For det tredje tydeliggjør det at spillet er designet for å kunne spilles kjapt. Det signaliseres som sagt alltid tydelig, gjennom gudsforlatt latter, at monstre er i anmarsj, så du har ganske enkelt ingen god grunn til å trå forsiktig fram, selv om terrenget er ukjent. Dette betyr ikke at det ikke er nok av panikkartede øyeblikk i spillet, det betyr bare at de oppstår etter at du først har rotet det til for deg selv. På den letteste vanskelighetsgraden merkes fiendenes svake punkter til og med tydelig av med gult, og det er derfor ganske lett å ta de fleste av fiendene av dage med ett enkelt skudd, uavhengig av våpen.
Spillets universelle blodvaluta, som betaler for alt fra oppgraderinger til ekstraliv, får du imidlertid mer av hvis du først skyter av diverse kroppsdeler før du setter inn nådestøtet. Slik geleides man inn i et system hvor elegant skyting er vesentlig, og hvor griskhet etter blod (det hørtes guffent ut) får deg til å ta større sjanser. Og bommer du noen ganger for mye, har du plutselig fire glefsende Smile-skapninger rett opp i ansiktet, før alt sprenger og du faller sammen på gulvet. Og du vet: Det var din feil.
Det enkle grunndesignet har imidlertid også plass til litt krydder i pølsa: Taimer du rett, kan du utføre motangrep akkurat idét en Smile er i ferd med å detonere ved føttene dine, og skyter du ned flere Smiles på rekke ved å treffe kritiske punkter hos dem, bygger du opp en betydelig kombo-bonus med blod. Hver av figurene har i tillegg ulike spesialangrep og -evner du kan benytte deg av, men dette koster igjen blod, naturligvis. Fordel og ulempe, og avveiing mellom dem: dette er solid design.
It must have been blood
Historien er ganske oppstykket og kaotisk, og det gjelder derfor å følge med. Fordelen med en sånn vinkling er at man blir oppriktig nysgjerrig på alle ballene som kastes opp i lufta, man lurer stadig på hvilke som henger sammen med hverandre, og hvilke som bare er der for å tilføre pur snålhet. Dette er langt å foretrekke framfor en banal historie overtydelig fremført, slik normen nå en gang er, men jeg tar neppe munnen for full hvis jeg sier at utviklerne nok også gjerne vil være enda smartere og briljante enn hva de faktisk er. Likevel: Det er uvant at et actionspill introduserer så mange elementer og subplott, og det føles desto friskere av den grunn.
De fleste historier i spill er gjerne endimensjonale og glemmer å legge ut lokkende spørsmål og mysterier; Killer 7 er nesten for mye av det gode, og absurditeten i det hele framfor noe er det som gjør det artig å spille. Du aner ikke hva som kommer rundt neste sving, og når du får vite det, blir du sittende å lure på hva dette skulle ha med saken å gjøre. Men så må du rundt en sving til, og plutselig har du kanskje et svar, men samtidig kan hende ti nye spørsmål.
Det er en underlig konstellasjon det hele - en verden der du får hint gjennom munnen på spøkelser som later til å kjenne deg, en verden hvor veien til hvert endelige sluttoppgjør går gjennom et raveparty-diskotek. Interessant nok henger ting stadig mer sammen etterhvert, men det er ikke alles tålmodighet forunt å bli værende lenge nok til å få med seg alt sammen; Tenner ikke ideen, konseptene og figurene deg, så kommer du aldri til å forstå hvorfor dette er så godt som det er.
Når det gjelder de to ulike versjonene av spillet, bør du gå over lik for å få fatt på GameCube-utgaven. Den er faktisk så mye bedre at den nesten er verd å skaffe seg kube for om du ikke alt har det, og en kube er jo som kjent billig i våre dager. PS2-spillet har merkbart færre effekter, men verre er det at det tidvis går fullstendig dukken rent ytelsesmessig, med bilderater helt ned til rundt fem bilder i sekundet i perioder. I tillegg kommer halvannen gang så lange lastepauser, lengre venting før du får lagret spillet, lengre pause før du får dø-animasjonen, og så videre, og så videre. I det hele tatt: Spillet ble tydelig designet for GameCube, og ettersom kuben også er markant kraftigere enn PS2-en, er løpet kjørt. Med mindre du fortsatt er en av disse fattige små som nekter å kjøpe deg en Nintendo-maskin, bør PS2-utgaven være uaktuell.
Bye, bye, blood
Killer 7 er et merkelig beist, men det er et beist det er lett å bli glad i. Sett fra én vinkel er det nesten banalt i sin iver etter å overkomplisere enkle spillideer: Hele spillet består egentlig kun av stillestående presisjonsskyting, tradisjonell rollespillaktig lagbygging, og enkel og veldesignet, om enn svakt integrert, gåteløsning. Dét tar det imidlertid en tid før du oppdager, all den tid alt rotes til med en masse pratsomme spøkelser, digresjoner og komplette stilskifter rundt hver sving. Men når denne umiddelbart merkelige og lite intuitive blandingen først får tid til å sette seg, og når historien, estetikken og musikken legger sitt forførende slør over det hele, da sitter det til gjengjeld svært godt.
Killer 7 vil etter alt å dømme bli en umiddelbar kultklassiker. Noen av dere kommer til å hate det fra første stund, dere kommer ikke til å skjønne hvordan den visuelle stilen, figurdesignen, musikken og den kaotiske historien kan heve spillet fra det middels gode til det briljante. Jeg vil ikke ha på meg at dere kjøper spillet uten å prøve det først. Men for oss andre er dette et av årets mest minneverdige spill så langt.
