Plattformspillet Klonoa: Door to Phantomile kom til Playstation i 1997, og nå har altså en Wii-nyversjon funnet veien til markedet, med den kreative tittelen Klonoa. Originalspillet ble visstnok godt mottatt i Japan, men resten av den industrialiserte verden var mer lunken til Namcos Mario-utfordrer. Undertegnede har ikke spilt originalen og kan i grunnen ikke se hva det er ved denne tittelen som gjør den verdig en gjenopplivning etter disse tolv årene.
Nytt, men gammelt
Klonoa er en slags kattedyraktig skapning på to ben med lange ører og "kul" tenåringsbekledning som skal bekjempe en angivelig ond figur med det talende navnet King of Darkness. Bakgrunnshistorien bærer preg av å være forfattet av overarbeidede hjerner i lystig lag, men med stikkord som guder, drømmer og en himmelfisk burde det være en smal sak å sy sammen resten selv.
For min egen del tok nemlig iveren etter å fyre opp spillet overhånd, for etter omslaget å dømme bar dette preg av å være en slags Super Mario 64-klone, en antakelse som ble forsterket av det faktum at spillet kom ut året etter at den spenstige italieneren entret den tredje dimensjon. Men skinnet bedro, for bak den smått absurde bakgrunnshistorien åpenbarte det seg raskt en høyst konvensjonell sidescrollende affære, som essensielt sett ikke befinner seg særlig langt fra plattformsjangerens evolusjonsstamme, riktignok med visse modifikasjoner.
Du beveger deg dermed fra venstre mot høyre og omvendt over vekselvise bevegelige og stillestående horisontale flater. For å redusere fremkommeligheten ytterligere finnes her selvsagt også prosjektiler i diverse størrelser og de sedvanlige bossene til å vokte utgangen av brettene, eller "visjonene" som de kalles i spillet. Helsebringende objekter, "mynter" og andre hjelpemidler kan også plukkes opp underveis om du skulle finne overskuddet. Med andre ord vil alle med et minimum av kjennskap til sjangeren umiddelbart finne seg til rette.
2,5-dimensjonalt
En av vriene i Klonoa er imidlertid at omgivelsene er tredimensjonale i den forstand at du beveger deg inn i bakgrunnen etter hvert som du forflytter deg bortover. Dette prøver å gi deg følelsen av å kunne bevege deg i tre dimensjoner, og kan for så vidt ses på som en forbedring av den tradisjonelle todimensjonaliteten, men uten å ta steget helt ut. Dette innebærer også at du kan interagere med fiender og objekter i dybderetningen, men du kan likevel kun bevege deg sidelengs, så dette oppleves mer som en unødvendig gimmick enn noe som har en reell spillbarhetsmessig funksjon.
Dessuten bidrar det bare til at man føler seg "fanget" i de to dimensjonene, og et ønske om å kunne bevege seg friere bygger seg sakte, men sikkert opp. På den annen side tilfører det noe mer dybde og en viss estetisk verdi til omgivelsene. Og det skal sies, Klonoa ser faktisk meget pent ut, og det er åpenbart at digital-stylistene hos Namco har gått ganske grundig til verks på Wii-versjonen. Spillverdenen er innbydende og fargeglinsende, og spesielt vanneffektene, denne gjengangeren blant grafiske referansepunkter, bet jeg meg merke i.
Hovedpersonen Klonoa lystrer også tommelbevegelsene ganske bra, men oppleves noe mer vinglete og ustyrlig enn vår kompakte rørlegger-helt (ja, der nevnte jeg ham nok en gang), noe som av og til gjør det vrient å beregne lengden på byksene. Det går ikke an å hoppe på dyrene, de må bekjempes ved å bruke B-knappen til å plukke opp andre fiender ved å blåse dem opp med en vindkule-følgesvenn og dermed kastes på den uheldig utvalgte. Ubeleilig nok er en del av fiendene utstyrt med skjold, noe som gjør at du må hoppe over dem og angripe fra andre siden. Å plukke opp fiender setter deg også i stand til å utføre et dobbelthopp ved å bruke stakkaren som midlertidig "plattform", noe som ofte er nødvendig for å overkomme vertikale hindringer.
Utilfredsstillende
Det føles litt omstendig å ikke kunne drepe fiendene på en mer direkte måte. Dersom du ikke finner potensielle målskiver for fienden du bærer på, må du kaste ham ut av skjermen eller drepe ham ved å bruke ham som hopp-plattform. Og når denne begrensningen i de offensive mulighetene kombineres med mangel på variasjon, både når det gjelder utfordringer og brettdesign, sitter man dessverre igjen med en relativt utarmet spilldynamikk. Da hjelper det lite med visuell utsmykning og et visst mangfold av bakgrunner og omgivelser. Det som imidlertid trekker litt opp er de Mario 64-inspirerte boss-scenarioene, som byr på en viss motstand og kreativitet. Disse er det dog ikke så mange av da spillet er såpass kort, og for øvrig også enkelt, at de fleste plattformfanatikere lett burde knekke det på en kveld.
Dessuten gjør Klonoa kun svært begrenset bruk av bevegelsessensitiviteten til Wii-konsollen. Som et alternativ til å trykke B-knappen for å kaste fiendene, kan du nappe med håndkontrollen i kasteretningen. Du kan også riste i nunchucken for å fremkalle et kortvarig vindkast, som setter fiendene ut av spill et liten stund. Dette er jo likevel bedre enn ingenting, og man kan vel heller ikke forvente allverdens av sensorstøtte i et plattformspill.
Man skulle kanskje gitt spillet et pluss i margen for sin kreative karakterdesign og plot, men egentlig fremstår det hele som en litt pregløs og ubestemmelig kombinasjon av vagt gjenkjennelige Nintendo-elementer og påtatt originalitet. Men fans av originalspillet vil muligens se det annerledes.
Konklusjon
Klonoa er et spill et er vanskelig å ha sterke følelser for, verken i den ene eller den andre retningen. Det er et strømlinjeformet og forglemmelig plattformspill med litt under moderat vanskelighetsgrad, et snev av underholdningspotensiale og et pent ytre. For mange dedikerte sjangerfans vil det nok fortone seg som en tam og intetsigende opplevelse og ikke bidra til stort annet enn å presse frem en aldri så liten lengselståre for de som ennå måtte kjenne etterdønningene etter underholdningsrusen fra Marios galaktiske strabaser. Nei, la oss heller få Super Mario Galaxy 2 litt brennkvikt, i stedet for middelmådig lanseringsliste-fyllstoff.
