Vaklende historie
Nå har det seg en gang slik at én svale ikke skaper noen sommer og således blir skytescenene strandet litt alene. I et spill som dette er det til dels viktig med en velkomponert historie som fletter seg inn i handlingen. På akkurat dette punktet leverer spillet et skikkelig stykke venstrehåndsarbeid. Normalt sett er man ute etter en historie som går overens med hva man opplever, men i kill.switch ligger historie og handling nærmest på hver sin pol. Det har seg nemlig slik at mellom alle banene dukker det opp en liten filmsnutt hvor man ganske uforståelig blir plassert inne i et datasystem som virker kjent fra filmer som Matrix og Swordfish.
Videosekvensene er av ypperste kvalitet rent lyd- og grafikkmessig, men for historien blir det kun forvirrende. Spillet prøver å skape en underhandling som skal bygge opp om hovedhandlingen, som igjen skal bevise at spillet er mer komplekst enn hva man skulle anta. Dette lykkes derimot kun halvveis, noe som kan forklares med at Namco har laget denne underhandlingen med lite trykk på forklaringsdelen. På den ene siden har man altså et ganske jordnært skytespill med en soldat i evig streben etter å overleve slagmarken, på den andre er man i sentrum av et surrealistisk dataprogram.
Det mest frustrerende er at selv ved spillets slutt blir man sittende igjen med en følelse av å ha gått glipp av poenget. Slik tror jeg også utviklerne i Namco vil at jeg skal føle, fordi de legger ganske tydelig opp til et oppfølgerspill. Meningen er vel at vi der skal få svar på gåten som inntil videre virker ganske diffus og vanskapt. Skulle det ha seg slik at Namco lager en oppfølger, råder jeg de sterkt til å lage et spill med lengre varighet neste gang. I dette spillet skyter man seg vei fra bane til bane, men når du virkelig begynner å bli litt varm i skjorta og er klar for nye utfordringer, ja da er spillet slutt.
Hadde det vært slik at spillet kom med en sterkt utbygget onlinefunksjon, mulighet for to spillere mot hverandre og bonusoppdrag, så kunne jeg levd med dette, men sett bort fra to vanskelighetsgrader byr ikke spillet på noe mer. Jeg håper Namco klarer å produsere en verdig og forklarende oppfølger. Så gjenstår det å se hvor mange som føler behov for å oppleve andre akt av dette lett forvirrende krigsdramaet.
Konklusjon
Dette er uten tvil et spill man har stor glede av så lenge det varer. Du kan derimot fort miste tråden, og ikke minst interessen for historien fordi hvert eneste oppdrag er pinlig likt det forrige. Dette kan være fordi denne supersoldatens eneste merkbare egenskap er å skyte seg vei ut av en knipe. Likevel klarer spillet å holde deg limt til skjermen med imponerende effekter, kampscener og snedige detaljer. Det meste av grafikk, spillbarhet, musikk, lyder og kontroller holder et jevnt høyt nivå, men kill.switch har helt klart sine svakheter. Den uklare avslutningen bidrar til at man blir sittende igjen med en følelse av at spillet var langt dårligere enn det egentlig var. Oppdragene holder seg til den samme malen, og dette er for så vidt greit nok, men historien i spillet er enten for tynn eller for dårlig fortalt. Man blir kastet rett inn i spillet, og mottar kun bruddstykker av historien før man ganske brutalt blir kastet ut igjen. Etter spillets slutt blir en bokstavelig talt sittende og gape, for på kun få timer var det hele over. Ettersom spillet ikke kommer med flere funksjoner enn enspiller-modus, blir det rett og slett altfor kort.
