Mer krigersk enn du tror
Alt fokuset på produksjon og infrastruktur får deg kanskje til å tro at The Settlers er et fredelig spill. Det er imidlertid ikke tilfelle. Målet med all ressurssankingen er til syvende og sist å holde militærproduksjonen i gang slik at du får en stadig større hær. Dette spillet har ikke noe diplomati eller fredsavtaler – er det noen andre på kartet, så er de fiender. Og den eneste måten å vinne på er å overvinne dem.
Dessuten kan spillet være usedvanlig intenst, spesielt i de første timene. Du starter med et lite slott, og må gradvis utvide grensene ved hjelp av militærbygninger (som selvsagt må bebos av riddere før de fungerer). Det er uhyre viktig å sikre seg så mye land som mulig, blant annet fordi folketallet – og dermed det potensielle antallet soldater – avhenger av størrelsen din. Samtidig lærer du raskt at ikke alt land er like mye verd. Det viktigste er å ha kontroll over fjell og fjellkjeder, for det er der mineralene ligger og uten mineraler har du ingen våpen, og dermed ingen hær.
Dermed får vi et heftig kappløp der spillerne kjemper om å få så mye land som mulig. Her må man også balansere – utvider du for raskt, vil du gå tom for byggematerialer, og med for mange ridderbygninger i forhold til antall riddere tilgjengelig vil landet være vanskelig å forsvare når fienden kommer på besøk. Dessuten må du også begynne produksjon av våpen og gull så tidlig som mulig, og behovet for disse tingene kommer ofte i konflikt med behovet for ekspansjon.
Et nyskapende spill
En av de beste tingene med The Settlers er hvor visuelt det er. Du har mengder av menyer og statistikker som du kan studere, men det viktigste redskapet ditt er rett og slett øynene dine. Det er kun ved å studere landet ditt at du finner ut hvor eventuelle problemer i transportnettverket ligger, hvor ting flyter godt og hvor du med fordel kan gjøre endringer. Det hjelper selvsagt at spillet er uvanlig lekkert, med tonnevis av visuelle detaljer som gjør det til en fryd å observere riket ditt.
Dette riket kan forresten bli ekstremt stort. The Settlers er et spill som skaleres etter maskinvaren din. Hvis du har maskinvaren som er nødvendig kan du spille på gigantiske kart, hvor du kan ha opp til 64 000 personer i riket ditt samtidig. Og dette er ikke bare tall – hver enkelt person er et individ som du kan følge rundt i kongeriket, akkurat som du kan med ressurser. Blue Byte tok absolutt ingen snarveier da de lagde dette spillet, her skulle alt være gjennomført og skikkelig.
Ikke bare er The Settlers et vanedannende og komplekst spill, det er også et spill med nærmest uendelig varighet. Det sørger nemlig kartgeneratoren for. For å lage et nytt kart mater du inn 16 forskjellige tall (eller lar datamaskinen velge noen tilfeldig), og så skaper datamaskinen en intrikat og ofte realistisk verden basert på disse tallene. Totalt er det nesten tre hundre tusen milliarder kombinasjoner (da spillet har åtte kartstørrelser), så her er det alltid noe nytt å oppleve. Og hvis du oppdager en interessant verden kan du skrive ned tallene du brukte for å generere den, og spare den til senere eller sende den til en venn.
Viktigheten av et slikt verktøy kan ikke undervurderes. Det å spille på forhåndsdesignede kart betyr ofte at det hele blir litt forutsigbart, fordi designerne vet hva du har behov for og prøver å lage balanserte spillområder med spesifikke utfordringer. Kartene i The Settlers er ikke like forutsigbare, fordi de genereres ved hjelp av avansert matematikk jeg ikke tør tenke på en gang. Dette skaper en følelse av realisme. Vår egen verden har ikke blitt designet, vi må ta det vi får og gjøre det beste ut av det. Og det samme må vi i The Settlers. De tilfeldig genererte kartene var også svært godt laget, med fjellkjeder, vann og daler som dannet naturlige barrierer (sjekk kartet på bildet under for noen tydelige eksempler).
