LOS ANGELES (Gamer.no): Etter å ha tatt et sabbatsår i 2016 var Assassin’s Creed tilbake med fynd og klem i fjor. Origins overhalte flere av seriens mekanikker, og ble stort sett godt tatt imot av både fans og kritikere.
Valget om å bruke lengre tid på utviklingen virket å gjøre vidundre for serien som hadde kjørt seg fast de siste årene, og mange hadde nok håpet at Ubisoft ville benytte samme strategi igjen. På E3 2018 avduket selskapet imidlertid Assassin’s Creed Odyssey, og med det, tilsynelatende, en retur til årlige utvidelser.
Spørsmålet nå er om utvikleren faktisk forstår hva som brakte fans tilbake til serien, eller om teamet skyr nyvinning og igjen lener seg på formler som har fungert før. Vi har tilbragt en time med Assassin's Creed Odyssey, og selv om det trolig vil falle i smak for de som likte Origins er det litt av hvert som skurrer her.
Alexios eller Kassandra?
Som ryktemølla meldte allerede før Ubisofts E3-konferanse er Assassin’s Creed Odyssey satt til antikkens Hellas. Spillet skildrer den bitre konflikten mellom Sparta og Athen, og i sentrum finner vi én av to mulige hovedpersoner.
For første gang i snikmorderserien får spillere velge hvilken figur de vil spille som ved historiens begynnelse, og beslutningen vedvarer gjennom hele spillet. Valget står mellom Alexios eller Kassandra – begge etterkommere av den legendariske kong Leonidas og begge like dødelige med et sverd.
Mens jeg setter pris på valget mellom å spille som mann eller kvinne, skulle jeg ønske Ubisoft hadde gjort litt mer ut av det. Etter å ha tilbragt en drøy halvtime med hver av figurene kunne jeg nemlig ikke finne en eneste forskjell mellom dem.
Alexios og Kassandra kjemper på samme måte, får akkurat de samme dialogvalgene og kan innlede romantiske forhold til de samme figurene – uansett kjønn. Valget blir dermed mer som et rent kostymevalg, i stedet for at det gir spilleren anledning til å endre opplevelsen på noe som helst betydelig vis.
Det er synd, og føles som om utvikleren kaster bort en enestående mulighet til å gjøre noe litt annerledes.
Arven etter Origins
Med unntak av figurvalget er det mye å dra kjensel på i Assassin's Creed Odyssey for alle som spilte seriens forrige innslag. Dersom du ikke hoppet på Origins er det imidlertid en del å venne seg til her.
I kamp kombinerer man lette og tunge sverdangrep med unnarulling og kontring av innkommende angrep, ikke ulikt en annen populær serie med actionrollespill. På avstand kan man bruke pil og bue, mens snikangrep lar deg enkelt eliminere fiender som ikke har oppdaget deg.
Takket være Leonidas' magiske spyd kan Alexios og Kassandra også benytte seg av ulike superkrefter, både i nærekamp og på avstand. I kjent rollespillstil låser man opp flere evner etter hvert som man stiger i gradene, og disse fordeles over tre grener: Warrior fokuserer på nærkamp, Hunter er for spillere som liker pil og bue, mens Assassin åpner for mer effektiv sniking.
I Los Angeles fikk jeg bare se et lite utdrag av evnene man kan tilegne seg underveis, og jeg håper inderlig at Ubisoft har noe mer spennende på lager.
Det klassiske sparket fra 300-filmen er selvfølgelig moro å trekke frem, og evnen til å rive skjold fra motstandere eller svimeslå flere fiender på én gang er blant nyttige triks man har i sekken. Problemet er at kampene fort blir ensformige og enten er litt for lette eller altfor vanskelige.
Ubalanserte kamper
Med Origins tok Assassin's Creed kampsystemet sitt i en ny og spennende retning. Det holdt ikke lenger å stå midt i en klynge med fiender og holde på én knapp for å forsvare seg, og trykke på en annen for å kvitte seg med dem i tur og orden.
Det er imidlertid ikke nok å utvide kampsystemet samtidig som man gjør fiendene tøffere, og Odyssey greier tilsynelatende ikke helt å finne den riktige balansen.
På den ene siden blir bruduljene mot vanlige fiender tidvis veldig enkle, og har man fått teken på kampene går det relativt greit å knerte opptil et titalls «grunts» av gangen. Da blir det desto mer frustrerende når en navngitt motstander begir seg ut på slagmarken, og man reduseres til en nykomling som knapt er i stand til å løfte sverdet sitt.
