Knack var ett av spillene som ble lansert sammen med PlayStation 4 i 2013, og falt da dessverre i samme felle som mange andre lanseringsspill har gjort både før og etter.
Det var ikke nødvendigvis én enkelt ting som var riv ruskende galt med spillopplevelsen — i stedet var Knack preget av mange, små irritasjonsmomenter som dukket opp jevnt og trutt i løpet av spillets gang.
Jeg likte nok originalspillet et lite hakk bedre enn anmelderen vår, men likevel ikke nok til å sitte igjen med et ordentlig positivt helhetsinntrykk. Knack var liksom bare 10-12 timer med helt ålreite, men også litt kjedelige action- og plattformøyeblikk.
Da det ble annonsert en oppfølger i fjor var det derfor mange, inkludert undertegnede, som klødde seg hodet: «Hvem er det egentlig som har bedt om dette?». Jeg har fremdeles ikke funnet svaret på akkurat det spørsmålet, men etter å ha utforsket Knack 2 i godt over ti timer, vet jeg i hvert fall at Sony har gjort en betydelig bedre jobb denne gangen. Ja, tro det eller ei: Knack 2 er faktisk et ganske så bra spill.
Knack er best
Men hvordan har dette seg egentlig? Rent praktisk er det jo fortsatt omtrent den samme spillopplevelsen som tidligere: Man inntar nok en gang rollen som vitenskapseksperimentet Knack, et magisk vesen som består av en rekke mindre, geometriske klosser.
Så lenge han får tilgang på nye klosser kan han gjøre seg større og større, men også krympe ned til sin minste utgave med ett enkelt knapptrykk. Slik veksler man mellom å være en diger slåsskjempe og en liten, nusselig kar som kan løse gåter og snike seg inn bak fiendes linjer. Og selvfølgelig kommer disse kreftene godt med når ekle tusser nok en gang lager baluba for menneskeheten i dette merkverdige fantasy-universet.
Med på slep følger ungfolen Lucas, nykomlingen Ava og et par andre menneskeskikkelser, som alle forsøker å stoppe tussene fra å utrydde sivilisasjonen slik de kjenner den. Det er en ganske så alminnelig fortelling (til tross for et par interessante vendinger i siste akt), og jeg merker at jeg egentlig ikke bryr meg noe særlig. Dette var også tilfelle for originalspillet og det er nok her man merker aller mest at Knack-serien er myntet på den yngre garde.
Det er ikke noe galt med det, men det betyr samtidig at manus, dialog og figurer er av den heller simple og litt forglemmelige sorten. Kun tittelfiguren, Knack, har noe som vekker en ordentlig reaksjon hos meg — i sin minste form er han søt og tilbakeholden, mens de største utgavene av Knack er vågale, brautende og likenedes. Det er nesten helt oppe på maskotnivå, men det blir nok bare med «nesten» — Knack har dessverre ikke det lille ekstra som lar ham nå opp til resten av Sonys herlige figurgalleri.
Uncharted for «kidsa»
Vel, nå var hverken fortellingen eller figurene blant forgjengerens sterkeste sider heller. Mer enn noe annet var plottet et slags verktøy som lot utviklerne vise fram en rekke unike områder på tvers av spillets univers, og det er fortsatt tilfelle.
Store deler av handlingen i Knack 2 innebærer derfor nemlig villfaren leting etter magiske byer og eldgamle skatter som kan stoppe tussene, og på mange måter kan det minne litt om Uncharted for den yngre garde.
Spillet benytter nemlig mange av de samme momentene som Naughty Dog, deriblant lange, actionspekkede sekvenser; øyeblikk hvor man løper vekk fra noe uhyggelig, rett mot kameraet; jevne mellomrom mellom hvert fiendesammenstøt; kjappe replikker; lettfattelige gåter; og en enorm mengde bortgjemte skatter.
Og så ser det heller ikke så aller verst ut. Knack 2 går riktignok for en langt mer tegneserieaktig stil enn Uncharted-spillene og ser da ganske så annerledes ut, men det er likevel et ordentlig pent spill. Dette gjelder først og fremst for omgivelsene, som virkelig står i fokus her — figurene (utenom fra Knack) er en litt annen sak, og jeg blir aldri helt klok på hva jeg skal synes om de Pixar-aktige menneskene. Det er et eller annet som liksom ikke fungerer for meg.
Men uavhengig av reisefølget, går den globetrottende heisaturen fra tropiske skoger og iskalde fjell, til eldgamle tussebyer og hektiske metropoler. Hvorhen man drar, finner man stadig noe nytt og unikt å se på eller interagere med, og sånn sett rekker aldri Knack 2 å bli kjedelig på samme måte som forgjengeren.
Slag, spark og litt til
En av hovedgrunnen til dette er det oppdaterte kampsystemet. I originalen hadde man liksom bare et par ulike slag, spark og superangrep, mens man i Knack 2 får servert en hel haug av nye, interessante måter å kjempe på. Knacks repertoar utvikler seg mer og mer jo lenger ut i spillet man kommer, og etter en stund blander man en rekke ulike nær- og langdistanseangrep med pareringer, unnamanøvre og superangrep.
