Slutt med nisjetullet
Denne nisjegreia er i det hele tatt et problem. Folk har alltid hatt forskjellige preferanser, og det har alltid vært dem som gledet seg mer til det neste rollespillet enn kameratene gjorde. Men det spilte ikke like stor rolle før. Når et selskap laget en ny flysimulator eller et turbasert, strategisk krigsspill, siktet de seg ikke inn på en spesifikk målgruppe med nisjefantaster. De prøvde å selge spillene sine til alle, og de lyktes generelt ganske godt med det.
På åtti- og nittitallet var for eksempel Microprose en av de største utgiverne av spill. De elsket simulatorer og strategispill, og i dag er det vanskelig å ikke se på listen over spill de ga ut og tenke at de laget spill for spesielt interesserte. Men det gjorde de ikke. «Alle» spilte spillene deres. Civilization toppet listene, Gunship 2000 toppet listene, Silent Service toppet listene og UFO: Enemy Unknown toppet listene. De var ikke nisjespill, de var spill for alle.
I dag blir selv Civilization-serien, en av historiens mest brukervennlige og populære spillserier, sett på som en nisjeserie av både utgivere, pressen og spillere. Det er så rart. Det virker som ethvert strategispill automatisk blir et nisjespill. Det handler ikke om hvor brukervennlig det er, hvor aktuelt eller interessant temaet det omhandler er eller hvor vanedannende det er. Hvis man ikke bruker spilletiden på å forvandle polygonale soldater til polygonale lik, er det et nisjespill. Kun for spesielt interesserte.
For å forklare dette kommer man gjerne trekkende med myter. «Men det er jo så mye vanskeligere å spille Civilization! Det er så komplisert!» Nei, det er ikke det. Civilization er lett å lære, og det har et brukergrensesnitt alle med Windows-erfaring kan skjønne seg på. Og forresten, er det noen som husker hvor vrient det var å spille førstepersons skytespill før de ble vant med det? Mus og massevis av tastaturknapper samtidig på PC eller håndkontrollere med ikke én men to(!) stikker og ørten forskjellige knapper. Det er komplisert, det. Bare spør moren din neste gang hun er på Facebook og dermed mestrer alt hun trenger å mestre for å kunne spille Civilization.
Kan vi skylde på noen?
Hvorfor er det slik? Er det spillernes skyld at industrien har innsnevret fokuset sitt? Er spillere rett og slett redd for å prøve nye ting? Når Call of Duty-spillene setter salgsrekord på salgsrekord og storspill som Rayman Origins aldri kommer inn i topplistene engang er det jo fristende å plassere ansvaret på spillernes skuldre. Man stemmer med lommeboken, og spillerne stemmer likt hver gang. De stemmer brunt, barskt og bråkete.
Men kan vi klandre dem for å kjøpe de mest påkostede spillene? Eller ligger skylden på utgivere som ikke tør å markedsføre spill hvis de ikke er i kjente og trygge sjangere hvor de har massevis av tidligere storselgere å lene seg på? Det er jo dessverre slik at utgiverne ikke lenger velger hvilke spill som skal få ressurser på bakgrunn av hvor gode eller interessante de ser ut, men på bakgrunn av hvor lett man tror det blir å selge dem. Så lenge fremtidens spillutgivelser dikteres av dagens suksesser skjønner vi jo hvorfor alle vil lage militærskytespill med russiske separatister og arabiske opprørere.
Hva med spillbutikkene? Med begrenset plass i hyllene er tendensen at kun de spillene man forventer skal selge godt blir promotert skikkelig. Dermed havner man i en ond sirkel hvor et spill det er lave forhåpninger til ikke får god hylleplass – eller kanskje ikke tas inn i det hele tatt. Det åpenbare resultatet er svake salgstall, og man «beviser» på den måten at de lave forventningene var korrekte. På nittitallet var spillbutikker stort sett uavhengige. De var spesialistforretninger og de hadde ofte bredere utvalg. I dag er de fleste spillbutikkene i store kjeder, og har man sett én så har man sett alle.
Som spilljournalist må jeg også se på spillpressens rolle, og tendensen er den samme. Fokuset er på de store sjangerne og de store spillene, og når selv spill som Civilization-serien beskrives som nisjespill av viktige aktører i spillpressen er det ikke rart inntrykket av at dette er noe mystisk og skummelt for andre folk sprer seg hos spillkjøperne. Man kan si at dette bare reflekterer spillernes og utgivernes fokus, for når man tjener penger på annonser er viktig at man snakker om det folk vil høre om. Men kall meg gjerne gammeldags, for jeg mener faktisk pressen har et opplysningsansvar også. Jeg trives i alle fall best i jobben når jeg kan hjelpe folk å oppdage nye ting.
En industri i endring
Selv om de store spillutgiverne og spillbutikkene fortsatt har et veldig snevert syn på hva slags spill som selger har den store eksplosjonen i markedet for nedlastbare spill vært med på å snu trenden. Det stadig større kundegrunnlaget for nedlastbare spill har ført til stadig større budsjetter, og dermed er det fullstendig mulig å lage «nisjespill» som ikke ser ut som hobbyprosjekter.
Salgstallene har fulgt etter, og spill som Mount & Blade, Magicka og Minecraft har vært med å bevise at det er mulig å ha stor suksess med smalere utgivelser. Den svenske utgiveren Paradox blir større og større for hvert år som går, takket være og ikke på tross av sitt fokus på strategisjangeren. De store utgiverne har etterlatt seg et vakuum som mindre aktører i stor grad har vært flinke til å fylle.
Når vi ser hvordan mangfoldet blomstrer på Steam og nettet forøvrig er det ikke vanskelig å hoppe til den konklusjonen at det var butikkene som hadde skylda hele tiden. Etter flere års slit har de endelig klart å gjøre seg irrelevante for den gjennomsnittlige PC-spilleren, og det er kanskje bare positivt. Men det hjelper ikke konsollpublikumet, for der er storspillene fortsatt avhengig av fysisk distribusjon.
Vi har nemlig fortsatt langt å gå. De store budsjettene er fortsatt låst til skytespill og actioneventyr, og alt som ikke faller innenfor blir behandlet som nisjespill for spesielt interesserte av utgivere, spillere, butikker og presse. Minecraft er et godt eksempel på pressens snevre fokus; det måtte selge flere hundre tusen eksemplarer før de store spillsidene i det hele tatt la merke til at det eksisterte.
Men salgstallene taler sitt tydelige språk, og de eneste som virkelig kan gjøre noe med situasjonen er de som skaper salgstallene i utgangspunktet. Utgiverne, pressen og butikkene leverer bare det de tror spillerne vil ha, og hvis spillerne viser at de ikke går av veien for å kjøpe nisjespill vil man kanskje slutte å se på dem som nisjespill og heller gjøre som man gjorde på nittitallet, hvor spill var spill og det ikke var stort vanskeligere å selge et strategispill enn et skytespill.
I bunn og grunn er det i spillernes egen interesse å utvide horisontene. Det er så mye moro der ute, som bare venter på å bli oppdaget. I stedet for å satse på det trygge og det kjente neste gang du kjøper et spill, prøv noe nytt. Noe du ikke er sikker på om du vil like. Kanskje du har rett, kanskje det for eksempel er like kjedelig å lede sivilisasjoner som du frykter. Da har du tapt noen kroner, og tapet vil være glemt om en uke. Men hvis du tar feil – og det tror jeg faktisk du gjør – har du funnet en ny og rik kilde til spilleglede som vil by på mye moro i mange år fremover.
Les også:
