Historien fortsetter med én gang etter Killzone 2s slutt. Umiddelbart etter keiser Scolar Visaris død ble det dannet et maktvakuum. Krigsmaskineriet vokser i enorm fart, og nekter å avta i styrke. To bananrepublikkaktige aktører kjemper om kontrollen, den ene lederen for Helghans største våpenindustri, den andre en pragmatisk general.
Formann Stahl av Stahls våpenindustrier, beskrives av van Beek som en ond versjon av Tony Stark – en hensynsløs Lord of War-aktig våpenoppfinner som bruker levende mennesker til testsubjekter. Hans motpart er admiral Orlok, en militærtype ikke upassende å finne i den kalde krigen, og som mener man vinner feider ved å spytte tusenvis av soldater inn som kanonføde. Svært hyggelige menn, med andre ord.
Blodsprut i snøen
Banen vi fikk stifte nærmere bekjentskap med het «Frozen Shore» – spillets fjerde kapittel. Det er, som du kanskje skjønner, et snønivå, hvor ekstreme snøstormer, en myriade av virvlende snøflak, voldsomme arktiske havlandskap, svære isfjell og overfryste isbreer omringer industrielle oljeplattformer, et fastfrosset og halvsunket skipsvrak av en supertanker, og iskalde, øde militærbunkere.
Kjekkasene Rico og Sev befinner seg i de ikoniske «intruders»-flyvebåtene vi husker fra forrige spill, og kjemper mot vinden i det de skyter ned rømmende Helghast-«dropships» og maltrakterer Helghast-soldaten slik at blodspruten står i snøen. De første øyeblikkene er det et evig kaos av prosjektiler, blod og destruerbare miljøer – alt svært vanskelig å utskjelne i tett snøfokk og kvalmefremkallende, skjeve kameravinkler.
I enkelte deler av brettet ble jeg guidet gjennom av en SCEE-representant, mens i andre fikk jeg tafse på kontrollstikka selv. Etter en liten kuttscene krasjlander Rico og Sev på toppen av en isfjellhylle, med overblikk over Helghast-troppenes oransje telt, i ly av et grunnstøtt skip som tatt ut av Modern Warfares fantastiske intro. Det er høylys dag, og fienden kjenner straks til vår posisjon.
Våpnene du bruker mot motstanderne føles sterkere – ikke minst siden du kan løsne mitraljøsen fra «intruder»-flyveskipet og bære den for hånd – men det fungerer begge veier. I tillegg til å være ekstra forsiktig, spesielt siden et par skudd er alt som skal til for å felle deg, må du se opp for fiender med en enda smartere kunstig intelligens. Helghast-soldatene virker mer skremmende, og bruker flere djevelske taktikker enn de noensinne har gjort før. Skulle du falle i uløkka kommer Rico og gjenoppliver deg om han er i nærheten, men det du burde ikke alltid gamble på.
Jeg oppdager også at jeg kan, i likhet med den brutale stemningsrapporten vi fikk se på begynnelsen av presentasjonen, benytte meg av kontekstsensitive og blodige hånd-til-hånd-baserte avslutningsangrep. For eksempel bruker jeg geværkolben for å dytte motstandere over skipets rekkverk når vi endelig kjemper oss om bord denne. I tillegg kan jeg sparke en fiende og knive han i ryggen – for så å vri kniven rundt, eller stikke ut øya på styggingene gjennom det oransjelysende visiret deres. Sev er tydelig forbanna.
Et stykke ut i nivået må Sev også forlate Rico for å ta ut en antiluftskytskanon alene, og i ruta jeg reiser oppover (oppdraget var å redde en gammel venn fra Killzone 2, hardhausen Narville) møter jeg på flere fiendetyper. De arktiske versjonene av infanteriet og kommandotroppene var sluere og dødeligere enn vanlig, og bazookagutta gjorde livet surt for meg mang en gang. Mest spennende var likevel de nye jetpakke-spesialsoldatene!
Et kongerike for en jetpakke!
Jada, i likhet med Halo Reach har Killzone 3 også implementert jetpakker i gameplayet – et våpen både du og fiendene kan bruke. Guerilla kaller dem riktignok «jump packs», og har gitt dem et gromt design ikke helt ueffent i Metal Gear Solid-sammenheng. De er også langt mer realistiske og lettere å manøvrere enn andre jetpakke-inkarnasjoner i spill. «Jump pack» gir deg muligheten til å hoppe høyt opp i lufta to ganger, og så, med framovervendte raketter, dirigere retninga Sev skal fare i. I tillegg har den fastmontert et maskingevær som brukes i stedet for den sedvanlige rifla.
Når både du og motstanderen har «jump packs» blir det hele imidlertid litt hysterisk. Den ene hopper opp, mens den andre hopper ned, hompetitten, hompetatten, og så videre. Skyter du en fiende med jetpakke blåses han helt ut av kontroll og sprenges som et fyrverkeri. Unektelig «slapstick»-morsomt, men kanskje ikke helt passende i Killzone-universet?
«Jump packs» blir også brukt i andre gameplay-elementer ved siden av actionfylte skytesekvenser, der du må hoppe fra isfjell til isfjell, eller fra falleferdige rekkverk til vuggende plattformer. Til å komme seg raskt og fort gjennom nivåene er jetpakken uvurderlig. Du kan imidlertid ikke ta dekning når du benytter deg av denne – det var ingen mulighet til å ta den av heller – så når Sev ødelegger antiluftskytsvåpenet og sender inn forsterkninger, må demonstratøren min laste opp et senere lagringspunkt i nivået.
«Spilleopplevelsen av Killzone 3 er stilig, friskt og minneverdig, og kanskje en smule ufrivillig komisk.»
Jeg beveger meg lenger innover snølandskapet til jeg kommer til et militært betongkompleks. Rico er tilbake og vi kjemper oss opp en bakke frem mot bunkerens porter, der store styrker og til og med et par tanks venter oss. Rico gir meg en stor, håndholdt rakettkaster – et massivt ødeleggelsesvåpen kalt «WASP», som på vepsaktig måte avfyrer fire raketter på én gang. Svakheten er at jeg ikke kan ta dekning med våpenet, men dets alternative avfyringsmekanisme skyter ut alle rakettene lik en bombekaster i høy bane, og gjør kort prosess på motstanden.
Spilleopplevelsen av Killzone 3 er stilig, friskt og minneverdig, og kanskje en smule ufrivillig komisk. Den beste nyheten er at kontrollene er kraftig forbedret. Nå reagerer de like raskt og responsivt som andre suksessrike førstepersonsskytere, selv om de samtidig er godt avbalanserte og svært lite arkadeaktige. Killzone 2 fikk i sin tid en oppdatering som i etterkant rettet litt på den trege og tunge våpenføringa, men Hulst påpeker at de har jobbet jevnt og trutt for å forbedre kontrollene til Killzone 3:
– Vi snakket mye med spillere på de offisielle forumene om kontrolloppsettet og kontrollsensitivitet. Nå lager vi riktignok et litt annerledes skytespill enn andre der ute, men det ble klart for oss på et tidlig tidspunkt at vi måtte strømlinjeforme kontrollene ytterligere i Killzone 3.
