Men samtidig, det er litt vanskelig å komme bort i fra det faktum at lastebilsjåføren faktisk er kongen på veien. Det er han som har den råeste bilen, den beste utsikten og det kraftigste hornet. Dessuten er det tradisjonelt noe litt romantisk over det å være langtransportsjåfør og ha veien som arbeidsplass, men hvem skulle egentlig tro at dette var stoff man kunne lage et rimelig vellykket dataspill om?
Hva har vi her, da?
King of the Road er et merkelig spill. Det er vanskelig å putte i en spesiell bås (sjangermessig. Regner med at de fleste leserne allerede har klassifisert det som "harry"). Først og fremst er det jo en bilsimulator. Jeg mener virkelig simulator her, det er svært få detaljer som utviklerne ikke har tatt med. Du kan faktisk dimme lysene, du kan faktisk sette på vindusviskerne, og du må faktisk fylle drivstoff. Ofte. Men så er det også et slags handelsspill. Tenk Elite eller Ports of Call, så er du på riktig spor. Det er ikke bare å kjøre på, du må ha en grunn til å kjøre, og helst en ganske god en, for ellers varer det ikke så fryktelig lenge før kreditorene banker på døren og ber om å få lastebilen din som betaling for regningene dine. Utforskning er også en viktig del av gameplayet. Skal du komme raskt fra A til B lønner det seg alltid å vite om en snarvei eller to, og snarveier finner du ikke sånn helt uten å våge deg av motorveien. Og selv om det ikke finnes mange sportsbiler i dette spillet kan du ikke bare kjøre i et bedagelig tempo, du må faktisk gasse på litt, for her er det om å gjøre å levere varene så raskt som overhodet mulig. Så dette er et racingspill også.
Men la oss gå tilbake til begynnelsen igjen. Du har flere konfigurasjonsmuligheter når du starter et nytt spill. Det første du får velge er vanskelighetsgraden, "arcade" eller "simulator". Deretter velger du hvor mye trafikk du vil ha på veiene. Det beste (men vanskeligste) er å ha flest mulig biler på veien samtidig, men dette gir den ulempen at spillet går treigt på selv rimelig oppegående maskiner. Det blir mye arbeid for prosessoren her. Det neste er været. Du kan velge om du vil ha mest sol og blå himmel, eller om du vil ha litt storm og regn og den slags. En blanding er nok det beste. Nesten til slutt velger du hvor raskt du vil tiden skal gå. Dette spiller egentlig ikke så mye rolle. Den siste valgmuligheten spiller imidlertid en veldig stor rolle: Du velger nemlig om du vil begynne med lastebil eller varebil. Første gang du tester spillet vil du nok velge lastebil. Men neste gang, når du skal spille seriøst, kan det jo være artig å begynne fra bunnen.
Ok, så er du i gang da, i varebilen eller lastebilen. Den står stille på en parkeringsplass, og du sitter inni. Rundt deg ser du trafikken gå sin gang som om du ikkevskulle eksistert. En god begynnelse på karrieren er å finne ut hvor du er i verden. King of the Road har en god kartfunksjon. Trykker du TAB får du et oversiktskart over hele spillverden, og trykker du samme tast igjen zoomer det inn til den delen av verden du befinner deg i. Ved den lille byen Southgate, faktisk. Spillverdenen er svær, og du kan kjøre fra den ene enden til den andre uten en eneste lastepause i spillet. Det skjer ikke så mye ved Southgate, så nå er det på tide å komme seg ut i verden.
Som den erfarne spilleren du er vil du kanskje trykke klampen i bånn og suse ut i verden uten så mye som en liten titt på fartsgrensen. Da vil du i så fall krasje ganske raskt. Hvis du kjører en varebil vil du nok gjøre det fordi du kjører for fort i en sving, og hjulene mister taket på veien og bilen sklir ut. Hvis kjøretøyet er en lastebil vil du nok krasje fordi at du feilkalkulerer bremselengden på bilen og ryker ut i samme sving, bare med fronten i stedet for siden først. Det går bedre etter hvert, men så begynner det å regne. Du får skrudd på vindusviskerne etter en febrilsk leting etter den riktige knappen, og så kan du se igjen. Like etterpå ligger du i grøfta, for nå er asfalten blitt våt og glatt. Slik fortsetter det en stund. Du får samlet opp endel fartsbøter (men ta det med ro, som i virkeligheten lærer man seg raskt hvor fotoboksene står) og bulker (men på den annen side, kanskje det faktisk var en god grunn til at fartsgrensa var så lav akkurat der?). Det viktigste denne første turen gir deg er nok en slags ydmykhet. Det er best å begynne på nytt, og ta det litt med ro denne gangen.
