Anmeldelse

King of Route 66

De som ofte besøker spillehaller og liknende har sikkert sett Sega sitt The King of Route 66-spill. Det er et fargerikt bilspill som minner litt om Crazy Taxi, bare at du kjører trailer i stedet for drosje, og at de ulike banene gir mye mindre frihet enn den relativt åpne byen i Crazy Taxi.

Side 1
Side 2

Dypere gameplay
I denne modusen tjener du penger som du kan kjøpe ekstra deler til bilen din med. Du kan også kjøpe en helt ny bil hvis du synes den du startet med er for dårlig. Dessuten er det mulig å kjøpe andre hjelpemidler, som ekstra nitro og tid. Disse er ganske dyre, og kan kun brukes en gang. Jo lenger du kommer, jo mer penger får du for å lykkes, og jo dyrere hjelpemidler kandu kjøpe. Denne seksjonen gir gameplayet litt ekstra dybde i forhold til de andre modusene, men dessverre er manualen litt for tynn på dette området, og den gir egentlig ikke noe særlig godt innblikk i hva du bør gjøre.

De fleste kommer nok til å bli lei det ensformige gameplayet før de blir ferdige med "Queen of Route 66", men utviklerne la like godt tre ekstra spillmoduser til. De kunne egentlig bare ha spart seg bryet, for ingen av dem er spesielt gode. Den første, "Rival Chase", er løp i samme stil som "King of Route 66", men hvor målet er å ødelegge motstanderens lastebil før han kommer til mål, eller tiden går ut. "Route 66 Challenge" er noe mer interessant, og består av en rekke små brett med varierende mål. I et av brettene må du f.eks. krasje i en bil slik at den slenges bortover, og du får poeng avhengig av hvor langt bilen beveger seg. Disse småspillene er helt okay, men de varer stort sett kortere tid enn lastetiden mellom hvert spill.

Den siste modusen heter "VS Battle", hvilket vil si multiplayer med delt skjerm. Fordelen med denne modusen er at du i alle fall slipper å kjøre mot en juksende motstander. Dere har imidlertid kun en enkelt ovalbane å spille på, og selv om du kan velge om den skal være glatt og/eller utstyrt med hindringer holder det ikke helt i lengden. Her kommer imidlertid slipstream-effekten til sin rett, og hvis du kolliderer i motspillerens bakende blir du tildelt en ekstra dose med nitroglyserin.

Typisk Sega-presentasjon
Presentasjonen er mildt sagt brautende, og følger den linjen Sega sine arkademaskiner har lagt seg på siden Hang-On og Out Run var favoritter i spillehallene. Teksten er skrevet med store, fargerike typer, og grafikken er sprudlende. Det samme gjelder lyden. En tøffere-enn-toget mannestemme forteller deg alt som skjer, fra hvilket menyvalg du akkurat trykket på til om du vinner eller taper et løp. Unnskyld meg, men når jeg ser motstanderen suse inn i målområdet, så behøver ikke spillet å skrike at jeg taper. Jeg er faktisk intelligent nok til å skjønne det selv (tro det eller ei). Grafikken er ganske pen å se på, og både bilene og objektene langs vegen er detaljerte og flotte. Store deler av spillmiljøet kan også ødelegges på en tilfredsstillende måte når du eller motstanderen kolliderer med det. Det King of Route 66 presenterer er ikke akkurat grensesprengende, men det gjør absolutt jobben sin på en god måte. Musikken er grei nok, og støtter godt under det som skjer på skjermen, men du glemmer den nok ganske raskt etter at spillet er skrudd av. De øvrige lydeffektene er ganske gode, uten at noe skiller seg særlig positivt eller negativt ut.

Brukergrensesnittet er gammeldags og tungvint. For å i det hele tatt komme i gang med spillingen må du gjennom en lang rekke unødvendige menyer og skjermer. Dessuten tar lastetidene mellom disse skjermene alt for lang tid. Gode brukergrensesnitt er kompakte og effektive, og brukergrensesnittet i King of Route 66 er det stikk motsatte. Inne i selve spillet fungerer alt imidlertid helt greit, og en fin detalj er at du kan velge om du vil se handlingen fra bak eller inni bilen.

Konklusjon
Hvis du er ute etter et ordentlig bilspill kan du bare glemme The King of Route 66. Dette er ren arkade-action, og handler egentlig mer om hukommelsestrening og raske reflekser enn gode kjøreegenskaper. Som arkadespill er det imidlertid mer vellykket, og det kan være ganske så avhengighetsskapende de første par timene. Etter hvert begynner imidlertid kjedsommeligheten å tre inn i bildet, for selv med alle de ulike modusene King of Route 66 har å by på blir det ensformig etter hvert. Spillets forsøk på multiplayer klarer ikke å forbedre varigheten nevneverdig, og det ultra-lineære gameplayet frister ikke til flere gjennomspillinger. Kjøp heller Crazy Taxi.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden