Bullet time!
Får du et slag i fleisen, kan du ikke vente på at det skal gro av seg selv. Regenerering får du kun ved å bruke spesielle gjenstander, trylledrikker eller den lokale kvakksalveren. Spillet blir aldri så vanskelig at det er en oppriktig bekymring, men jeg opplever gjerne at jeg er litt på tå hev fordi man må ha en del poeng i magitreet for å helbrede seg selv på stående fot.
Villbassfakter i kamp belønnes forresten med skjebnepoeng. En full graf gjør at du kan utløse et spesialangrep som sakker ned tiden og mangedobler skaden din, og står for en forløsende utvei når de største beistene banker på døra og skal ha spillegjelda si. Også drukner det skjermen i et stilig blått fargefilter, da.
Hvis du dreper flere fiender før tiden går ut, kan du faktisk utløse et groteskt ekstraangrep hvor du får anledning til å hamre knappene for ekstra erfaringspoeng. Dette er heldigvis et av de få eksemplene på såkalte «Quick Time Events» i Amalur, og bruken er ganske forsvarlig. Noen ganger vil du svette litt når du trær en obsternasig gnom på spydet ditt.
Våpenbonanza
De ulike talentrærne spesialierer i ulike våpen, og fordelene er så store at du stort sett følger den veien som er tråkket opp på forhånd. Krigere har en hang for langsverd og tohåndsvarianten «greatsword», kontra tyvenes forkjærlighet for dolker, buer og knivene «faeblades». Magikere holder seg stort sett til staver, septer og kasteringer.
Alle våpnene har ulike triks og kampstiler, med den variasjonen det medfører. Spillet er så digert at du er dømt til å bli lut lei av den første figuren din, men ved å donere noen speciedaler til den lokale skjebnesmeden kan du stokke om poengene akkurat slik du vil. Overgangen er såpass smidig at jeg uten problemer kunne plukke opp tyverollen etter 50 timer, og være i full gang etter en liten time.
Det er selvsagt ikke tilfeldig. Med et par poeng i smedvirket kan du lage et helt rustningesett til hvilken som helst figur på null komma niks, og Reckoning har en servicevennlighet kun de ivrigste take away-sjappene kan konkurrere med. Det blir nesten litt kjedelig og friksjonsløst til tider.
Forutsigbart epos
Spillet har mange spennende aspekter, og det lukter også på avgassene til litt mer ambisiøse rollespill til tider. Det gjør det desto mer vemodig at det faller gjennom når ting begynner å bli spennende. Jeg hadde for eksempel et oppdrag hvor jeg skulle konfrontere tre spioner med handlingene sine. Etter å ha avslørt dem, fikk jeg lovnader om at de ikke skulle gjøre det igjen.
Jeg fikk aldri sjansen til å innlevere dem eller være min egen dommer og bøddel, og det føltes som om den lille gjøglerske raringen selv bestemte sin skjebne når jeg er helten med verden for mine føtter. Dette er egentlig en opplevelse som oppsummerer skyggesiden av strømlinjeformingen. Den ordentlige fleksibiliteten uteblir.
Det merkes også i de mange, digre spillsonene. Usynlige vegger gjør noen landskap til glasslabyrinter, og du får ikke hoppe ned fra fjellsider uten at utviklerne har lagt til en spesiell hoppeplattform der. Du vet akkurat hvordan huler ser ut før du besøker dem, og etter 10-15 timer har du sett omtrent hele spekteret.
Selvhøytidelig til tider
Sånn sett faller Reckoning litt mellom to stoler. Det er for sofistikert til å dele stall med de typisk action-rollespillhoppene, samtidig som det er litt for rølpete og overfladisk til å virkelig bli en rollespillhingst. Men det er nok også en konsekvens av strømlinjeformingen – det er ingenting smidig med et ordentlig rollespill.
Derfor kan dialogene og historien nærmest virke bremsende til tider. Etter en stund begynner du å spille Amalur som om du var alene i et MMO, og det er ikke lenger like interessant å pirke ut hver eneste lille bit av bakgrunnshistorie. I stedet for å innse dette, kan de set ut som om 38 Studios har forsøkt å klemme inn den anstrengte fantasy-pastisjen der det er litt plass.
Det gjør det mer selvhøytidelig enn det trenger å være. Amalur er aller best når tempoet blir høyt, oppdragene tør å være snåle og dialogene ribbes for patos. Det er det dessverre ikke hele veien gjennom, men det er alltid glimrende på sitt eget vis. Heldigvis har det så mye godt innhold som spiller på andre strenger, at det aldri blir kjedelig.
Windows-versjonen
Denne anmeldelsen er hovedsakelig basert på Xbox 360-versjonen av Kingdoms of Amalur, men jeg har også brukt noen timer på å utforske Windows-versjonen. Denne krever tilgang til EAs egne spillbutikk og -sentral, Origin, og du vil ikke få installert det uten at du er pålogget Internett første gang du setter i CD-platen. Deretter kan du spille det som vanlig.
PC-utgaven er stort sett identisk med den til konsoller, men bærer også preg av at sistnevnte var hovedfokus under utviklingen. Både slåssingen og navigering i menyene føles mer naturlige med en håndkontroller, og det kan nok være greit å bruke en spillspake på PC også.
Utseendemessig er det ganske betydelig forskjell på de ulike versjonene, men mest som følge av mer avanserte skygger, høyere oppløsning og anisotropisk filtrering. Spillet har ikke støtte for brukerskapte utvidelser eller noen form for flerspillerdel.
Konklusjon
Kjapp regning viser at jeg allerede har klokket flere timer i Kingdoms of Amalur: Reckoning enn i The Elder Scrolls V: Skyrim. Jeg er ikke helt sikker på om jeg synes det er et bedre spill i det store og hele, men det er i det minste en langt mer oppslukende og drivende opplevelse som ikke krever den samme investeringen. Reckoning inkarnerer «high speed, low drag»-mantraet.
Det er noe litt trolsk med måten man suges så absolutt inn i det kjedelige og passé fantasy-universet på, og det er ingen tvil om at 38 Studios har gjort den mekaniske hjemmeleksa si. Kampsystemet er blant de beste jeg har opplevd i noe actionrollespill, og rammeverket som omringer opplevelsen er kjapt og lettfordøyelig.
Historien bryr meg godt under halebeinet, dialogene varierer fra svært bra til håpløse og spillet både ser og føles litt foreldet ut til tider. Det er likevel en magi ved årets første store rollespillutgivelse som gjør at det er helt håpløst å legge ifra seg. Uavhengig av spillsmak burde du virkelig ta en titt på Reckoning, gitt at du har tid til en lang ferie.
Kingdoms of Amalur: Reckoning er ute til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3. En demo finnes hos Origin og de respektive plattformenes nettbutikker.
