Killzone skulle bli PlayStation 2 sitt svar på Halo. Dette futuristiske skytespillet, fra nederlandske Guerilla Games, skulle være det spillet som endelig gav PS2-eiere et førstepersons skytespill å skryte av; et spill som kunne hamle opp med de største titlene på andre plattformer. Slik ble det dessverre ikke. Det er egentlig greit nok. Både Halo 2 og Half-Life 2 er eksepsjonelle spill, og det var rett og slett en tabbe å sammenligne Killzone med disse titlene. Spillet var simpelthen dømt til aldri å kunne oppfylle de skyhøye forventningene, og det er vel strengt tatt få som blir overrasket over å høre at det ikke gjør det. Derfor legger vi all forhåndsomtalen spillet har fått bort, og tar for oss det Killzone faktisk er.
Slemminger vs. Snillinger (episode 954)
Historien foregår en eller annen gang inn i fremtiden, på en eller annen planet bebodd av mennesker. Denne planeten blir plutselig invadert av en gruppe halvmuterte nazilignende folk fra en annen planet (Helghast), og krigen går alt annet enn godt. Den sentrale regjeringen på jorden er selvsagt i ferd med å sende forsterkninger til planeten, men det vil fortsatt ta en stund før de kommer frem. Derfor er det vitalt at forsvarsstyrkene klarer å holde planeten så lenge at forsterkningene rekker frem. Her kommer de fire hovedpersonene i Killzone inn i bildet. Av en eller annen grunn er de ti ganger bedre krigere enn alle de andre soldatene på slagmarken, og det blir raskt klart at hvis noen skal redde planeten, må det bli dem.
Hovedpersonene i spillet heter Templar, Luger, Rico og Hakha. Templar er den rutinerte soldaten som tar alt med fatning og alltid vet hva han skal gjøre. Luger er den obligatoriske kvinnelige karakteren, en snikskytter som har et noe anstrengt forhold til Templar (etter å ha delt seng med ham noen år i forveien). Hakha er den ingen stoler på; en spion som er halvt helghast og halvt menneske. Rico er den aggressive og fremmedfiendtlige soldaten i gruppen, som er ute etter hevn over de som massakrerte resten av troppen hans, og som stadig havner i klammeri med Hakha. Du starter spillet som Templar, men kan velge å spille som de andre karakterene etter hvert som hovedkampanjen utvikler seg. Luger er flink til å snike seg forbi fiender og har mulighet til å bruke nattsyn-briller, mens Rico er utstyrt med et tungt maskingevær som får det meste annet til å virke som kruttlapp-pistoler (men som er så tungt at han ikke kan klatre i stiger).
Lineært og enkelt
Gameplayet i Killzone er langt fra bemerkelsesverdig. Stort sett kjemper du deg gjennom en serie fullstendig lineære brett sammen med en gruppe allierte (de tre medhjelperne dine og eventuelt andre soldater). Fienden består av en nærmest uendelig strøm Helghast-krigere og en og annen stridsvogn. Valget av hvilken soldat du spiller får en viss innflytelse på hvordan gameplayet arter seg, men spillet er likevel stort sett veldig rett frem og ukomplisert. Du slipper stort sett å bry deg med å spare på ammunisjon eller utforske omgivelsene, og fiendene oppfører seg generelt veldig likt uansett hvor du er i spillet. Lagarbeid er heller ikke særlig viktig, for de andre soldatene i gruppen din er stort sett udødelige, og det er ikke mulig å gi dem ordre. Særlig smarte er de heller ikke, men den svakheten deler de heldigvis med fienden.
En ting som fremhever den lineære designen av kartene er det faktum at du ikke kan hoppe. Det er egentlig helt vanvittig - du er planetens siste håp, og du klarer ikke å komme deg over en hindring som når deg til knærne. Med mindre det er en spesiell hindring, som det er ment at du skal kunne klatre over (ved hjelp av "bruk"-knappen). Dermed blir du låst til fastlagte stier, holdt tilbake av urealistiske hindringer og frustrert over at du ikke får lov til å gjøre det du selv synes er best. For en som har spilt Far Cry kan Killzone noen ganger være ren tortur. Heldigvis venner du deg til det etter hvert, og da blir det litt mindre irriterende. Et relatert problem som ikke skader gameplayet, men som ødelegger litt av innlevelsen, er at det hele er fryktelig skriptet, og at det noen ganger blir for åpenbart at hele spillverdenen venter på at du skal utføre en liten ting som gjør at alt kan gå videre.