Et annet område hvor The Settlers var forut for sin tid har med spillets flerspillermulighet å gjøre. Det lot nemlig to spillere spille samtidig – på samme datamaskin. Skjermen ble rett og slett delt i to, og hver spiller fikk sin egen mus. På Amiga var det bare å plugge i en ekstra mus i joystickporten, mens PC-spillere måtte stresse litt mer, dette var i tiden før USB-porter, og alt var så vanskelig som det kunne være. Spillet har to forskjellige flerspillermoduser. I den ene får hver spiller hvert sitt kongedømme, og i den andre får de rett og slett samarbeide om å bygge opp et felles rike. Det er underlig at ikke flere spill har den muligheten.
The Settlers pionerte også et system for beskjeder. Når noe av interesse skjer i kongeriket ditt hører du en liten lyd, og så dukker et lite flagg opp nede i hjørnet. Klikker du på dette får du beskjed om hva som har skjedd, og hopper dit automatisk. Så kan du klikke litt under der flagget var, for å hoppe tilbake dit du var før du tok i mot beskjeden. Dette har vi sett flere ganger, men beskjedsystemet i The Settlers har også et annet interessant aspekt.
Noen ganger kan det for eksempel være nyttig å hoppe tilbake til et sted senere i tid, for å se hvordan ting eventuelt har utviklet seg. For å ikke glemme dette kan du be spillet om å gi deg beskjed etter en viss periode, og sende deg tilbake til det aktuelle området. Dette er en veldig hendig funksjon jeg skulle likt å se brukt oftere. I tillegg er det et godt eksempel på hvor gjennomført brukergrensesnittet i The Settlers er, og hvor mange muligheter du får.
Fortsatt liv i serien
The Settlers ble svært populært, og serien lever den dag i dag. Uheldigvis har man gradvis valgt å gå bort fra de elementene som gjorde spillet unikt og interessant da det opprinnelig kom ut, og med unntak av The Settlers II: 10th Anniversary, en nyutgave av det andre spillet i serien, er det lite annet enn navnet som minner om originalspillet i dagens The Settlers-spill. I spillhistorisk sammenheng representerer det med andre ord en slags evolusjonær blindgate – spill som Anno-serien har tydelig hentet inspirasjon fra Blue Bytes klassiker, men ellers har det ikke fått særlig stor innflytelse på måten strategispill har utviklet seg.
Det hjalp kanskje ikke at spillet aldri ble stort i Amerika. Der ble det solgt under det rimelig tullete navnet Serf City, kanskje for å unngå at amerikanerne misforstod og trodde ordet «settlers» refererte til nybyggerne i deres egen historie. Et annet element er at selv om PC-versjonen av The Settlers lot spillerne bruke høyere oppløsning, så Amiga-versjonen hakket mer sjarmerende ut (og hørtes i tillegg best ut). Amiga var en plattform som hadde opplevd sterk tilbakegang på andre siden av Atlanteren. Dermed ble The Settlers i stor grad et europeisk fenomen, og når spillenes historie skrives er det dessverre amerikanerne og japanerne som setter agendaen.
For meg personlig kunne likevel ikke The Settlers hatt større betydning enn det fikk. Det ble et av de virkelig store spillene i min oppvekst, ikke minst takket være flerspillerfunksjonen. Jeg har spilt dette spillet i et firesifret antall timer, og kjenner det ut og inn. Og likevel tar jeg det fortsatt frem av og til, enten alene eller sammen med min gamle spillkamerat, og blir hektet på nytt.
Jeg vet at mange foretrekker etterfølgeren, men den er i mine øyne et noe svakere spill. Her introduserte Blue Byte en håndfull nyheter som ikke fungerte like godt som kjernespillet (som skip og katapulter), samtidig som man fjernet en av hjørnesteinene i originalspillet, nemlig de tilfeldig genererte kartene. Personlig synes jeg heller ikke romerne i The Settlers 2 har den samme sjarmen som eventyrboerne i originalen. Spillet er imidlertid godt nok til at jeg synes du bør prøve det om du ikke har erfaring med de tidlige spillene i serien. Du finner det hos Good Old Games.
Og hvem vet, kanskje The Settlers 7 blir spillet som tar serien tilbake til fordums storhet?
