Hvem vil få støtte?
«Crowd funding» betyr ikke at spillerne kommer med åpne pengepunger med en gang man plystrer. Utviklerne må faktisk jobbe for pengene, for i tiden som kommer vil konkurransen være beinhard. Og det de må spørre seg om er følgende: Hvorfor skal folk bry seg? På hvilken måte gagner det spillerne å betale for utviklingen av spillet deres?
Det er ikke nødvendigvis et lett spørsmål å få svar på. Men jeg vet én ting. Jeg vet hva jeg er villig til å betale for. Jeg er villig til å betale for spill som tilbyr noe utenom det vanlige. Noe de store utgiverne ikke ønsker eller kan gi meg. Enten fordi konseptet er nytenkende og risikabelt, eller fordi det rett og slett er et spill i en av de mange «døde» sjangerne jeg elsker. Og jeg må helst vite litt om utviklerne selv. Det må være dyktige folk, som jeg stoler på.
Kort sagt: Om Chris Jones og Aaron Conners finner på å be om budsjett til et nytt Tex Murphy-spill, er jeg der med en gang. Om en tilfeldig utvikler ber om støtte til å lage et tredjepersons skytespill i Gears of War-stil blir de ignorert.
Sånn er nok de fleste av oss. Vi er egoister. Vi vil at utviklerne skal lage de spillene vi ønsker oss, og vi har ganske spesifikke krav til hva som må til for å gjøre oss fornøyde. Men til gjengjeld er vi temmelig mange, og hvis Jones og Conners virkelig hadde lansert Tex Murphy på Kickstarter – vel, da hadde jeg neppe vært den eneste som entusiastisk hadde løpt bort til bidrag-knappen med gledestårer i øynene og «ta alle pengene mine, vær så snill!» skrevet i ansiktet.
Dermed blir spillene som oppnår vellykkede Kickstarter-kampanjer nettopp den typen spill tradisjonelle investorer og utgivere ikke vil støtte. De som investerer er folk som bryr seg helhjertet om spill, og vil støtte utviklere som lager akkurat deres drømmespill. Kort sagt: Massemarkedet, som utgiverne elsker å satse på, kommer aldri til å investere i «crowd funding»-prosjekter. Derfor vil typiske massemarkedspill aldri lykkes på Kickstarter.
Ikke forvent millioner
Det kan nok være en fare for at utviklere overvurderer hvor mye penger de kan få fra brukerne. Tim Schafer er en ekstremt populær spilldesigner, og han har usedvanlig mye sympati hos kjernespillerne. Så når han nå har fått to millioner dollar via Kickstarter er det neppe representativt for hvor lista blir lagt i fremtiden. Beløp med seks siffer er nok noe de fleste som prøver seg med «crowd funding» kan se langt etter. De som ønsker å lage store spill er altså fortsatt like avhengige av utgivere eller betydelige egne midler nå som før.
Heldigvis er det ikke alltid nødvendig med millioner av dollar. Småutviklere kan komme langt med mye lavere pengesummer, og vi kan blant annet se på indiespillene Dear Esther og QUBE som gode eksempler på dette. Der kom store deler av budsjettene fra Indie Fund, en gruppe uavhengige utviklere som alt har opplevd suksess, og kombinerer ressursene sine med rik kunnskap om spillmediet for å investere i lovende prosjekter fra andre uavhengige utviklere. De investerte 90 000 dollar i QUBE og 55 000 dollar i Dear Esther, og det var tydeligvis nok til å skape gode spillopplevelser for effektive, små utviklere.
Dessuten er det neppe fornuftig av en utvikler å basere hele budsjettet på folks gavmildhet. Man kommer utvilsomt lengst om man har mulighet til å spe på med egne midler, eller investeringer fra andre parter. Da blir jo også risikoen høyere, men jeg vil påstå at det i så fall vil være med å holde utviklerne «på hugget». Hvis man blir for avhengig av andres penger er man uansett dømt til å mislykkes i denne industrien.
Skjær i sjøen?
«Crowd funding»-konseptet har også potensielle svakheter. Hva skjer for eksempel når spillere investerer mye penger i et prosjekt som strander, eller som skuffer stort når det først kommer? For det vil skje. Ting går ikke alltid etter planen på tross av velmenende utviklere – bare spør Duke Nukem. Da sitter spillerne der med skjegget i postkassa og pengene deres er tapt for alltid. Og hva med svindlere? Slu drittsekker er det mange av på nettet, og når «crowd funding» tar av vil de få snusen i det. Det skal neppe så mange smeller til før skepsisen brer om seg.
Utviklerne selv må også være påpasselige. Hvis de ikke er veldig klare på hva de ønsker å levere, kan de lett oppleve reaksjoner når spillet kommer ut og det ikke er akkurat slik som spillerne ønsket. Spillerne vil få et eierforhold til prosjektet som utvikles, og hvis de føler seg ført bak lyset – enten det er bevisst eller bare på grunn av dårlig kommunikasjon – blir det bråk. Bare tenk på klagestormene som kommer hvis en oppfølger er litt for ulik sin forgjenger, og se for deg hva som skjer om utviklingen av oppfølgeren er direkte betalt av forgjengerens tilhengere.
Det er også en risiko for at det rett og slett blir for mange «crowd funding»-prosjekter, og at spillerne – altså inntektskilden – går lei. Dette er det kanskje litt vanskelig å unngå, for det er nok ikke rent få utviklere som ønsker å gjøre seg uavhengige av lån fra utgivere. Jeg håper ikke at man prøver å kompensere for dette med alskens fristerier for å få folk til å betale større summer. Jeg har allerede sett tendenser til at noen utviklere bruker «salg» av ekstragoder som en forretningsmodell i seg selv, og det tror jeg er skadelig i det lange løp.
Uansett er det vanskelig å komme unna at «crowd funding» har kommet for å bli – og selv om konseptet har åpenbare utfordringer er jeg ganske overbevist om at det kommer oss spillere til gode. Og hvem vet. Kanskje det faktisk sitter noen i storutgivernes styrerom og legger merke til det som skjer på grasrota. Hvis folk er villige til å punge ut med to millioner dollar for et eventyrspill de ikke vet en eneste ting om, er det kanskje et lite hint i seg selv. Det er et marked der ute, med penger å hente for de som er villige til å satse på det. Og det inkluderer storutgiverne.
Les også: Ti indieskatter på nettet
Les også: Ufortjente spillfiaskoer
Les også: Kommentar: Spillsjangre ødelegger kreativiteten
