Mass Effect 3 ble nylig sluppet løs i butikkhyllene og ikke alle er like fornøyde med resultatet. I tillegg til å bli opprørte over slutten på rom-trilogien, har en god del av våre internasjonale venner nærmest teppebombet Metacritic med homofiendlige brukeranmeldelser på grunn av enkelte valg som kan tas i spillet.
At den mannlige Shepard kan innlede et forhold til en annen mann, er visst litt for mye å svelge for enkelte. Hvorfor skaper én enkelt, homofil romanse sånt oppstyr?
Selvsagt må vi ha kulturforskjeller i bakhodet. I noen kulturer er homofili et større tabu enn andre. Selv her i Norge dukker det stadig opp triste rapporter om trakassering og diskriminering av homofile - enda mange av oss anser Norge for å være åpent og relativt fordomsfritt. At spillere i andre land byr på desto kraftigere reaksjoner burde derfor ikke være veldig overraskende.
Én av ti
Ifølge ulike studier er mellom rundt én til ti prosent av befolkningen homofile. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det betyr potensielt at én av ti mennesker er homofile. For hovedstaden i Norge alene vil det statistisk sett si at et sted mellom 6000 og 60 000 innbyggere tiltrekkes av det samme kjønn.
Når vi ser på hvor mange millioner mennesker som spiller spill verden over, vil antallet homofile spillere komme opp i en betydelig sum. På sett og vis ville det da vært rett og rimelig at spillene reflekterte dette.
Likevel er homofili tilnærmet et ikke-tema i spillverdenen. Utviklerne vil rett og slett ikke ta i temaet med en ildtang engang.
Det er kun en håndfull spill hvor man i det hele tatt har muligheten til å innlede homofile forhold spillfigurene imellom. Fable-serien til Peter Molyneux har vært inne på det, det samme har Dragon Age og The Sims-serien. Men de homofile forholdene har i all hovedsak vært selvvalgte og noe man måtte oppsøke.
Hvorfor er det så vanskelig?
I sakte film fremover
En del av skylden må antagelig stigmaet de homofile har blitt stemplet med ta. Til tross for at vi vet at opp til ti prosent av befolkningen er homofile, er disse ennå ikke helt akseptert av samfunnet. Utviklingen ser dessverre ut til å snegle seg fremover, og fremdeles må homofile daglig kjempe for rettigheter heterofile har tatt for gitt i årevis.
I Norge har vi hatt «registrert partnerskap» siden 1993 og likekjønnede ekteskap siden 2009. Det er ikke spesielt lang tid.
«Fremdeles må homofile daglig kjempe for rettigheter heterofile har tatt for gitt i årevis»
Ser vi over dammen til USA, hvor mange av spillene lages, er homofile ekteskap et særdeles betent tema i politikken. Selv om en håndfull stater tillater at to personer av samme kjønn gifter seg, har California for eksempel måttet trekke tilbake loven som tillot homofile ekteskap etter en folkeavstemning. Noen stater har til og med forbud mot samkjønnede ekteskap.
På sett og vis er det vanskelig å klandre spillskaperne for at de ikke vil stikke labbene sine inn i det vepsebolet. Det blir en enorm sjanse å ta – og det er jo bare å se på reaksjonene rundt Mass Effect 3 for å skjønne hvorfor mange vegrer seg.
Et annet dilemma er spillmediet selv. Har spillmakerne egentlig klart å gjenskape realistiske medmenneskelige forhold på spillskjermen?
Pinlige plattheter
Spillene stiller med en enorm hemsko når det kommer til å portrettere følelsesmessige tilknytninger, uavhengig av hvilke personer følelsene utspiller seg mellom. For min egen del evner ikke spillene til å vekke de helt store følelsene – til det er jeg for opptatt av all mekanikken rundt, og spillskaperne selv legger mest energi i selve spillopplevelsen mens de lar historien spille andrefiolin.
Forhold spillfigurer i mellom blir som regel platte, tafatte greier. Selv blir jeg stort sett bare beklemt av spillskapernes forsøk på å gjenskape romantiske følelser på spillskjermen. Det blir som med Mr. Bean, du gjemmer deg helst bak en pute for å slippe unna miseren.
Hvis de ikke klarer å skape troverdige, heterofile forhold, kan man da klandre spillskaperne for å ikke å ville røre homofile forhold? Kanskje ikke. Men selv om man ikke har klart det hittil, gir ikke det noen grunn til å ikke forsøke videre.
Noen hevder kanskje at spillene ikke skal behøve å være arena for samfunnsutvikling og politiske innspill – men spør du meg er det nettopp det spillene bør være.
«Hvis de ikke klarer å skape troverdige, heterofile forhold, kan man da klandre spillskaperne for å ikke å ville røre homofile forhold?»
TV og film har i en årrekke vært pådriver for å utvide vår forståelse av verden og de ulike menneskene som befolker den, en rolle mediet tok over fra litteraturen. Overgangen fra det skrevne ord til levende bilder har uten tvil hatt en enorm effekt på hvor stor påvirkningskraft vi utsettes for – på godt og vondt.
Gjennom levende bilder og lyd er det lettere å manipulere seeren til å sympatisere med «saken» din. Vi kjøper rett og slett lettere budskap som serveres på denne måten, fremfor gjennom ren tekst.
Men TV og film er passive medier – du blir en ren mottaker av informasjon.
Spillenes makt
Spill er derimot et særdeles aktivt medium. Fra start til slutt er det spilleren selv som må utføre handlinger og ta avgjørelser, på vegne av spillfiguren. I noen spill er valgmulighetene få, mens andre spill byr på så enorme mengder valgfrihet at du kan investere 100 timer i spillet og likevel bare ha kommet halvveis.
Når spilleren får ta egne valg innenfor en historie, vil historien sitte desto lenger igjen når spillet er slutt. Spillskaperne har derfor et potensielt svært kraftig verktøy for å påvirke opinionen, dersom man benytter seg av historiedrevne spill.
Dessverre ser ikke spillene ut til å være helt der ennå.
Det er mye som står på spill når et utviklerstudio går igang med en ny tittel. Det er svært mange mennesker som skal lønnes, investorer skal få valuta for pengene sine og man skal tekkes flest mulig spillere.
Slike premisser åpner ikke for å ta de helt store sjansene. Isteden blir det fort til at utviklerne tråkker den trygge, men velkjente stien. De vet det har fungert før, derfor antas det at det fungerer igjen.
Det er trist, men det er slik det gjerne blir når pengene styrer. Jeg liker det virkelig ikke – men jeg er heller ikke så naiv at jeg tror spillskaperne bare produserer spill fordi de syns det er gøy, ikke fordi de er ute etter å tjene penger.
Ta sjansen
Misforstå meg ikke, fra min side ligger det inget ønske om tåredryppende, dokumentarisktiske virkelighetsskildringer i spillene. Jeg vil absolutt at spill fremdeles skal være spill.
Men én dag, forhåpentligvis snart, hadde det gledet meg stort å se et velkjent studio ta sats og hoppe ut i samfunnsdebatten med begge føtter. Først da vil spillene ta steget fra å være et rent underholdningsprodukt til faktisk å være et medium som tar fortelleregenskapene og samfunnsansvaret sitt på alvor.
Og kanskje er første steget på veien nettopp det å portrettere et realistisk forhold mellom to personer av samme kjønn.
Les også: Refleksjon: Grip meg, spillutviklere Les også: Kommentar: Utvid horisonten, prøv noe nytt!
