SNK har vært i bransjen lenger enn de fleste. Selskapet ble startet i 1978, og i løpet av sin mangeårige historie har det skapt dusinvis av arkademaskiner (som Ikari Warriors og Metal Slug), sin egen konsoll og en rekke mer eller mindre kjente spill for populære hjemmesystemer. De har til og med stått for en konkurrent til Nintendos Game Boy. Spillene til SNK-konsollen NeoGeo er i dag svært ettertraktet av samlere, og selv om SNK aldri ble et stort navn blant vestlige spillkjøpere, holdes selskapet høyt i akt hos gamere som virkelig bryr seg om hobbyen sin.
Kampspillenes konge?
I tillegg til de heftige, sideskrollende actionspillene i Metal Slug-serien, er det én spillserie folk forbinder med SNK - King of Fighters. Det som regnes som det første spillet i serien dukket opp i 1991 (og het Fatal Fury: King of Fighters), og var en direkte konkurrent til Capcom sitt fabelaktige Street Fighter 2. Det var imidlertid i King of Fighters '94 at SNK introduserte seriens mest karakteristiske element, nemlig lagsystemet. Etter King Of Fighers '94 har det dukket opp ni etterfølgere, og to av de mest populære er King of Fighters 2000 og 2001.
Disse to spillene har - som navnene tilsier - lenge vært tilgjengelig andre steder i verden, men her i Europa har vi ikke sett mye til dem. En av grunnene til dette er at SNK er et av de selskapene som ikke forstod hvorfor de skulle bry seg med å lage spill i 3D når de kunne lage dem like gode i 2D. Med tanke på konkurransen fra kampspill i 3D, er det kanskje ikke så rart at vestlige utgivere har vært redde for å satse på 2D-spill, men takket være Ignition Entertainment får vi endelig se disse titlene også i vår del av verden.
Er det ikke litt sent å komme med flere år gamle todimensjonale kampspill i dagens marked, spør du kanskje. Jo, det er kanskje det. Alternativet er imidlertid at vi aldri hadde fått oppleve disse spillene, og det hadde vært verre. Både King of Fighters 2000 og 2001 er nemlig flotte spill, på tross av at de er todimensjonale, har primitiv grafikk og først dukket opp for en evighet siden. Gameplayet er det sentrale elementet her, og folkene bak disse spillene visste akkurat hva de skulle gjøre for å skape gode kampspill.
Pen oldtidsgrafikk
La oss få en ting ut av veien først som sist. Grafikken er ikke fryktelig imponerende. Da King of Fighters 2001 ble lansert, var konsollen det kjørte på allerede ti år gammel, og i dag ser det hele enda mer primitivt ut. Oppløsningen er lav, fargerikheten er begrenset og bakgrunnsanimasjonene er ikke særlig jevne. Heldigvis veies dette opp av karakterene selv. På tross av at de er flate som pappfigurer og kommer i den samme lave oppløsningen som resten av spillet, er de stort sett godt tegnet og animert (spillet er forøvrig ikke sensurert, slik som i USA, så kvinnelige karakterer er ofte noe mer animerte enn mannlige). Når alt kommer til alt ser det faktisk helt greit ut, og den enkle grafikken ødelegger ikke for spillopplevelsen.
Uansett; hvis du først er interessert i dette spillet, er sjansene store for at du ikke bryr deg særlig mye om det grafiske. Det er gameplayet du er ute etter, og det er generelt veldig godt. Det må sies at King of Fighters 2001 er merkbart bedre enn King of Fighters 2000, og det er følgelig det jeg konsentrerer meg om (noe de fleste som kjøper denne pakken utvilsomt også vil gjøre). King of Fighters 2000 føles som en fin bonus, og kan tilby mye moro, men etterfølgeren kommer med penere grafikk, flere og mer balanserte karakterer og et mer finslipt og tilfredsstillende kampsystem.
I bunn og grunn er gameplayet i King of Fighters 2000 og 2001 rimelig likt gameplayet i andre slike spill. I den ene siden av skjermen starter din spiller, og i den andre siden starter motstanderen. Når det hele er over, skal helst en av dere ligge på bevisstløs på bakken, mens den andre står over og feirer. Det hele kompliseres imidlertid litt av at i disse spillene er det ikke to personer som kjemper mot hverandre, men to lag. Når du har slått den første motstanderen i bakken, kommer nestemann ut på banen. Stort sett består fiendelaget av tre motstandere som må slås ut én etter én, samtidig som de har én karakter i reserve.
