De franske utviklerne i Dontnod Entertainment ble verdenskjent nær sagt over natten da de ga ut det fenomenale Life is Strange i 2015. De skjøt rett og slett gullfuglen, servert på en seng av fargesterke personligheter og sin egen unike tolkning av den da ganske utspilte Telltale-formelen.
Siden den gang har studioet ofte blitt gjort til kjenne under kallenavnet «Life is Strange»-utviklerne – inkludert i denne artikkelens overskrift(!) – selv om det nå begynner å bli en god stund siden de ga fra seg tømmene til de emosjonelle eventyrspillene.
Nå har Dontnod begynt å eksperimentere igjen, slik de gjorde med sitt unikt fengslende debutspill Remember Me; og på samme måte som det feilslåtte, men samtidig engasjerende Vampyr.
Resultatet kommer i form av to vidt forskjellige spillopplevelser: Banishers: Ghosts of New Eden er et dialogdrevet spøkelsesjegerspill som kommer på nyåret, mens Jusant er et klatrespill helt uten ord. Og helt uten like skal det også vise seg – vi har lagt ut på en svært engasjerende klatreetappe.
I godt selskap
På papiret virker riktignok Jusant som et ganske typisk indie-spill, hvor vi utforsker et fargerikt univers og leker oss med et par enkle, sentrale spillmekanikker, mens vi avdekker spor og ledetråder fra fortiden. Jeg tenker i hvert fall øyeblikkelig på spill som Journey, Rime, Abzû og Arise: A Simple Story, og det er særdeles godt selskap.
Det som er med på å skille Jusant fra røkla, er hvordan spillet går fram for å utfordre spilleren stort sett hele tiden.
Dette er en spennende blanding av plattform- og gåtespill, hvor man inntar rollen som en ung jypling i en verden rammet av en altoppslukende tørke. Begynnelsen av spillet viser oss hvordan ungfolen trasker over et øde landskap, dekket av skjell, tang, tare og båter som har grunnstøtt, før man ankommer en diger vertikal fjellkjede som stiger til værs, høyt over de knusktørre skyene. Og så legger man ut på tidenes klatretur.
Jusant er som sagt et klatrespill, og det er hovedsakelig det man gjør i løpet av de fire-fem timene eventyret varer. Hovedpersonen kommer utstyrt med klatresele, tau og opptil fire fjellbolter som er ens eneste virkelige verktøy, og slik skal man hale seg opp den bratte, bratte fjellsiden.
Ta deg en bolle, Nathan Drake
Det er mange moderne spill som benytter seg av klatring i en eller annen form, men jeg har sjelden opplevd noe spill som gjør dette på samme måte som Jusant.
Her er det noe fysisk, nesten litt hypnotiserende ved utøvelsen, hvor de to skulderknappene fungerer som figurens to hender. Ved bunnen av fjellet trykker man på R2 for å gripe tak med høyre hånd, man leter etter neste feste med stikka og griper tak ved å holde inne L2. Så slipper man R2, leter etter et nytt feste, trykker ned knappen og drar seg videre oppover.
Underveis lærer man seg å rappellere, svinge over lange avstander med tauet sitt og hoppe fra feste til feste. Man snubler også over magiske planter, levende steiner og sterk vind som blåser deg av gårde, men den rytmiske klatringen – høyre skulderknapp, venstre skulderknapp, høyre skulderknapp, venstre skulderknapp – forblir den samme fra start til slutt.
Og det fungerer overraskende godt. Ofte kan man uanstrengt hamre løs på knappene for å ta seg over korte avstander – særlig et av kapitlene i midtpartiet føles litt langdrygt og ensformig på grunn av dette – mens man andre ganger må bruke kløkt og observasjonsevner for å se hvor det er lurt og mulig å klatre videre. Det sier seg ofte selv hvor man skal, men ikke uten at spillet klarer å forvirre deg med et par klønete sidespor underveis.
