Resident Evil 2

Jeg har alltid syntes det er noe magisk med den japanske zombieserien Resident Evil. Kanskje er det fortsatt det sterke inntrykket de første spillene gjorde på meg som barn som sitter igjen. Eller kanskje er det fellestrekkene serien har med gamle sagn og myter.

Alle hovedpersonene er for det første helt usaklig attraktive. De har absurde navn som Leon S. Kennedy, ett eller to personlighetstrekk hver (maksimalt to og et halvt), forbindes med noen få plagg som er veldig lett å huske og er i siste instans uovervinnelige. Claire Redfield går for eksempel i rød skinnjakke, har håret i hestehale og leter etter broren sin. Det at hun leter etter broren sin er hele personlighet hennes gjennom hele serien.

Disse halvgudene er involvert i en serie løst sammenhengende historier, det finnes 25 spill og 10 filmer uten at vi engang begynner å gå inn på tegneserier og alt mulig rart. De fleste av historiene finnes i flere versjoner med motstridende detaljer de lærde strides om. Du kjenner kanskje en lidenskapelig Resident Evil-fan som mener de har fullstendig oversikt. De lyver. Ingen, og jeg mener virkelig ingen, har fullstendig oversikt over Resident Evil.

Alle disse historiene er dessuten fortalt i et bisart språk som bare kunne oppstått ved at man tar to japanske programmerere som oppgir serienummeret på en instruksjonsmanual når man spør hva den siste boken de leste het og låser dem inn i et rom for å skrive en zombiefilm i Hollywood-stil. Før man sender resultatet til den billigste japansk/engelsk-oversetteren man kan få tak i. «Jill, here’s a lockpick. It might be handy if you, the master of lockpicking, take it with you.» Det er litt som det underlige språket i hellige tekster, er det ikke?

Ingen opplagt løsning

Med mindre man spilte det originale Resident Evil 2 da det kom til PlayStation i 1998 så mange ganger at man kan det utenat, er det ingen spøk å komme seg gjennom. I hvert fall sammenlignet med moderne spill. Fordi det er skrekk, og oddsene skal være dårlige, bevegde figuren din seg alltid i den retningen man vendte dem mot når man trykket opp. Såkalte «tankskontroller». For at man skulle kunne vie mest mulig maskinkraft til blod og gørr og stemning, og for maksimal klaustrofobi, var kameravinkelen for hvert sted også låst.

Fiendene i dette spillet var mange, tålte mye, skadet mye. Og du var heldig når du snublet over en kartong med ammunisjon eller de grønne, helsegivende potteplantene serien er kjent for. Skulle det ikke være nok å komme seg fra A til B under disse forholdene, foregikk spillet i en labyrint full av den typen genuint krevende gåter de fleste spillskapere har gitt seg med de siste 15 årene. Kanskje fordi de fleste oss, om vi blir sittende å klø oss på hodet det lille vi har av fritid, bare kommer til å gjøre et kjapt Google-søk på mobilen.

Da Resident Evil-skaper Shinji Mikami i 2002 skulle lage en nyversjon av det første Resident Evil hadde han en mye mer opplagt oppgave enn det Capcom har hatt med årets nyversjon av Resident Evil 2. Klassisk «survival horror» holdt på å trekke sine siste åndedrag, men det var kanskje akkurat dette som lot ham lage det muligens definitive spillet i sjangeren. Og, om man spør meg og sikkert mange andre, et av de beste spillene gjennom tidene.

Siden da har nemlig Resident Evil og resten av skrekksjangeren, med noen unntak hovedsaklig de siste årene, blitt mer tilgjengelige og actionfokusert. Fra og med Resident Evil 4 har kameraet vært plassert like bak skulderen til hovedpersonen med Resident Evil 7 som eneste unntak. Stressmomentet har ligget i hvorvidt man klarer å holde seg rolig nok til å skyte treffsikkert mens stadig flere zombier løper mot deg. Hva vil det da si å modernisere Resident Evil 2 i 2019? Betyr det at man gjør det til et actionspill? Eller, som Resident Evil 7, lager et skrekkspill i førsteperson et sted mellom Amnesia og de tøysete F.E.A.R.-spillene?

