Frustrerende snikskytterrifle
Spillet autolagrer etter som du spiller, og stort sett fungerer dette greit, men noen ganger skulle du ønske å ha hatt muligheten til å lagre selv. Kontrollsystemet er godt lagt opp, og PS2-kontrolleren utnyttes fullt ut for å sikre at du kan gjøre alt det som forventes av en FPS-helt (med unntak av å hoppe, selvfølgelig). Dessverre føles det litt upresist, noe som gjør de heftige actionsekvensene vanskeligere enn de burde ha vært - så lenge du ikke spiller på den letteste vanskelighetsgraden (da blir det nemlig veldig lite som kan klare å stoppe deg, i alle fall i de første to tredjedelene av spillet). Snikskytterriflen er hårreisende frustrerende å bruke, men fienden har tydeligvis en langt bedre modell, for de har ikke særlig store problemer med å treffe deg mens du står og fomler i fem-ti-femten sekunder for å stille inn siktet helt nøyaktig. Du kan heldigvis stort sett velge å ignorere at den i det hele tatt eksisterer, og konsentrere deg om det som er gøy.
For på tross av et til tider primitivt gameplay og en del irriterende småting, er Killzone slett ikke noe dårlig spill. Historien er kanskje klisjéfylt, men den fortelles i alle fall på en rimelig god måte, og spillet har ett eller annet som hele tiden driver deg fremover. En skal i alle fall ikke anklage det for å ha for lite action, for det tar stort sett ikke mer enn ti sekunder mellom hver gang du er involvert i en eller annen skuddveksling. Kartene føles passelig lange (hvert kart varer stort sett mellom fem og tjue minutter), og det en rimelig god variasjon i omgivelsene. Våpnene er heller ikke så aller verst, selv om du stort sett ender opp med å bruke et eller annet maskingevær. Håndgranatene kan være vanskelig å bruke effektivt, men når du får det til er det svært tilfredsstillende.
Omfattende flerspillermodus
Spillet kommer også med et flerspillermodus, og dette er faktisk svært omfattende - Killzone kommer med seks ulike spilltyper. Her har vi naturligvis "deathmatch" og "team deathmatch" (som ikke behøver noen videre forklaring), "assault" (hvor et lag forsvarer et område mens det andre angriper), "defend & destroy" (hvor lagene kjemper om å ta over motstanderens base samtidig som de forsvarer sin egen), "supply drop" (en slags "capture the flag"-variant hvor spillerne må hente en rekke pakker og bringe dem tilbake til basen) og "domination" (hvor begge lagene må prøve å holde en serie punkter på kartet). Enkelte av kartene i flerspillermodusen lider under det faktum at spillere ikke kan hoppe, men jevnt over holder de en rimelig høy standard. På nettet kan opp til 16 spillere kjempe mot hverandre, og de som ikke har tilgang til Internett kan spille via delskjerm. Det er mulig å legge til massevis av botter, slik at det ikke blir for ensomt. Dette fungerer ganske godt, selv om bottene sannsynligvis ikke ville scoret særlig høyt på en IQ-test.
Lydeffektene er godt utført, og musikken er fantastisk stemningsfull. Lydbildet blir imidlertid totalt ødelagt av de utrolig ensformige krigshylene til med- og motspillere. Det er rett og slett så ille at det er flaut å spille dette spillet med noen andre i nærheten. Folk tror det er hakk i platen. Det er svært sjeldent at ett enkelt element klarer å ødelegge så mye for helheten som disse krigshylene gjør i Killzone. Grafikken ser svært god ut på skjermbilder, men er litt mindre imponerende i virkeligheten. Generelt er omgivelsene ganske godt laget, men fargevalget er stort sett kjedelig, og dessuten er det litt for mye grå betong. Heldigvis er variasjonen totalt sett rimelig god, og det hele blir raskt litt penere når spillets helter kommer inn i jungelen. Grafikken blir dessverre litt plaget av små, ergerlige feil. Ragdollfysikken fungerer bare delvis, og noen ganger dukker teksturene opp litt for sent. Med tanke på maskinvaren som kjører spillet må det likevel sies at utviklerne har gjort en rimelig god jobb med grafikken.
Konklusjon
Å hoppe etter Wirkola er ingenting i forhold til å lansere et førstepersons skytespill etter Half-Life 2 og Halo 2. Disse spillene satte nye standarder og hevet lista betraktelig i forhold til hva andre spill i sjangeren må oppnå for å imponere. Men sannheten er dessverre at selv uten disse spillene friskt i minne, hadde Killzone aldri blitt sett på som noe mer enn et nokså godt spill. Gameplayet er for gammeldags og ensformig til at det virkelig tar av, og i tillegg ødelegges helheten av primitiv kunstig intelligens og til tider kjedelig design av spillområdene. Dette veies til en viss grad opp av mye action, en ganske god historie, muligheten til å velge mellom fire ulike spillkarakterer og potensielt mye flerspillermoro takket være de mange ulike spilltypene. Hvis du begynner å bli trett av FPS-spill som ikke gjør noe utenom det vanlige, bør du stå over Killzone. Men hvis du er klar for nok en krig mot endeløse fiendehorder, kan Killzone være akkurat det du trenger.
