Bruk fantasien!
Selv når vi snakker om den moderne tid, er det en nesten underlig begrensning i spillenes verden. Vi har fått fem tusen spill satt til andre verdenskrig (og det verste er at det neppe er en overdrivelse), men hva så? Et og annet Vietnam-spill har vi fått (selv om også disse er sjeldne), men hva med Korea-krigen? Hva med første verdenskrig? Og hva med all tiden mellom krigene? Joda, det skal godt gjøres å karakterisere det tjuende århundret som «ubrukt» i spillsammenheng, men det er likevel merkelig hvor mye utviklere og utgivere ser ut til å kvie seg for å gi ut spill som ikke enten er satt til dagens verden eller andre verdenskrig.
Det er underlig. Det tjuende århundret har vært det mest innholdsrike i menneskehetens historie, og en skulle ikke tro det var vanskelig å finne historisk inspirasjon til spill. Hollywood gjør det jo hele tiden, og det på tross av at filmskapere har tonnevis av ekstrautfordringer spillskaperne slipper unna. Kostymer, kulisser, kjøretøy – alt dette blir mange ganger vanskeligere med ett en film setter handlingen til femtitallet, tjuetallet eller hva som helst. Men for en spillskaper betyr det langt fra like mye om den virtuelle verdenen de lager er moderne eller ikke.
Som sagt innledningsvis, finnes det ingen begrensninger for hva et spill kan dreie seg om. Vi trenger ikke forholde oss til vår egen historie. Jordkloden har eksistert i milliarder av år, og selv om den i store deler av denne tiden var en rimelig livløs eller uinteressant klode, skal vi ikke mange millionene år bakover i tid før vi finner en eksotisk verden som på mange måter er radikalt ulik den vi har i dag. Tar vi tidsmaskinen 65 millioner tilbake havner vi i dinosaurenes verden – og la oss for en gangs skyld gjøre det. Tidsmaskinen er kanskje en velbrukt og urealistisk klisjé, men hvorfor ikke? La oss ta turen tilbake til gigantenes tidsalder. Vi har teknologien til å animere realistiske kjempeøgler, la oss bruke den!
Det er forresten interessant å se at spill i stor grad følger den samme konservative «la oss ikke prøve noe nytt»-holdningen når det kommer til science fiction også. Spill satt til fremtiden ser enten ut til å foregå i en verden ødelagt av atomkrig, en verden invadert av romvesener, eller en verden der menneskene reiser rundt i verdensrommet i ekte Star Trek-stil. Hva med et spill satt til en verden som har gått inn i en ny istid? En verden der størsteparten av menneskeheten er utradert av en pandemi? En verden der menneskene har utviklet seg til noe helt annet? Det er lov å være kreativ.
Westernspill ble suksess
Jeg har lenge hatt tanker om å skrive denne kommentaren. Faktisk så lenge at enkelte av originalpunktene mine ikke lenger er relevante. Jeg hadde for eksempel notert den ville vesten som en setting vi burde se mer til, men takket være Red Dead Redemption har vi nå fått i alle fall ett skikkelig westernspill. Og det på tross av at spillet ble dømt nedenom og hjem før lansering, blant annet av den alltid like PR-kåte analytikeren Michael Pachter, som hadde følgende kommentar om spillet:
– Min tanke er at et spill satt til den amerikanske vesten ikke vil være særlig appellerende for europeiske kunder, mens et spill hvor det kraftigste våpenet er en «gatling gun» ikke vil være spesielt appellerende for amerikanske kunder.
Med holdninger som dette hos folk som har innflytelse i bransjen, er det kanskje ikke spesielt rart at spillutviklere generelt er konservative. Men Red Dead Redemption ble en suksess. Ikke bare er det et av de absolutt høyest rangerte spillene på Xbox 360 og PlayStation 3 (ifølge Metacritic), men det har solgt over åtte millioner kopier på under ett år. Ikke verst for et spill i en helt ny franchise.
Og Red Dead Redemption er ikke den eneste suksessen jeg kan trekke frem. Assassin's Creed-spillene kan også nevnes. Det første spillet er satt til middelalderens korstog i Midtøsten, mens det andre spillet foregår i Roma under Renessansen. Spesielt sistnevnte er en uvanlig setting for et spill, men det har ikke hindret Assassin's Creed 2 i å selge ni millioner kopier så langt. Gamere lar seg altså ikke skremme av at spill ikke foregår i de samme gamle tidsepokene, snarere tvert imot. Gamere er, på lik linje med alle andre, alltid ute etter å oppleve noe nytt. Og nettopp det gleder jeg meg til at spillindustrien for alvor begynner å forstå.
