Nintendo er i vinden om dagen. Med unntak av enkelte rapporter om stabilitetsproblemer, er det stort sett lovord å høste for deres nye håndholdte. Alt for mange lovord. Men ikke fra meg, jeg hater 3DS. Det er mulig jeg begynner å bli gammel og bitter, men jeg er lei av at noen på død og liv må rote til opplevelsene mine med ræl jeg ikke har bedt om og som ikke tilfører noe verdifullt.
Brilleløs tortur
Jada, det var morsomt å se Avatar på kino i 3D, litt på samme måte som det sikkert er morsomt om en fisefin dame slipper en høy og utilsiktet fjert under en stortingsmiddag. Verdt å få med seg, men ikke noe som trenger å gjentas særlig ofte. Jeg har vanskelig for å se hvorfor situasjonen skulle være noe annerledes for spill. At jeg slipper briller, gjør meg omtrent like begeistret som om jeg hadde fått beholde BIC-pennen etter å ha skrevet under på en saftig fartsbot. Du kommer til å se ut som en idiot uansett, der du sitter og niholder konsollen i nøyaktig riktig vinkel og avstand mens bussen og veistandarden gjør sitt for å ødelegge. Brillene er det minste problemet. Om de hadde vært store og mørke, hadde du i alle fall sluppet å bli gjenkjent.
For det er da en håndholdt konsoll, og følgelig skulle man tro den var beregnet for et liv på farten. Da PSP kom ut, stod kritikerne i kø for å gi den buksevann for sin elendige batterikapasitet. 3DS er ikke nevneverdig bedre. Med mindre du skrur av 3D-effekten. Det vil jeg på mange måter anbefale, men husk hva du betalte for den.
Morsomt hvor lenge?
Selvsagt er det spesielt å se dybde i noe som er helt flatt, men er det grunn god nok til å kjøpe en konsoll? Det finnes klistremerker som klarer det samme. Jeg kan uansett ikke si at det tilfører min spillopplevelse noe substansielt. Det gir ikke flere muligheter, det endrer ingen av premissene, det er bare et ekstra lag med støy mellom meg og spillet mitt.
Noen vil sikkert hevde at 3D-skjermer bringer oss en hel dimensjon nærmere virkeligheten, og at de dermed kan bidra til å øke innlevelsen. Disse kan ta seg en bolle og gå og spille Ludo. Lukten av død og fordervelse hadde sikkert gjort Battlefield-spillene mer virkelighetstro, men nei takk. Dagens 3D-teknologi er dessuten et godt stykke unna å levere et bilde hjernen vår kjøper som ekte. Såpass langt unna at man er bekymret for at 3DS kan være skadelig for barns øyne. Ikke noe å satse på til din fem år gamle datter altså. Men siden Nintendo selv mener at 3D-effekt ikke er for barn under 6 år, går jeg ut fra at produktet ikke vil markedsføres mot disse, ei heller at det kommer en flodbølge med 3D-tilpassede spill basert på kjente barnefigurer?
Grunnen er selvsagt at disse 3D-skjermene ikke klarer å levere 3D på den måten vi kjenner det fra virkeligheten. Når vi ser på noe, er det et samspill mellom at pupillene sikter på det samme punktet og at vi fokuserer med linsene slik at bildet blir skarpt. På en 3D-skjerm fungerer ikke lenger denne koblingen. Øynene tvinges til å fokusere på avstanden til den fysiske skjermen, mens de peker mot objektenes plassering i forskjellige dybder. Det kan være både foran og bak skjermen. Linsene fokuserer altså på ett punkt, hvor objekter på alle dybder er skarpe samtidig. Det er kanskje ikke alle som merker like mye til trøtthet og hodepine, men tro ikke at det er en naturlig opplevelse du utsetter hodet ditt for.
Ingen ny dimensjon
Nå er det jo heller ikke slik at vi har problemer med å forstå 3D på tradisjonelle 2D-skjermer. Det aller meste av informasjon vi benytter for avstandsbedømmelse er tilgjengelig i et todimensjonalt bilde. Vi baserer oss blant annet på perspektiv, hvordan objekter overlapper hverandre og størrelsen til objekter vi kjenner. Spill har benyttet seg av dette siden 3D Monster Maze. 30 år altså. Ikke prøv å fortelle meg at Crysis 2 er en todimensjonal opplevelse uten 3D-skjerm. Jeg trenger ikke tomhylser som faller ut av skjermen for å føle at jeg beveger meg i et rom, like lite som jeg trenger sprett-opp-bilder i en roman. 3D blir tredd ned over hodene våre, ikke fordi markedet har etterspurt det, men fordi produsentene trengte noe nytt å selge oss.
Greit, 3DS byr på mer enn bare 3D. Den har for eksempel langt raskere innmat enn forgjengerne, men jeg hadde heller sett at denne kraften kunne frigjøres til å gi oss ett heftig bilde i stedet for dobbelt opp med middelmådige. At hvert øye har sine egne piksler er ikke akkurat optimalt ressursmessig.
Så var det regionsperren på spillene da. Er du lei av at mange spennende spill aldri (eller alt for sent) kommer til Europa? Det synes Nintendo du skal bite i deg. Her må du fint akseptere at Nintendo bestemmer hva du skal spille, når du eventuelt får tilgang og om du skal betale dobbelt så mye som alle andre. Det er i og for seg ikke et nytt fenomen, men de håndholdte konsollene har så langt vært skånet. Et skritt i gal retning for kundene. Det tryggeste er kanskje å importere konsollen fra en annen region. Det kan fort vise seg å bli mye penger, tid og frustrasjon å spare på det.
Kneblet marked
3DS-spill bør du altså være forsiktig med å kjøpe når du er på reisefot, men Nintendo vil gjerne motivere deg til å ta den med. Du belønnes for å ha den i en sovemodus hvor den kan kommunisere med andre 3DS-er du møter og for å bruke den som skritteller. Nå er riktignok konsollen ny, og relativt få har fått klørne i en, men man skulle kanskje tro at en temmelig stor andel testet ut disse funksjonene nå. En ukes tid med rikelig av tid tilbragt i Norges travleste knutepunkt, Oslo S, har gitt totalt null treff. Jeg ser med andre ord ikke for meg å samle bøttevis med puslespillbiter eller hva det måtte være på denne måten.
Jeg ser heller ikke for meg at akselerometer er hva konsollen trengte. Da DS kom på markedet, måtte vi blåse oss i svime i annethvert spill fordi konsollen hadde mikrofon. Nå må vi vel belage oss på å veive 3DS-en i alle himmelretninger, akkurat slik situasjonen var med alt for mange av de første iPhone-spillene. Jeg gremmes ved tanken.
Jeg sier ikke at det bare kommer møkkaspill til 3DS. All erfaring tilsier at Nintendo og et knippe andre vil trykke ut minneverdige opplevelser. Men jeg er temmelig sikker på at jeg kommer til å spille de aller fleste med 3D-effekten avslått, og at jeg hadde fått like mye ut av dem om de ble lansert til DS i stedet. Jeg klarer rett og slett ikke å se at spillene blir det minste bedre eller mer minneverdige av å være i 3D. Det er jo et aldri så lite tankekors, prisen for denne effekten tatt i betraktning.
Les også: Slik er Nintendo 3DS
Les også: Anmeldelser av lanseringsspillene
Les også: Trøbbel med Nintendo 3DS?
