Dark Souls-etterlignerne er blitt relativt mange med årene, og godt er det. Likevel er det få—om ingen av dem—som ennå har klart å overgå spillene fra FromSoftware. Code Vein prøver så godt det kan, men en kjedelig verden og et bare nogen lunde bra kampsystem er ikke noe godt utgangspunkt for en Soulsborne-utfordrer.
Vampyrer galore
Du er den utvalgte blod-avhengige vampyren i en verden fylt med blod-avhengige vampyrer, men du husker ikke hvordan du landet i grøfta hvor Girl in White finner deg. Det er ikke en hvilken som helst grøft heller. Vi befinner oss i Vein, en sønderknust by fra en nær fremtid hvor alt har gått til helvete. Verre blir det av at lovløsheten regjerer, og blod er mangelvare. «Blood Beads» er en gjenstand du må venne deg til å høre hvis du skal prøve deg på Code Vein, for de blir nevnt i annenhver setning.
Ikke uventet er Blood Beads derfor viktige; det er den beste måten å livnære seg på, spesielt nå som det er så få mennesker igjen. Dessverre blir de stadig mer sjeldne, og det blir våre helters oppgave å finne ut av hvordan man kan løse denne krisen.
Det er med andre ord en mørk verden vi har å gjøre med, men dystre fortellinger er nå også blitt standard for denne typen spill. Verden er delt inn i «Revenants» og «Losts», som enkelt kan oversettes til vampyrer og zombier – eller hva enn annet du vil kalle hjernedøde monstre. Hvis ikke revenants får nok blod forvandles de til losts, litt på samme måte som Undeads risikerer å bli Hollows i Dark Souls.
Brysom intro
Hvis du hater ledsaging og menyer—som ofte er standard for japanske rollespill om dagen—vil du nok irritere deg over Code Veins introduksjonsparti. Flere minutter med tekst og mekanisme-forklaringer er noe frustrerende når alt man vil er å spille. På en annen side har Code Vein en nokså utmerket figur-skaper hvor man kan bruke minutter – om ikke timer – på å designe personen man ønsker seg.
Utenom figurskaperen er det likevel lite som leder deg inn i spillet for øvrig på en så smidig måte som det gjøres i kildematerialet. Mellomsekvensene fungerer helt greit, men ettersom spillet har svært mange egennavn på evner og gjenstander, gikk jeg fort lei av å høre «Blood Beads», «Bloodspring» eller «Blood Code» i tilnærmet hver eneste setning.
Et hub-område man møter på tidlig i spillet er noe av det som sjarmerer mest. Det er alltid koselig med steder hvor man kan ta en pust i bakken og prate med andre figurer, og selv om Mistles lar deg hvile og få liv og gjenstander tilbake (på samme måte som Bonfires i et visst annet spill), er nok hub-området der jeg liker meg best når jeg trenger litt R&R.
Lite vekt bak slagene
Det viktigste i spill som dette er nok likevel kampsystemet; hvor godt det flyter, hvor rettferdig det er, og om det fremstår som givende. Det er en hårfin balanse utviklerne må finne ut av her. Blir det for vanskelig er det lett å bli frustrert, men om det blir for lett er det liksom ikke vits i å spille. Code Vein treffer noe, men bommer på en del annet.
Det som kanskje skiller Code Vein aller mest fra resten av sjangeren er muligheten spilleren har til å enkelt bytte «klasse» (se: Blood Code). Du kan være en nærkampskriger det ene øyeblikket og en gevær-bærende blod-skytter det neste. Dette lar deg også bruke forskjellige evner i løpet av spillet, og slik blir kampsystemet variert på en måte andre spill ikke klarer.
I tillegg skapes det variasjon av at man bruker Ichor-ressursen (en slags vampyr-versjon av magic power/MP) for å bruke visse evner, og at man tilegner seg Ichor ved å for eksempel slå fienden på en spesiell måte. Dermed skiller kampsystemet seg nok fra andre spill i sjangeren ved å innovere på variasjon i kampene, og det er ingen underdrivelse å si at Code Vein på sitt beste er noe helt annet – og noe mye mer fancy – enn det man ser andre steder.
Samtidig greier ikke Code Vein å gi meg følelsen av å være en mektig kriger. Det er null tyngde bak slagene i det jeg svinger selv massive sverd og dunker fiendene mine i bakken, og jeg føler ingen spesiell tilfredstillelse av å slå noen bakfra og få til et critical-hit.
Den veldig «syntetiske» lyden når man treffer noen hjelper heller ikke, og jeg stiller spørsmål ved det kjedelige og generiske brukergrensesnittet. Om ikke annet fremstår det som svært anonymt. Ikke bare kan det være noe mer krevende å følge med på stamina- og livsbarene enn i tilsvarende spill, men det føles heller ikke like godt å hakke løs på fienders livbarer fordi man ikke får samme deilige «feedback» som i for eksempel Dark Souls eller Bloodborne.
Stemningsbom
I motsetning til andre spill i sjangeren er Code Vein stappfull med mellomsekvenser og en fortelling som er langt fra sjenert. Sånn sett følger Code Vein en mer tradisjonell fortellerstil enn Soulsborne. Det er både positive og negativer sider ved dette, men at figurene og hendelsene er så overfladiske og tegneserie-inspirerte fjerner mye av spenningen og det skremmende ved denne typen spill.
I Dark Souls nærmest vegrer jeg meg for å ta mitt neste steg fordi jeg aldri vet hva som skjuler seg i den dystre og falleferdige verdenen. I Code Vein derimot, er så mange av spillets områder like, for ikke å nevne uinspirerende. Det er nemlig et slags post-apokalyptisk Tokyo vi har å gjøre med.
Med andre ord er det masse grå betong og fjellsider, ødelagte biler og annet skrap som pryder landskapet, og har du sett én av disse gatene, har du liksom sett alle. Noe variasjon er det, ikke minst på visse steder senere i spillet hvor Code Vein nærmest skamløst kopierer Dark Souls’ Anor Londo, men pent og godt med noe nytt er det likevel.
Stemningen blir ikke noe mer ektefølt av at kompanjonger man slåss sammen med alltid snakker og kommenterer absolutt alt, og som gjør at spillet blir en hel del enklere enn om man hadde spilt alene.
Konklusjon
Kanskje har det å gjøre med fortellingsstilen, måten den er skrevet på eller områdene som ikke er spesielt kreativt utformet, men Code Vein klarer ikke å skape en skremmende stemning som får meg til føle meg uvel, som både Dark Souls, Bloodborne og The Surge har klart nokså godt, om ikke utmerket. Den frustrerende bruken av ord og uttrykk som bader i «Blood» gjør heller at jeg river meg i håret enn å føle gåsehuden spre seg nedover armene.
Samtidig er ikke kampsystemet utelukkende bra. Det er greit med variasjon, og mange av nyvinningene knyttet til Blood Codes og klassesystemet kan potensielt forandre kampene man utkjemper. Samtidig føles det ikke i nærheten like godt å slåss som i for eksempel Dark Souls, hvor det er tyngde bak hvert slag, og hver eneste bevegelse burde gjøres med intensjon for å overleve.
Om du tørster etter et Souls-lignende spill og er villig til å ofre tyngde og stemning for et noe annerledes kampsystem og en anime-inspirert fortelling, er det ikke umulig at du vil få glede av Code Vein. Om du imidlertid verdsetter tyngde i kampsystemet ditt, interessante og varierte områder og en intens og trykkende fortelling som ikke spyr ut navn du går lei av i løpet av de første 15 minuttene, ville jeg nok stått over for denne gang.