Vellykket nostalgibombe

Capcoms løsning er forbløffende enkel og effektiv. Bare det å plassere heltene Leon og Claire i de trange gangene til politistasjonen eller kloakken fra det originale Resident Evil 2 med kameraet bundet til skulderen som i Resident Evil 4 gjør at de føles litt mer klumsete å styre enn vi er vant med. Samtidig har de gjort zombiene sterkere enn noensinne. Du kan fort tømme et magasin i hodet til en av dem, uten å bomme for mye, før de går i bakken. Og likevel kommer de til å gripe leggene dine og ta masse helse av deg når du prøver å tråkke deg forbi dem.

Ammunisjon eller tid til å bekjempe dem har du heller ikke. De kommer sjeldent alene og flere av dem kan kaste seg over deg samtidig. Nå følger de også etter deg opp og ned trapper. De kan til og med bryte seg inn i nye rom, du kan høre dem banke før treverket brister. Overraskelsene kommer i tillegg: Fra blinde, lyttende Lickers med hjernen synlig som kommer etter deg raskere enn du klarer å løpe om du engang hørbart lader pistolen til den udødelige Tyrant, eller Mr. X, som akkurat som i originalspillet med jevne mellomrom følger etter deg rundt på spillkartet. Sistnevnte har aldri vært mer skummel. De tunge rolige stegene hans tar deg rett tilbake til barndommen når du vet du har gjort noe skikkelig, skikkelig galt.

Capcom har også våget å gjøre Resident Evil 2 til en labyrint av det gamle slaget. Med andre ord skiller det seg markant fra tidligere forsøk i denne stilen på å gå tilbake til røttene, som Resident Evil: Revelations, ved at fiendene faktisk slår litt fra seg. Og ved at man faktisk får gå seg vill. Akkurat som i originalspillet er politistasjonen hvor store deler av spillet er satt en liten slags åpen verden. Det er alltid flere retninger å gå, men man stoppes til slutt av låste dører og lignende. Videre kommer man seg ved å utforske omgivelsene sine og se sammenhenger. Man så kanskje en statue med en åpen hånd tidligere. Kanskje gjør det da susen å sette staven med juvelen man nettopp fant der?

Ikke misforstå. Resident Evil 2 er et veldig tilgjengelig moderne spill og det er aldri frustrerende. Selv om jeg, spesielt til å begynne med, stadig var på nippet til å dø kan jeg telle på én hånd hvor mange ganger jeg faktisk fikk Game Over. Det er også snakk om veldig enkle gåter hele tiden, om de engang kan kalles så mye som gåter. Jeg lurte knapt noensinne på hvor jeg skulle gå eller hva jeg skulle gjøre for å komme videre.

Spillet er også veldig snillt hele tiden. Når man finner en nøkkelgjenstand er det ofte en snarvei like i nærheten som tar deg akkurat dit hvor det er meningen du skal bruke den. I motsetning til originalversjonen har man i tillegg et svært detaljert kart som forteller deg om du har funnet alt av interesse i hvert rom. Man kan også se hvilke gjenstander man har funnet, men som man ikke har hatt plass til i ryggsekken. Og det er små ikoner for interessepunkter som statuen med den åpne hånden.

Men, uten at det noensinne blir halvparten så brutalt som et spill fra 1998, får du oppleve litt av alt som gjorde Resident Evil 2 morsomt en gang. Som når du, nesten tom for helse og med bare tre kuler i revolveren igjen, må komme deg gjennom en lang korridor med zombier for å hente nøkkelgjenstand du har lagt igjen. Og Tyrant plutselig er i hælen på deg. Til hvordan du sakte, men sikkert lærer politistasjonen og de forskjellige rommene å kjenne. Eller når du for en gangs skyld faktisk blir drept og du selv på standard vanskelighetsgrad med ubegrenset autolagring må spille ganske mye om igjen. Sånn i tilfelle du trodde du ikke hadde noe å tape. Om nyversjonen av Resident Evil 2 er langt fra hvordan Resident Evil 2 faktisk var i 1998, er det kanskje akkurat slik vi husker det etter å ha blitt bortskjemt av moderne spill.

