En av fordelene spillmediet har er at det gir oss muligheten til å oppleve og utforske verdener og situasjoner som vi aldri ville få mulighet til å oppleve ellers. I motsetning til filmer og bøker trenger vi ikke være passive tilskuere eller lesere. Vi kan ta del i og påvirke det som skjer. Spillmediet har heller ingen begrensninger – man kan lage spill om hva man vil. Det er heller ikke dyrere å lage et spill som foregår i middelalderen enn det er å lage et spill som foregår i dagens New York.
Derfor er det både merkelig og trist at spillskapere flest er ekstremt konservative. Vi får endeløse rekker av skytespill satt til andre verdenskrig og tonnevis av rollespill satt til fantasiuniverser som revet ut fra Tolkiens bøker, men så godt som ingenting satt til for eksempel vikingtiden eller koloniseringen av Amerika. Den eneste sjangeren hvor man regelmessig henter inspirasjon fra historien er strategisjangeren, og selv der er det visse settinger som går igjen og igjen og andre som ignoreres fullstendig.
La oss se tilbake
«Anatomiske moderne mennesker» har eksistert på jordkloden i minst 200 000 år, og man regner med at våre forfedre begynte utvandringen fra det afrikanske kontinentet for cirka 60-30 000 år siden. På den tiden var verden helt annerledes enn den er nå. Det fantes ingen sivilisasjoner og naturen var vill og farlig. Det moderne mennesket har levd side om side med sabeltanntigere, mammuter, hulebjørner og andre mektige kjemper (som vi så har utryddet, naturlig nok). Vi har overlevd istider og enorme naturkatastrofer, og vi har til og med utkonkurrert en helt annen menneskeart; neandertalermennesket.
For cirka ti tusen år siden gikk vi gradvis over fra å leve som jegere og samlere til å bli fastboende bønder – som igjen gav grobunn for skikkelige sivilisasjoner, og årene som fulgte er fulle av utrolige historier. Spennende, eksotiske og varierte sivilisasjoner har vokst frem og gått under, mens andre har utviklet seg og overlevd i lang tid. Menneskenes liv har endret seg enormt i takt med sivilisasjonens spredning, teknologiens utvikling og ulike religioners fremmarsj. Historien vår bugner med andre ord over av fantastisk kildemateriale for spill.
Tenk deg for eksempel et spill hvor du får rollen som en av de første menneskelige «kolonistene» i Europa. Tenk deg alle de utrolige utfordringene man stod overfor. En tilværelse i en tilsynelatende evig villmark, som ingen mennesker tidligere har utforsket. En villmark full av livsfarlige rovdyr og neandertalere som, med rette, ser på deg som en dødelig konkurrent om ressursene. Men din gruppe er naturligvis ikke alene; andre mennesker er også på vei ut fra Afrika, og om de er vennligsinnede eller ikke gjenstår å se.
Eller tenk deg et spill som foregår i et keltisk samfunn i jernalderen. Her var livet preget av stadige kriger mellom individuelle stammer, mystisk gudetro og til og med brutal menneskeofring (enkelte moselik fra keltisk tid er for eksempel påført nesten absurde mengder skader). Man trenger selvsagt ikke å fokusere på den mørke delen av tilværelsen; René Goscinny hentet inspirasjon fra denne tiden da han laget den lystige tegneserien om Asterix og Obelix. En ting er i alle fall sikkert, nemlig at jeg har mye mer lyst på et spill som lar meg utforske et jernaldersamfunn enn et spill hvor handlingen foregår i en generisk, betongpreget science-fiction-fremtid.
Rike sivilisasjoner
De store, antikke sivilisasjonene bør også kunne brukes mye mer. Romerriket, Egypt og oldtidens Hellas spiller en sentral rolle i mange utgivelser, men det finnes så mange andre spennende og nærmest ubeskrevne sivilisasjoner. Mesopotamia, oldtidens Kina, eller hva med noe så eksotisk som å ta turen til Maya-sivilisasjonen eller aztekernes en gang så mektige rike? På et tidspunkt var aztekernes hovedstad, Tenochtitlan, verdens mest folkerike by, og selv om aztekerne er kjent for brutale kriger og overivrig menneskeofring hadde de et spennende og intrikat samfunn med massevis av andre heftige elementer å plukke spillstoff fra. Og et hvert oldtidsrike som bruker sjokolade som penger er godt nok for meg.
Men la oss gå tilbake til de historiske sivilisasjonene vi faktisk ser en del i spillmediet. Hvor mange spill kommer du på hvor Romerriket er sentralt? Sannsynligvis en god håndfull. Men hvor mange av disse spillene er ikke strategispill? I skrivende stund kan jeg komme på ett, og det er snart 20 år gammelt. Det finnes garantert flere, men poenget mitt står likevel: De aller, aller fleste spillene som dekker en av historiens viktigste, største og mest omtalte sivilisasjoner, havner på et eller annet vis innenfor strategisjangeren.
På sitt største strakk Romerriket seg fra Storbritannia i nord til Portugal i vest, Egypt i sør og Iran i øst. Det var et vanvittig imperium, og det burde kunne by på tonnevis av spennende historier. Bare ta en titt over på filmmediet. Gladiatorkamper, stadige angrep fra barbarer og andre riker, i nord, sør og øst, politiske intriger i makteliten, religiøse opprør i midtøsten. Eller hva med historien om Pompeii - byen som på et øyeblikk ble utryddet og frosset i tid av vulkanen Vesuv?
Det beste med dette vanvittige riket er at vi vet utrolig mye om det. Det er tonnevis av informasjon tilgjengelig for et spillstudio som tar seg tid til litt research. Så hva kan det ha seg at når det kommer til spill, får vi nesten utelukkende oppleve Romerriket fra fugleperspektiv? Vi får bygge romerske byer i spill som Caesar-serien, og vi får lede romerske styrker i kamp i spill som Rome: Total War. Det er alt.
Det samme gjelder antikkens Hellas. De hadde filosofi, olympiske leker, orakelet i Delfi, episke heltesagaer og mye, mye mer. Og for de litt mer krigerske av oss, deltok de i noen av historiens mest kjente slag. Men også her har spillindustrien et klart fokus: Vi får enten se Hellas i strategispill, eller i absurde actionspill inspirert av det populære, moderne synet på mytologien deres – med God of War-serien i fremste rekke.
Middelaldermoro?
Middelalderen er en annen rimelig ubrukt historisk epoke utenfor strategisjangeren, og det er merkelig. Ser vi på rollespillsjangeren, er middelalderinspirerte verdener noe av det vanligste som finnes. Men de aller fleste av disse rollespillverdenene er så godt som snytt ut av nesa på J.R.R. Tolkien. De har trollmenn, dverger, alver og orker, og har fint lite til felles med epoken som inspirerte Tolkien i utgangspunktet.
Virkelighetens middelalder var jo minst like spennende som rollespillenes versjon. Ikke bare hadde vi konstant krigføring, men vi hadde religiøs undertrykkelse, overtro, hekseforfølgelser, barbarinvasjoner, pestutbrudd og så videre. Jeg er temmelig glad for at jeg ikke levde på den tiden, men med så mange gode spillingredienser sier jeg absolutt ikke nei takk til et virtuelt besøk. Og hvis virkelighetens versjon mot formodning ikke er spennende nok, kan man jo blande inn mytene og folketroen som i øynene til datidens mennesker var like reelle som den håndfaste virkeligheten.
