Det er mye som skal klaffe for at et 2D-Metroidvania-inspirert spill skal imponere i disse dager. At mekanikkene fungerer og at man befinner seg i et spennende univers er fortsatt fundamentale byggeklosser, der jeg personlig mener Ori and the Blind Forest fra 2015 gjorde det spesielt sterkt. Dessverre kan ikke det samme sies om Sundered, ettersom et i utgangspunktet kjapt kampsystem kapres av irriterende slåssesekvenser og både kjedelige og frustrerende omgivelser.
Hopp og slå
Det er lett å bli bergtatt av den nydelige visuelle stilen som blir benyttet i Sundered. Spillet er håndtegnet, og ser sådan ut som en mystisk tegnefilm. Kvinnen man spiller som, Eshe, er kledd i en hvit hette, og en kappe i samme farge flagrer bak henne hvor enn hun går. Det er et vakkert syn, og står i stil til den mørke verdenen hun befinner seg i.
Eshe er lett på tå, og ved å trykke og holde X-knappen hopper hun fra plattform til plattform. Ved å bruke samme knapp og spakene samtidig, kan du også hoppe kjapt mellom to vegger slik at hun også kan reise kjapt i høyden.
Om det er én sterk side ved Sundered må det være bevegelsessystemet. Eshe er nemlig kjapp og smidig, og ruller raskt unna for å komme seg fremover like gjerne som hun løper og hopper. Senere i spillet åpnes det også opp for flere måter å reise på, blant annet ved å bruke en slynge.
Kampsystemet er på sin side kjapt og enkelt. Ved å trykke firkantknappen slår man fienden så raskt man kan, og i likhet med bevegelsene kan man også tilegne seg flere måter å slåss på. Dette gjøres via spillets oppgraderingsmeny, hvor man også kan øke helse og skjoldnivået sitt. Dit kommer man hver gang man dør, men man kan også returnere utenom. Menyen selv er enkel å lære, samtidig som oppgraderingene er merkbare, og minner i stor grad om nivåsystemet i Final Fantasy X ved at nivåtreet er basert på grener og at man bruker poeng for å låse opp evner som henger på grenene.
Frustrerende motstandere
Det går sådan en rød tråd mellom de forskjellige mekanikkene i Sundered; de er enkle, men må benyttes på riktig måte for å unnslippe dødens kalde klør. Enkeltfiender er imidlertid ingen sak å ødelegge – spesielt ikke de man møter på i starten. Problemet oppstår når Sundereds fiendesystem kommer inn i bildet.
Sundered lar deg nemlig aldri slåss mot bare en, to eller tre fiender om gangen, men velger å kaste horder at motstandere mot deg hver gang du møter dem. For å få blodet til å koke og sette adrenalinet til verks fungerer denne mekanikken ypperlig, men samtidig pirrer det frustrasjonsnervene noe inderlig. At et tosifret antall fiender plutselig dukker opp på skjermen om og om igjen – og kaster seg etter deg – blir nemlig irriterende og overveldende på en dårlig måte. Selv om man for det meste kan leve med dette i begynnelsen blir det verre med tiden, og selv om man skulle befinne seg på et tidligere nivå ender man uansett opp med å trykke angrepsknappen så kjapt som mulig bare for å kvitte seg med alle de irriterende monstrene.
Verre blir det når man fakturerer inn Sundereds kollisjonssystem, der spillet ser ut til å ha ett sett med regler for spilleren, og ett for fienden. Der spilleren vil bli stoppet av å hoppe inn i vegger og andre objekter, fungerer det ikke på samme måte for fienden. Flyvende monstre skyter seg opp og ned på skjermen, og ender av og til opp i områder som er umulig å nå – fordi de ikke er på det spillbare området. I tillegg kan snikskytterfiender fyre av med kraftfulle skudd fra helt andre rom enn der spilleren befinner seg, og skuddene farer gjennom alt av terreng. Sammen med hordene av fiendene som er på antastelsens vei blir dette ofte bare kaos, og tar fra spillet mye av den sjarmen de enkle mekanikkene hadde til å begynne med.
En lite sjarmerende verden
Utvikler Thunder Lotus Games skal ha mye ros for å ha benyttet en fantastisk visuell stil og skapt noen minneverdige sjefskamper, men flotte bakgrunner betyr ikke nødvendigvis at områdene man befinner seg i er like vakre som grafikken selv.
I det hele tatt foregår Sundered i en verden basert på kvadratformede rom, og hvert rom har dører eller åpninger som lar deg reise fra ett punkt til et annet. Noe av det som imidlertid skal få deg til å klø deg i hodet, er at disse rommene forandrer seg en smule hver gang du dør ved bruk av prosedyregenererte systemer. Dette kan høres kult ut for de som ønsker seg en større utfordring, men i Sundered ender mekanikken opp med å bli mer frustrerende enn noe annet. Skulle du ende opp med å dø blir du nemlig sendt rett til start, og det kan ta lang tid å komme seg tilbake. Sundered benytter seg nemlig ikke av sjekkpunkter eller gode snarveier som andre lignende spill. Det finnes noen, men disse snarveiene tar deg raskere til de forskjellige hovedområdene gjerne uten å gjøre livet enklere innenfor de forskjellige stiene. Hvis vi tenker på hvordan andre vanskelige spill gjør det med lagringspunkter - som bonfires i Dark Souls - er det ingen tilsvarende punkter i Sundered. Det blir vanskelig på helt feil måte, en stor kontrast til den beintøffe - men rettferdige og morsomme - spillestilen Ori and the Blind Forest byr på.
Spesielt irriterende blir denne reisen av at rommene forandrer på seg, men desto verre blir det av at selve designet på hvert område nærmest aldri endres. I det første området bytter man mellom å reise nedover et skoglignende område og dødende ruiner av det som minner om et industriområde, men så godt som hvert eneste rom er identisk med det neste. Om ikke like som to dråper vann er de kunstneriske kopier av hverandre, og med mindre området byr på noe spesielt – som en sjefskamp eller spesielle skatter – er det nesten umulig å si hvor man befinner seg uten å bruke kartet. Opplevelsen blir en smule krydret av at de tre hovedstiene man reiser rundt på er ulike, men igjen kommer man tilbake til at så godt som alt er likt inne i de individuelle områdene. Det hjelper heller ikke at musikken er kjedelig og uten nevneverdig sjarm.
Konklusjon
Det gode Sundered får til av slåssemekanikker, nivåprogresjon og visuelt design ødelegges av spillets svakere sider. Disse er for det meste knyttet til kampene og områdene selv, som jo er mesteparten av spillet. For selv om den tegnede grafikkstilen er pen å se på, blir det vakre sløret revet vekk av lite inspirerte rom der det neste virker som en kopi av det forrige. Det er frustrerende å slåss mot horder av innpåslitne fiender om gangen, og det er irriterende å dø ettersom man må bruke lang tid på å kverne seg tilbake dit man var. Dette gjøres bedre i andre lignende spill der man har kampsystem som flyter godt i tillegg til enkle sjekkpunkter – eller noe så enkelt som unike områder – ting Sundered mangler.
Sundered er ute til PlayStation 4 (testet på PlayStation 4 Pro), Windows, Mac og Linux.