To fortellinger i ett

Som de fleste japanske actionspill har Resident Evil-serien alltid lagt mye vekt på øvelse og teknikk. Det gjelder like mye serien før Resident Evil 4 som etter. Et eksempel er hvordan man i dette spillet fort går fra å prøve å få zombiene i bakken til at man heller skyter dem for å oppholde dem litt før man snor seg forbi. Eller hvordan man kan ved å holde seg til venstre på en lang balkong kan lure alle zombiene til sige mot deg før du i siste øyeblikk snur til høyre og går rundt dem. Strategisk samling av krutt og urter kan la deg blande sammen akkurat det du trenger når du trenger det. Og det lønner seg faktisk å bruke litt ekstra tid på å spikre igjen vinduer. I tillegg blir man stadig mer effektiv ettersom man lærer seg kartene å kjenne.

Du merker kanskje ikke akkurat hvor mye du har lært før du skal spille det den andre gangen, da det som med originalversjonen er meningen man skal gå gjennom historien med begge hovedpersonene. I originalspillet ble både Leon og Claires historie endret av hvem man spilte som først. Man kunne også påvirke den andre runden på diverse små måter. For eksempel var det et våpenskap hvor man måtte velge mellom å få en større ryggsekk eller et automatvåpen. I den andre runden måtte man som den andre figuren ta det som ble igjen. Capcom har gjort det en del enklere i nyversjonen.

Både Leon og Claire har hver sin historie med egne mellomsekvenser. Det er også noen mindre deler av spillet som er ekslusive for hver figur, blant annet de korte sekvensene hvor man spiller som andre figurer enn Leon og Claire. I tillegg finnes det noen variasjoner som avhenger av om det er den første eller andre gangen man spiller. Samme om man spiller Claire eller Leon først vil man for eksempel komme inn i politistasjonen en annen vei med den andre figuren man spiller og dermed utforske og løse gåtene i en litt annen rekkefølge.

Kort sagt får man sett alt innholdet ved å spille gjennom som en figur og deretter den andre i en hvilken som helst rekkefølge. Det er ikke slik som det var i originalspillet hvor man fikk se nye ting avhengig av rekkefølgen. Hva man gjør i den første runden påvirker heller ikke, som jeg kunne merke, hva som skjer i den andre.

Dette er forsåvidt greie endringer. Nyversjonen av Resident Evil 2 er et mye enklere spill og det skal mye mindre til før man har mestret det. Jeg begynte å kjenne på at det ikke var særlig gripende lenger allerede mot slutten av min nesten 5 timer lange andre gjennomgang. (Med den første figuren tok det meg litt over 7.) Så det er veldig greit å slippe å spille enda flere ganger for å se alt.

De små måtene man kunne påvirke den andre gjennomgangen på var også ganske snodig og morsomt i 1998. Idag ville det nok bare føltes distraherende og meningsløst etter alle spillene som har kommet siden hvor man langt mer drastisk kan styre historien.

Overraskende selvhøytidelig

Om nyversjonen har klart å fange hvordan det føltes å spille Resident Evil 2 for et moderne publikum, har man vært mindre nøye med detaljene. I grove trekk er det den samme historien, med det meste man best husker fra spillet bevart og mange av stedene nøye gjengitt. Likevel er det både mye nytt og mye som mangler. Alle som har spilt originalen mye, vil nok savne et eller annet, et monster eller en mellomsekvens for eksempel. Det er en litt rar ting å henge seg opp i, men noe jeg husker veldig godt fra originalspillet er at det ved jerntrappen utendørs på høyre siden av politistasjonen, ikke langt fra hvor helikopteret styrter, spilles uvanlig musikk. Det var svært uhyggelig og mystisk, for så vidt jeg vet var det ingen grunn til det utover at det var merkelig. I originalversjonen er trappene gjenskapt, men uten det spesielle lydsporet.

Det største bruddet med forgjengeren ligger i tonen. Resident Evil 2 var faktisk det første spillet Hideki Kamiya regisserte. Senere skulle han sammen med Platinum Games bli kjent for fargerike, sprø, uhøytidelige spill med vanligvis dyp, teknisk action. Blant annet Bayonetta og Okami. Den hissige Kamiya – som det er veldig lett å starte en krangel med på Twitter om du ligger våken en natt omtrent når det er lunsjtid i Japan – skal visstnok ha gått Resident Evil-skaper Shinji Mikami såpass på nervene at han trakk seg tilbake fra prosjektet. Selv om Kamiya var ung på den tiden, og nok hadde en del mer begrensninger enn det han har i dag, bærer det likevel tydelig preg av hans stil.

