Jeg liker figuren Kirby. I tillegg til å være så nusselig at den går både corgier og kattunger en høy gang, er den rosa blobben svært allsidig der den kan skape seg om til hva det enn måtte være som trengs.
Sist gang vi traff Kirby, var i Kirby's Epic Yarn til Wii og i likhet med kollega Øystein, satte jeg også pris på det sjarmerende og kreative plattformspillet.
Derfor var det med iver og glede jeg kastet meg over Kirby Mass Attack til DS.
Rosa på tur
Som flere andre spillhelter, vil Kirby egentlig bare ta livet med ro. Dessverre finnes det alltid en skurk til å forpurre de planene.
Skurken denne gang heter Necrodeus, og en dag Kirby tar seg en velfortjent tupplur på enga, kommer Necrodeus og klasker til Kirby med tryllestaven sin sånn at han deles opp i ti kloner av seg selv. Alle unntatt én Kirby-klone blir tilintetgjort av skurken, og dermed er målet klart:
Få samlet sammen alle Kirby-klonene og overvinne Necrodeus.
Fem om dagen
Spillverdenen i Kirby Mass Attack er brettbasert, hvor du gradvis låser opp nye brett som er arrangert i sirkler etter hvert som du runder brettene. Til slutt står du igjen i midten av sirkelen, hvor du finner bossbrettet. Når dette er overvunnet, går turen videre til neste spillverden.
Hvert brett krever ulikt antall Kirbyer for å kunne spilles. Du starter med én enslig Kirby, og opparbeider deg flere kloner ved å samle på diverse frukt. Frukten finner du rundt omkring på brettene, eller som belønning for å denge en fiende.
Og ettersom spillverdenen er en fruktsalat av dimensjoner, tar det deg ikke lang tid å samle sammen et nødvendig antall rosa blobber.
Pinne-problemer
Kirby-bølingen din styrer du uten unntak med DSens stylus. Der du setter pinnen til skjermen, dukker det opp en stjerne og det er denne Kirbyene følger etter. Du kan også kaste Kirbyer på mål og fiender, samle dem i en gruppe for å løfte dem, samt dobbelttrykke på skjermen for å få opp farta til gjengen.
Som styringsform fungerer dette helt greit. Innimellom opplevde jeg kontrollen som en smule knotete, men det aller største ankepunktet er kort og godt at dette blir for ensformig. Ja, tidvis dukker det opp små avbrekk i form av frenetisk trykking på skjermen for å hjelpe Kirbyene å trekke ting ut av jorda, men dette holder ikke i lengden.
Bedre blir det ikke av at Kirbyenes angrepstaktikk stort sett begrenser seg til, som navnet antyder, et kollektivt gateslagsmål. Her er det ingen tegn til de varierte angrepsformene og ikke minst forvandlingsegenskapene vi har sett Kirby utstyrt med tidligere. Bare kast Kirbyer på fienden og len deg tilbake mens sukkerklumpene gjør drittjobben.
Hvor er utfordringen? Følelsen av å faktisk ha styring over figuren på skjermen er tilnærmet ikke-eksisterende. Mest av alt føler jeg meg som en tilskuer.
Samlemani
Etter hvert som du lar deg drasse gjennom de ulike brettene, rasker du sammen en imponerende samling medaljer som er gjemt på mer eller mindre åpenbare steder.
I tillegg til å motivere de spillerne som manisk støvsuger alle brett for belønninger for å få en perfekt score, låser disse medaljene opp diverse minispill som er en egen, adskilt del av Kirby Mass Attack.
Minispillene byr på egne varianter av klassikere som «klask en muldvarp» og arkadeskytere, samt et par andre usedvanlig umotiverte innslag. Totalt sett tilføyer disse minispillene ikke mye til spillopplevelsen, men om ikke annet er det et kjærkomment avbrekk i en ellers temmelig ensartet spillmekanikk.
Men alt i alt er det vanskelig å la seg engasjere av Kirby Mass Attack. Spillet fremstår som en blass kopi av tidligere møter med den allsidige, rosa helten.
I Kirby Mass Attack har HAL Laboratory mer enn noe annet skapt en regelrett hyllest til Super Nintendo-ens æra. Både lydbildet og det visuelle er tungt inspirert av 16-bitsmaskinen, og det fungerer svært godt. Omgivelsene er fargerike og livlige, og selv om vi kanskje er blitt bedre vant med årene, har det primitive lydbildet sin sjarm.
De ulike brettene innad i hver spillverden er temmelig vanskelig å skille fra hverandre, men med en gang Kirby forflytter seg til neste verden er det en ny meny av elementer man kan hvile øyet på.
Konklusjon
Jeg vil gjerne like Kirby Mass Attack. Det er noe med den løsslupne og sjarmerende kreativiteten HAL Laboratories har vist i tidligere Kirby-titler som appellerer til utforskeren i meg.
Derfor er det trist å måtte konkludere med at Kirby i denne omgang har mistet mye av den lekenheten vi tidligere har sett. Kirbys varierte arsenal av angrep er krympet ned til et ynkelig gjengslagsmål hvor du som spiller blir sittende som en ren tilskuer. Rent spillmekanisk er opplevelsen også en smule monoton, og selv om omgivelsene skifter uttrykk så føles ikke selve spillingen variert.
Dysfunksjonelt skal jeg ikke si at spillet er, for det er ingen grove feil som forkludrer spillopplevelsen. Men et tilsynelatende teknisk velfungerende spill kan fremdeles være dørgende kjedelig.
Spillet blir kort og godt aldri skikkelig utfordrende og til tross for retrosjarmerende omgivelser og lydbilde, klarer ikke Kirby Mass Attack å engasjere nevneverdig.