Jyplingen vi kontrollerer er usedvanlig myk og spretten, men det føles likevel aldri som de tidvis litt tanketomme klatresekvensene i for eksempel Uncharted-spillene. Her har man begrenset utholdenhet og begrenset lengde på tauet som sikrer deg, og den fysiske sensasjonen av å måtte holde inne minst en av skulderknappene til enhver tid gjør at man aldri får tid til å slappe av.
Tolk det som du vil
Det er likevel nok av fjellhyller og rasteplasser underveis, slik at man innimellom all klatringen får massevis av tid til å ta innover seg omgivelsene og restene av universet som har eksistert her tidligere.
Alt er forlatt, lagt øde av tidevann og regn som forsvant og aldri kom tilbake, men brev, altere og konkylier med lyder fra fortiden er med på å fortelle om de som har hatt sitt liv og levnet i fjellet før deg. De mange brevene føles i utgangspunktet litt lange, tungleste og lite viktige – det er rett og slett mye tekst – men jo lenger ut i spillet man kommer, jo mer meningsbærende og interessante blir disse ekkoene fra fortiden.
Særlig spennende blir det å følge en av de få navngitte figurene i spillet, Bianca, som gjennom en serie dagbøker forteller om hvordan hun bega seg ut på omtrent den samme reisen som deg. Her blir det gitt stadig flere hint om katastrofen som har rammet Jusants univers, samtidig som vi får små pek og vink som kan hjelpe oss med å forstå vår rolle oppi det hele.
Det er som sagt ingen dialog i spillet – hovedpersonen er en stillfaren type som ikke sier et kløyva ord i løpet av reisen, og din eneste kumpan er en blå geléklump som kun kommuniserer med pip og nynning – men spillet klarer likevel å fortelle mye gjennom disse dagbøkene og enkle mellomsekvenser.
Mye forblir usagt, og det legges kraftig opp til at spilleren selv må tolke hvor hovedpersonen kommer fra og hvordan våre handlinger påvirker verdenen i tiden framover, men ikke uten en avslutningssekvens som setter et svært minneverdig punktum på reisen.
En viktig grunn til at jeg lar meg rive så kraftig med, må tillegges den oppløftende, godt regisserte musikken til Guillaume Ferran. Denne slår til igjen og igjen i løpet av reisen, alltid på riktig tidspunkt, og med nok emosjonell brodd til at jeg har vanskelig for å ikke la meg bevege.
Og når man til slutt står der, etter den lange, strabasiøse ferden, er det med en klump i halsen og mestringsfølelse langt uti fingertuppene. Ikke fordi Jusant er spesielt vanskelig, men fordi det føles som om man har lagt bak seg en virkelig reise.
Konklusjon
Jusant er et lite, lekent og ekstremt stemningsfullt eventyr. Her bruker utviklerne i Dontnod deres teft for fargerike univers og unikt gameplay for å lage et spill som engasjerer fra start til slutt.
Spillet har en håndfull enkle, men meget polerte mekanikker, og klarer å finne en balanse mellom lettspilt og utfordrende stort sett hele tiden. Det er noe litt hypnotiserende ved hvordan man må veksle mellom de to skulderknappene til enhver tid, og spillet har også nok unike påfunn spredd utover eventyret at det alltid er noe nytt å leke seg med og bekymre seg over.
Historien kunne med fordel vært enda bedre skrevet, med færre lange brev og mindre fyllmasse i begynnelsen, men med litt tolkning og utforskning skal man likevel klare å få noe vettug og interessant ut av det unike universet.
Eventyret er nesten akkurat passe langt også, selv om særlig deler av midtpartiet føles i overkant langt og ensformig. Her blir veien videre litt vel vanskelig å tolke, og jeg roter meg halvveis bort i mørke ganger og lite viktige notater ved flere anledninger.
Etter disse feilstegene tar det heldigvis ikke lang tid før opplevelsen tar seg opp igjen, og særlig de siste to kapitlene setter et nydelig punktum på den strabasiøse, livsbejaende ferden.
Jusant er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows. Spillet er gratis for de som abonnerer på Xbox Game Pass.
