Vinteren 2005 satt jeg der, 15 år gammel og klar for å aktivere mitt «guest pass» i World of Warcraft. Jeg hadde nettopp sett på kompisen min spille dette magiske og enorme spillet satt i et univers jeg elsket, og det var via ham at jeg nå skulle få tilgang til herligheten selv. Han hadde gitt meg dette arket med en kode, og jeg hadde begynt nedlastingen av spillet. Dagen derpå, da alt var ferdig, startet jeg opp spillet.
Og jeg ble møtt av kø. Det var kø, hele tiden.
Nå, i 2019, nærmer jeg meg 30, men mandag kveld satt jeg på nytt og gledet meg til å oppleve det samme som jeg gjorde da jeg var 15. Jeg var klar for Azeroth. Med en Red Bull ved siden av meg, og kjellerstua god og varm, skulle jeg endelig gjenoppleve magien. Planen var ikke å sitte oppe hele natten, altså. Jeg er jo voksen nå, med barn og greier. Men et par timer skulle jeg klare å smette inn på tampen av dagen. Bli level 10 kanskje? Kanskje ikke, det tar jo fire timer.
Køøøøøø
Jeg startet spillet og logget inn cirka klokken 22:00 mandag kveld i god tro om at det måtte vel være nok tid til å komme meg inn. Hah! Neida. Over 6000 personer stod i kø foran meg. Men bare 20 minutter ventetid anslo spillet. Det skulle vel holde. Ja, særlig. Disse 20 minuttene ble selvfølgelig i realiteten til to timer. Jaja, så jeg fikk i hvert fall mer tid til å lande på hvilken karakter jeg skulle spille, og endte opp med å finne ut at jeg hadde lyst til å være Rogue denne gangen. Druid var jo helt elendig i «vanilla».
Noen minutter etter lansering flyttet køen på seg, og jeg så endelig karakterene jeg hadde forhåndslaget tidligere i måneden. Jeg startet innlastingen og fikk endelig se introduksjonsvideoen jeg ikke hadde sett på mange år. Jeg så hele greia også. Litt av nostalgien det.
Da jeg kom meg helt inn ble jeg møtt av en enorm horde av folk. Serveren slet med folkemengden. Jeg trodd denne såkalt «layering»-teknologien skulle løse dette. Muligens litt for mye trykk. Mye minte meg om første gangen jeg spilte i 2005. Serveren knelte, oppdragsgiverne brukte fem minutter på å gi deg oppdraget før du endelig kunne begynne reisen.
Eller, det trodde jeg i hvert fall.
Folkehav og kaos
Da jeg fikk stavret meg ned til området der jeg skulle drepe 16 forskjellige monster ble jeg møtt av det som minnet om et protesttog. Et lass av prester, krigere og andre helter var ute etter blod. Alle skulle drepe de 16 samme monstrene.
Tro til 2005-designen er det slik at om en spiller gjør skade på en figur, så er den figuren hans. Resten av spillerne rundt får ikke utstyr, erfaringspoeng eller markert drapet som sitt eget selv om han bidrar. Dette fikk jeg kjenne på i natt.
Jeg presterte i løpet av nesten to timer å sikre meg én zombie. Én! Karakteren min er fortsatt level 1! Etter to timer!
Så, rundt klokken 02:00 tenkte jeg at nok var nok. Men jeg var ikke sint, jeg smilte faktisk litt. Dette var en klassisk og autentisk World of Warcraft-opplevelse som jeg var så heldig å få dele med tusenvis av andre spillere. Alle gledet seg nok like mye som meg til å gjenoppleve magien fra da jeg var 15 år. Magien denne gangen var serverproblemer og enorme folkemengder for min del. Ikke alle er nok enige i at det er magisk. Men én ting stemmer nok: Dette var akkurat som i 2005.
LES KOMMENTAR: Å spille World of Warcraft Classic blir som å reise tilbake til en svunnen tid »
LES OGSÅ: Se World of Warcraft-designerne mimre og spille WoW Classic sammen »