Sirkelknappen fungerer for eksempel som en rekke enkle spark til å begynne med, men lar deg etter hvert også aktivere en Rayman-inspirert knyttneve som svever gjennom luften og slår hull på fienders skjold og rustninger. Tilsvarende gjelder for firkant- og trekantknappene, som alle gjør noe unikt avhengig av hvor lenge man holder dem inne.
Det flyter rett og slett mye bedre enn sist, og selv om det fortsatt er mye slåssing, gjør det liksom ikke så mye når det faktisk er morsomt å denge løs.
Man får også erfaringspoeng for hver fiende man dreper, og disse poengene kan man deretter bruke på det splitter nye ferdighetstreet. Her kan man åpne opp enda noen angrep, og det er herlig å utforske alt Knack kan komme til å gjøre.
Det samme gjelder for de ulike formene hovedpersonen kan innta. Is-, jern- og glassutgaver av Knack vender tilbake, og har alle flere unike egenskaper. Is-Knack kan for eksempel fryse fiender fast i bakken med sin isånde, mens jern-Knack kan angripe med raske og dødelige piskeslag.
Utenom det utvidede kampsystemet er Knack 2 et ganske så standard plattformspill. Knack hopper og spretter gjennom de lineære omgivelsene som om han aldri skulle ha gjort annet – med et skikkelig dobbelthopp på laget og generelt veldig god kontroll, er alltid det lett å finne veien videre.
Totalt sett er det rett og slett bare utrolig mye mer å gjøre og oppdage i Knack 2. Spillet er fortsatt ganske lineært – jeg skulle gjerne hatt enda større frihet på flere områder – og det blir litt vel lange kapitler til tider, men stort sett skjer det noe nytt og spennende jevnt og trutt.
Supert samarbeid
Nytt av året er også det økte fokuset på samarbeidsdelen av spillet. Nå blir man spurt om hvorvidt man har lyst til å spille sammen med en venn med en gang man setter seg bak spakene, og det er overraskende artig å utforske Knack 2 med noen man kjenner.
Fiendene blir lettere å håndtere på denne måten, man kan teleportere til hverandre hvis én person sliter med en plattformsekvens, og ulike «quick time»-sekvenser lar de to spillerne både samarbeid og konkurrere om hvem som kan trykke på knapper raskest.
Best av alt er det faktum at det også gir mening at Knack kan dele seg opp i to mindre utgaver av seg selv: én rød og én blå.
Som tidligere nevnt er Knack 2 helt klart beregnet på yngre og barnefamilier, og en såpass godt gjennomført samarbeidsdel kan være ypperlig for en vennegjeng som ser etter et nytt spill, eller foreldre som vil dele spillmoro med barna sine. Tommel opp, Knack 2.
Konklusjon
Rent teknisk er det ikke mye som er nytt i Knack 2. Spillet er fortsatt en leken forkjemper for hva PlayStation 4 er i stand til, med enormt mange partikler og effekter på skjermen samtidig. Det skader heller ikke at spillets univers er tegneserielekkert og fargerikt så det holder.
Til tross for dette kommer jeg nok aldri til å bli helt komfortabel med de menneskelige figurene som trasker rundt i eventyrland. Fiendene er også en salig og litt avskrekkende blanding av tusser, roboter og insekter, men dette blir man mer vant med etter hvert som man spiller.
Faktisk blir det meste bedre jo mer man spiller Knack 2. Kampene og utfordringene man møter underveis er i utgangspunktet ikke så veldig mye å skryte av, men det viser seg at Knack oppdager at han har flere nye triks i ermet etter en stund bak spakene — spennende transformasjoner, interessante gåter og en drøss med nye egenskaper dukker opp støtt og stadig, og dette hindrer spillet fra å gå tom for drivstoff på samme måte som forgjengeren.
Litt langdrøyt kommer det nok likevel til å bli for noen — spesielt historien faller veldig lite i smak, selv om det antagelig også har mye å gjøre med mitt forhold til de litt merkelige figurene.
Og til syvende og sist er nok dette bare ett av flere punkt hvor Knack 2 egner seg aller best for den yngre generasjon eller foreldre som vil legge ut på et digitalt eventyr med barna sine. Sånn sett er det fantastisk at spillet kommer med en innebygd samarbeidsmodus som faktisk er veldig solid gjennomført.
Spørsmålet er da hvor nysgjerrig du er på mer Knack. Hvis du var blant dem som virkelig mislikte originalspillet, vil nok heller ikke dette overbevise deg om at Knack har noe å gjøre i samme selskap som Sonys foregående action- og plattformhelter. Og det er for så vidt også sant: Knack når aldri klassiske maskoter som Crash, Sly eller Sackboy til navlen, men hans andre spilleventyr byr likevel på en solid dose familievennlig og engasjerende underholdning.
Knack 2 er ute eksklusivt på PlayStation 4 (testet) nå. For andre fargerike plattformspill, kan vi også anbefale Ratchet & Clank og Crash Bandicoot N. Sane Trilogy.
