Ufrivillige svimmelhetseventyr
Kontrolloppsettet fører som nevnt til at fartøyene akselererer av seg selv og at du kun har ansvaret for å bremse farkosten, og på samme måte skli rundt kanter. I det du går inn i skrens rundt en sving, bygger det seg opp et turbotrykk (litt avhengig av hvilken type objekt du suser rundt på) som utløses i det du slipper knappen. Morsom idé, og den hadde som sagt fungert ganske bra - så lenge du ikke sitter og kvier deg for å bremse inn i en sving. Du kan også angripe motstandere som blir litt for nærgående ved å trykke raskt til høyre og venstre på den analoge styrestikken. Dette fører igjen til at du nok en gang drar ufrivillige snurreangrep i de hektiske avdelingene på banen. Vedkommende som har designet disse kontrollene bør seriøst vurdere å legge seg inn ved en avrusningsklinikk - man har et problem når man møter full på jobb.
Skulle du nå likevel klare å overleve det gjennomført elendige kontrolloppsettet, er det imidlertid gode muligheter for å la seg underholde. Spillet tilbyr mer enn nok av ulike utfordringer, og forsøker samtidig også å yte en viss variasjon i forhold til oppgaver og spillemønster. Tre ulike spillmoduser er tilgjenglig: standard løpskjøring i god Mario Kart-stil, en spillmodus med fugleperspektiv (retro!) og en egen by/stadion-modus. Sistnevnte går ut på at man i fem minutter kjører rundt i et bymiljø og samler oppgraderinger til skipet, før det hele ender med en veritabel kamp om liv og død innenfor ulike grener som dragrace, hopping på poengtavle og så videre.
Retromodus
Fugleperspektivmodusen gjør seg godt som et bidrag i retrobølgen som til tider har svøpt over spillverdenen. Spillmodusen er faktisk ganske underholdene og morsom, selv om denne også lider av tidligere nevnte kontrollproblemer. Her har man imidlertid mulighet til å velge hvilken måte man ønsker å styre farkosten på, men dessverre kun på retningsangivelse. Du kommer fortsatt til å skyte stjerner i vilden sky når du skal dra en pen skrens gjennom en sving, og du kommer fortsatt like fordømt til å snurre ukontrollert gjennom svingsekvenser. Heldigvis klarer det ikke å dra spillet ut av øvre halvdel av poengskalaen. Gøy er det nemlig uansett, selv om frustrasjonene ligger ganske nærme toppen.
For de av dere som innehar fire kontrollere til GameCuben eller har gått til innkjøp av en bredbåndsadapter, er det også verdt å nevne at spillet kan friste med meget gode flerspillermuligheter. Først og fremst med fire spillere på samme konsoll, men for de av oss med en BBA er det også mulig å spille på forskjellige GameCube-er på lokalnettet. Med et program som "Warp Pipe" er det gode muligheter for å spille mot andre likesinnede på Internett. Dette er imidlertid ikke støttet fra hverken spillet eller Nintendo sin side i utgangspunktet, men det er nå moro lell. Den tredje spillmodusen (by/stadion-modusen) passer absolutt best for heftig spilling med venner og bekjente, da den har en skarp tendens til å bli langdryg og kjedelig når man sitter og spiller alene. I godt selskap tar den seg imidlertid opp, og bidrar til å skape en løs og livat stemning.
Konklusjon
Kirbys Air Ride er et morsomt spill som dessverre ødelegger en del av potensialet sitt med et tilnærmet idiotisk kontrolloppsett. Spillet er i bunn og grunn fortsatt underholdende å spille, men man må bite seg litt i tunga og passe på at ikke alt for mange stygge ord slipper ut underveis. En stor liste med ulike oppgaver man kan forsøke seg på, organisert som et slags enkelt spillebrett, bidrar uten tvil til at du godt kan tenke deg å tilbringe et par timer sammen med Kirby. Læringskurven er ikke spesielt høyt og blir nødvendigvis heller ikke spesielt bratt. Her er det enkle regler, og de ulike modusene illustreres med små introduksjonsfilmer i spillet. Flerspillermuligheten (og spesielt muligheten til å koble flere GameCuber sammen - gjerne via Internett) er også et velkomment bidrag. Hadde de bare klart å gjøre noe med de kontrollene nå.