Enten det er leiemordere som vandrer fritt i verdenen på leting etter forbrytere – det kan være deg om du steller i stand for mye bråk – eller sjefsskurken i enden av en lengre oppdragssekvens, er historien alltid den samme. Kampstrategiene som gjorde deg til en gud for et øyeblikk siden er plutselig udugelige, du bommer på halvparten av angrepene dine og straffes knallhardt for ethvert feilsteg.
At kampene skal være vanskelige er greit nok, men da burde ikke gapet mellom standardfiender og sjefskamper være så stort. Når man i tillegg ofte og uten risiko kan benytte seg av helbredende evner blir de tøffere kampene svært langdryge prosesser som handler mest om hvem som gidder lengst. Ikke overraskende er det som oftest maskinen som vinner.
En spennende verden
Som har vært tilfellet i mange andre Assassin's Creed-spill fremstår selve verdenen som det største trekkplasteret i Odyssey. Enten det er til fots, på hesteryggen eller ombord på din egen skute er omgivelsene detaljrike og innbydende. Og ja, sjøslag vender også tilbake her – enten du liker dem eller ikke.
Det er alltid nye ting å utforske, og i motsetning til flere av seriens tidligere innslag føles det ikke som om man bare krysser av ting på en liste. Jeg har faktisk lyst til å se hva som skjuler seg i den hulen der borte, og enhver anledning til å lære noe mer om settingen er bare et pluss for min del.
Selve handlingen er det foreløpig vanskelig å si noe om, da jeg ikke fikk vite stort mer enn bakgrunnshistorien til Alexios/Kassandra. Det jeg imidlertid fikk se var hvordan valgene man tar vil påvirke spillets gang, både med tanke på historien, verdenen og ikke minst muligheten til å innlede romanser med en rekke figurer.
En ting jeg setter umåtelig pris på er hvordan valgene presenteres i Assassin's Creed Odyssey. Ubisoft ønsker nemlig ikke å låse bort innhold basert på dialogvalg, og selv om du tar én beslutning kan du alltids ombestemme deg dersom det skulle dukke opp ny informasjon senere. Dette gjør det også enklere å styrke forholdene til figurer man bryr seg om, og minsker sjansen for å spolere ting ved å trykke feil.
Utvikleren jeg fikk snakke med i Los Angeles forsikret meg videre om at valgene faktisk får skikkelige konsekvenser. Det er ikke bare snakk om hvilken belønning man får for å utføre et oppdrag, men en avgjørelse kan for eksempel bestemme skjebnen til en hel landsby og spillet skilter attpåtil med ulike avslutninger basert på valgene man tar underveis.
Det høres svært lovende ut, og jeg håper Ubisoft klarer å sy det hele sammen med en solid historie.
Konklusjon
Med Assassin's Creed Odyssey vender Ubisoft tilbake til årlige utvidelser for serien, og selv om spillet har vært under utvikling i tre år er det vanskelig å ikke være skeptisk. Basert på timen jeg fikk med spillet på E3 er jeg mest bekymret for kampsystemet, som tilsynelatende ikke greier å finne en god balanse mellom underholdning og vanskeligshetsgrad.
Dersom du likte Origins bør det imidlertid være mye å like her, da utvikleren introduserer enda større variasjon til kampene. Settingen er også storartet, og verdenen i Odyssey er både vakker og detaljrik. Omgivelsene oppfordrer til utforsking uten at det føles som om man simpelthen krysser av punkter på en liste, og løftet om valg med skikkelige konsekvenser lover godt.
Til syvende og sist tror jeg spillet står og faller på historien. Dersom Ubisoft er i stand til å skape figurer man bryr seg om og en handling som virkelig griper tak i spilleren, vil det være mye lettere å tilgi Odysseys svakere sider. En solid runde med polering av kampsystemet kan også gjøre sitt for å få skuta på rett kjøl igjen.
Ute etter flere nyheter og inntrykk fra E3 2018?
Her finner du vår samleside med alt fra årets messe »
Assassin's Creed Odyssey slippes til PlayStation 4, Xbox One og PC 5. oktober. Vi fikk spilt spillet under E3-messen i Los Angeles. Reise og opphold ble betalt av Gamer.no.