Det originale Resident Evil 2 har fortsatt det mest fargerike og lekne uttrykket i serien med den lyse politistasjonen med knuste TV-studioer, avhørsrom med mapper på kriminelle, et bibliotek med hemmelige passasjer og Claires rosa antrekk. Det er også fullt av sprø humor og pussige detaljer, som trappen med den rare musikken jeg nevnte. At politistasjonen er full av absurde dataspillgåter blir for eksempel forklart med at politimesteren er besatt av gåter og driver sine ansatte til vanvidd ved å sløse budsjettet på å sette opp alt mulig rart. Resident Evil 2 var også svært fortrolig med den spektakulære og actionfylte siden av serien som har vært der siden man plukket opp sin første rakettkaster i det første spillet. Noe av det jeg husker best er starten av spillet når man løper gjennom et brennende Raccoon City med flere zombier på skjermen samtidig enn vi noensinne hadde sett før på en hjemmekonsoll.

Nyversjonen av Resident Evil 2 har gått i sporet til Resident Evil 7. Det er avmålt, jordnært med en tilnærmet fotorealistisk visuell stil. Det er mildt sagt, etter min mening, feil utgangspunkt for å fange Resident Evil 2s egenart. Denne gangen forklares alle gåtene nesten umiddelbart med at politistasjonen bare var et kunstmuseum før. Stasjonen er også langt mindre fargerik og actionsekvensene tilbakeholdne. Capcom har istedet laget den beste kunstige intelligensen for zombier jeg har opplevd, og realistiske, detaljerte skademodeller. Det eneste andre spillet hvor jeg har sett så naturtro innvoller som dette spillet er Resident Evil 7. Man kan også høre gnissingen i læret når Tyrant kommer etter deg. Og skrikene til zombiene har aldri vært mer overbevisende. Til og med dialogen er vel, … nesten godt skrevet. Capcom har rett og slett gått for noe veldig annerledes enn det Kamiya gjorde i 1998.

Én enkelt innrømmelse har det moderne Capcom riktignok gjort overfor den originale visjonen. For meg skjedde det omtrent halveis inn i historien med Leon og det fikk meg til å le høyt. Jeg skal ikke ødelegge øyeblikket, men du kommer til å vite hva det er når det skjer. I et par minutter tar galskapen vi har lært å forbinde med Hideki Kamiya totalt overhånd i det som ellers er et overraskende selvhøytidelig skrekkspill.

Konklusjon

Mens Shinji Mikami med nyversjonen av det første Resident Evil laget sitt eget spill på nytt i den samme stilen, er det denne gangen en ny generasjon utviklere som har stått for oppfølgeren i et helt annet spillklima. Resultatet er en intens, moderne skrekkfest med bred appell som klarer å gjenskape mye av det som gjorde Resident Evil 2 så morsomt i 1998. Jeg synes ikke man skal kimse av denne bragden, selv om det nok først og fremst er Capcoms investorer som har noe å åpne champagneflasker for.

Ved å forsøke å tekkes så mange ulike målgrupper vil nemlig spillet neppe tilfredsstille noen helt. Gamle Resident Evil-fans vil sannsynligvis føle det er for lettvint og lite tro mot originalen. Nye spillere vil undre seg over 90-tallslogikken i at man bruker så mye tid på å lete frem nøkler for pent å låse opp dører når man har ryggsekken full av rakettkastere og kjempehagler man kunne brukt til å sprenge dem av hengslene. Eller hvorfor noe man plasserer i en kiste ved ett lagringspunkt også vil være å finne i en kiste ved et lagringspunkt et helt annet sted.

Men alle sammen vil nok ha det rimelig gøy likevel. Hvor nøye kan det være med så mye zombier, grøss og gørr for pengene? Capcom har som de alltid stort sett pleier å gjøre levert tivoli for alle pengene. Enten du har elsket Resident Evil lenge, er nysgjerrig på hva all ståheien handler om, eller digger alt som har med zombier å gjøre, får du alt du trenger her. I hvert fall til det neste Resident Evil-spillet er klart. Da håper jeg Capcom bygger videre på dette spillets formel. Med friere tøyler kan det være de kommer enda litt nærmere sin storhetstid.

Resident Evil 2 er tilgjengelig for PlayStation 4 (testet), Xbox One og Windows fra 25. januar.