via Emergency-funksjonen, som er et svært spennende konsept. Tanken er at hvis en nasjon blir kjempesterk og truer mange andre, får man muligheten til å stå side om side med andre villige deltagere i en storkoalisjon mot den valgte staten. Vinneren av krigen får en haug med godsaker, uansett om man er angriper eller forsvarer. Jeg har selv vært en slik koalisjons mål, men klarte ganske så enkelt stå imot angriperne ettersom jeg aldri ble invadert av én nasjon om gangen. Sånn sett er det skuffende at det virker som den kunstige intelligensen ikke helt har funnet ut av hvordan funksjonen brukes, men med noen patcher kan det godt bli mye morsomt ut av dette. Spiller man med venner er det imidlertid garantert mye moro å få ut av Emergencies allerede nå.
Til sist kommer Rise and Fall med en håndfull nye ledere og nasjoner, blant annet Robert the Bruce av Skottland, og Dronning Tamar av Georgia. Som vanlig følger det med unike evner og bygninger for hver leder, men jeg er ekstra glad for at Firaxis har lagt til nye unike lydspor som også er fabelaktig komponert. Min eneste klage er at jeg skulle ønske det var flere av dem. Nye enheter og underverker er det også, blant annet Frihetsgudinnen som tilbyr to ”settlers” etter å ha blitt ferdigstilt.
Konklusjon
Det er definitivt mye godt å finne i Civilization VI: Rise and Fall. Lojalitets-mekanismen bringer en helt ny dynamikk til spillet, og gjør at man må følge nøye med på hvordan diverse faktorer virker inn på rikene rundt omkring i verden. Æra-funksjonen er også spennende, og oppfordrer spilleren til å fullføre viktige milepæler. De nye lederne, enhetene, underverkene og lydsporene er gode tillegg, men det er leit å se at den kunstige intelligensen setter en hemmer for allianse- og Emergency-mekanismene som ellers kunne hatt muligheten til å endre spillets gang fullstendig. Naturligvis skader dette utvidelsen en god del, men med noen patcher er ting forhåpentligvis som det burde være.
Likte du ikke hovedspillet på grunn av den fargerike visuelle stilen er det ikke sikkert denne utvidelsen vil endre meningen din, men jeg mener det er mye nok snadder her til å gi spillet enda en sjanse. Jeg har kost meg masse med Civilization VI: Rise and Fall, og selv om det har vært noen skuffelser på veien til storhet, er det fortsatt storhet jeg har opplevd.
Civilization VI: Rise and Fall er tilgjengelig nå til Windows PC. Mac og Linux-versjonene kommer på et senere tidspunkt.
