Killzone til PlayStation 2 ble nok aldri Halo-killeren som Sony og fansen hadde håpet på. I steden ble vi vitne til en nokså fatal drukningsulykke i et hav av forventninger. Heldigvis går ikke Guerrilla i samme fella to ganger, ved å dytte et allerede halvslapt actionspill inn på håndholdt format. Her får vi et splitter nytt Killzone ene og alene for PSP. Førstepersonsperspektivet har blitt byttet ut med tredjeperson, og resultatet er blitt til et av de bedre actionspillene som er å få tak i på dette formatet.
Kjente fjes
Spillet åpner med en flott forhåndsrendret filmsekvens av typen Guerrilla etter hvert har blitt svært kjent for. Vi snakker om hardbarkede menn i panseruniform som baner seg fram i en storby i ruiner mens eksplosjonene dundrer i bakgrunnen og soldatene ligger strødd gatelangs. Kampen mot helghastene er langt fra over. Igjen inntar du rollen som Templar, og blir sendt ut på et tilsynelatende umulig redningsoppdrag bak fiendens linjer. Målet er å redde noen gisler fra den onde generalen Metrac. Men Templar er aldeles ingen smågutt man spøker med, der han tar seg av horder av fiender helt på egenhånd. Men han er også alt annet enn udødelig, så det gjelder å passe på. Noen ganger får du heldigvis underordnede ved din side for å gjøre jobben litt lettere.
Kontrollene er overraskende letthåndterlige, selv om det kan være mye å huske på i starten. Du bruker styrespaken til å løpe, mens de fire knappene på høyre side brukes til å skyte, lade om og lobbe granater på intetanende ofre. Sikting er sjelden et problem, ettersom du egentlig bare trenger å sikte i en noenlunde riktig retning for å treffe. Holder du inne venstre avtrekker, kan du også løpe sidelengs uten å miste fienden av synet. Et dobbeltklikk vil derimot få Templar til å kaste seg fremover i en hoderull, så det gjelder å ha kontroll på knappene. På enkelte oppdrag vil du også kunne hoppe inn i kjøretøy. Dette krever også litt tilvenning, men det går stort sett smertefritt for seg. Jeg opplevde forøvrig aldri at kameraet kom i veien for moroa.
Utviklerne har med andre ord gjort seg flid med kontrollene. Dette kommer ikke minst til rette i de oppdragene hvor du i tillegg til Templar har kommandoen over en datastyrt spiller. Ved å bruke retningsknappene bringer du opp en meny hvor du blant annet kan bla gjennom ulike posisjoner der du kan beordre lagkameraten. Han kan også utføre andre oppgaver, som å fyre løs på en bestemt fiende eller plassere bomber. Og her er det ikke snakk om illojalitet. Uten å mukke legger han av sted for å utføre ordren sin. Mens menyen er oppe, durer spillet videre i sakte film i bakgrunnen. Man blir derfor nødt til å ta kjappe avgjørelser, noe som samtidig sørger for at tempoet holdes oppe. De fleksible kontrollene må ta mye av æren for at det fungerer så godt som det gjør her.
Det er dermed ikke sagt at dette er et enkelt spill. Å storme fram uten å ta hensyn til verken din egen eller dine lagkameraters helse har vel sjelden vært en sikker vei til suksess. Det nye tredjepersonsperspektivet åpner derimot for mer taktisk action, ettersom det gir deg bedre overblikk over situasjonen. Man kan for eksempel dra mye nytte av omgivelsene. Å dukke ned bak noen tønner for så å hoppe overraskende opp og levere de avgjørende skuddsalvene viser seg å være en særdeles effektiv taktikk. Med mindre tønnene er fulle av eksplosivt materiale.
Veien til død og fordervelse er nemlig fryktelig kort. Selv på vanlig vanskelighetsgrad kan spillet by på svært utfordrende deler som til tider kan føles urettferdige. Etter et klassisk prøving og feiling-mønster, blir man fort nødt til å dø seg gjennom spillet for å kunne lykkes. Dette er uten tvil spillets største problem, men man kan heldigvis nedtone det hele ved å fire litt på vanskelighetsgraden. Dessuten sørger spillet for å mellomlagre på noenlunde fornuftige steder, slik at man slipper å spille gjennom store deler av oppdraget på nytt.
Valgets kvaler
I tillegg til kampanjen kan man også hoppe inn i diverse minispill (”challenge games”) for å tjene inn bonuspoeng, som igjen kan brukes til å låse opp oppgraderinger til enspillerkampanjen. En ekstra granat i sekken kan være kjekt å ha, og senere får man også godte seg med blant annet mer helse og ubegrenset ammunisjon. Man kan uansett bare dra med seg tre av disse oppgraderingene på hvert oppdrag, så det gjelder å velge med omhu. Minispillene i seg selv består av alt fra å forsvare et punkt fra horder av fiender lengst mulig til å tilintetgjøre viktige mål på kortest mulig tid. Disse er spesielt fiffige på korte bussturer eller hvis man har litt tid å slå i hjel.
Enspillerdelen er dessverre ikke av den lengste sorten med sine seks-sju timer (avhengig av hvor mye du dør), men heldigvis kan du fortsette kampen i flerspiller. Vi har dessverre ikke hatt anledning til å teste denne, men her finnes det forskjellig småsnacks å velge mellom. Opptil seks spillere kan hoppe inn i enten "deathmatch", "team deathmatch", "assault" eller"capture the flag" over trådløst nettverk, og det er også mulig å dele enkelte demobrett med andre PSP-eiere. Kanskje mest interessant er muligheten for å spille gjennom enspilleroppdragene sammen med en venn, men som sagt har vi ikke fått testet hvordan dette fungerer i praksis. Utviklerne lover også nedlastbart innhold i framtiden, men det er foreløpig få detaljer om hva vi har i vente. Uansett lover dette godt for dem som ønsker actionfylt flerspillermoro på PSP.
Som et ekte actionspill seg hør og bør, leverer Killzone: Liberation en flott grafisk prestasjon til etterfølge. Fargepaletten består for det meste av brun- og gråtoner, men spillet blir sjelden kjedelig å se på av den grunn. Snarere tvert i mot; den skitne atmosfæren glir fint inn i et miljø hvor det hele helst skal være litt barskt og rått. Kanskje mest iøynefallende er de glimrende animasjonene, spesielt ragdoll-effekten som trer i kraft hver gang noen faller død over ende. For en gangs skyld kan jeg også si at skjønnheten ikke har sin pris. Her er det nemlig vanskelig å spore opp problemer med hakking og for lange lastetider. Lydbildet følger opp med storslått og dramatisk orkestermusikk som nok må sies å være typisk for sjangeren. Lydeffektene holder jevnt over veldig høy kvalitet, og soldatene høres virkelig overbevisende ut når de skriker til hverandre på et vis bare ekte, hardbarkede menn makter å gjøre.
Konklusjon
Killzone: Liberation er, kort sagt, noe av det beste PSP har å by på når det kommer til action. Spillet har det meste man kan forlange av et moderne actionspill: store kjøretøy, fartsfylt action og hardføre menn som kjemper for frihet. Innslaget av taktikk og lagkamerater som kan kommanderes rundt i kampens hete fungerer meget godt, ikke minst takket være et glimrende kontrolloppsett som er lett å håndtere. Spillet flyter godt, og det eneste nevneverdige problemet jeg kan komme på er at det har lett for å bli en del prøving og feiling i enspillerdelen. Dette hindrer heldigvis ikke Liberation i å være et flott actionspill. Helghastene må nedkjempes, og det helst litt brennkvikt.
