Noen brenner mer for spillutvikling enn andre. Sean Murray hos den vesle britiske spillutvikleren Hello Games solgte huset sitt og investerte pengene i utviklingen av PSN-spillet Joe Danger, da ingen utgivere ønsket å støtte prosjektet finansielt. Det vitner om stort pågangsmot, noe som utvilsomt kommer godt med når man er en knøttliten utvikler i en verden dominert av internasjonale kjemper.
Mario møter Trials
Joe Danger minner litt om de herlige Trials-spillene fra finske Redlynx, men der disse fokuserer på realistisk fysikk og millimeterpresisjon leverer Joe Danger en langt mer arkadepreget opplevelse. Det beste eksempelet på dette er Joes tilsynelatende magiske motorsykkel som kan både bremse og forandre retning i luften. Faktisk har Joe Danger ofte mer til felles med plattformspill enn racingspill, med samling av skinnende stjerner og mynter, trampolinehopp og massevis av fantasifulle hindringer.
Stjerner er et nøkkelkonsept i Joe Danger. Disse brukes til å låse opp nye baner, og du vinner dem ved å oppfylle ulike kriterier i de individuelle løpene. Dette kan være å finne skjulte gullstjerner, å plukke med deg alle bokstavene i ordet «danger», å samle småstjerner eller mynter, å utføre massevis av stunts eller å rett og slett komme i mål innen en viss tid. Det som er spennende her, er at disse målene ofte kommer i konflikt med hverandre, ved at det er så godt som umulig å oppnå alle målene i samme gjennomkjøring (blant annet fordi banene ofte har flere ruter).
Dermed oppfordres du til å spille samme bane om igjen flere ganger, for å oppnå alle målene og dermed vinne alle stjernene. Dette fungerer veldig godt, fordi du vinner stort sett nok stjerner til at du kan komme deg videre uten å måtte spille individuelle baner til døde, og når du så begynner å gå tom for stjerner er det alltid mulig å gå tilbake til en tidligere bane og forsøke å vinne flere. I mellomtiden har du sannsynligvis skaffet deg såpass erfaring med spillet at det som tidligere virket fryktelig vanskelig å klare plutselig ikke er så vrient lenger.
Joe Danger er imidlertid aldri særlig lett. På samme måte som Trials og TrackMania-spillene, er det et spill hvor det går raskt å gjøre feil, og når du først har gjort en tabbe er det ofte like greit å bare begynne på nytt ved forrige sjekkpunkt (eller helt i starten av banen). Dermed blir det mange omstarter og forsøk på å gjøre samme ting om og om igjen. Dette kan til en viss grad være rimelig frustrerende, men som nevnt er det vanligvis ikke nødvendig å stange hodet i veggen på samme bane om og om igjen. I stedet kan du som oftest prøve å vinne stjerner andre steder, for så å komme tilbake med et klart hode og ny tålmodighet.
Strengt, men rettferdig
Selv om spillet nok kan være frustrerende til tider, oppleves det aldri som urettferdig. Hvis du krasjer er det som regel din egen skyld, og du vet det selv. Kontrollsystemet sitter nemlig som støpt, og på tross av arkadefysikk og tidvis høye hastigheter overlates skjebnen din aldri til tilfeldighetene. Når du vet hvorfor du feilet, vet du også hva du må gjøre for å unngå det, og dermed er det fristende å prøve en gang til, og så enda en, og så en til, og så videre – helt til du har klart det du prøver på. Spillet er med andre ord vanedannende nok.
Det er også rimelig variert. I noen oppdrag får du for eksempel utnytte deg av det innebygde baneredigeringsverktøyet for å fjerne eller flytte på hindringer, eller legge inn ramper og slikt for å komme forbi dem (litt som i «puzzle»-modus i TrackMania-spillene, med andre ord). Andre er rene kappløp mot datastyrte motstandere, hvor løypevalg og smart nitrobruk er nødvendig. Vi får også en flerspillermodus, men igjen er det snakk om rene kappløp, og jeg synes egentlig ikke dette er det beste aspektet av spillet.
Som i Trials og TrackMania får vi også poengbaserte topplister på nettet. For å få så høy poengsum som mulig må du både kjøre raskt og utføre massevis av stunts underveis, noe som øker gjenspillingsverdien ytterligere for kompetitive spillere. Du kan nemlig når som helst se hvor du befinner deg på topplistene, og det kan være fristende å spille en gang til for å oppnå en bedre posisjon. Joe Danger blir imidlertid ikke like vanedannende som de tidligere nevnte konkurrentene med navn som starter på T. Poengsystemet er litt for komplisert og uforutsigbart, spesielt på lengre baner.
Presentasjonen er av den lystige og fargerike typen vi kjenner best fra Nintendos plattformer, og det samme er den spretne musikken. Selv om man nok blir litt lei av sistnevnte etter hvert, er det klart at Joe Danger både ser og høres flott ut, og utviklerne har til og med fått inn noen humoristiske detaljer (slik som haibassenger og gigantiske musefeller). Helhetsresultatet tar seg absolutt godt ut, og selv om spillet definitivt er av den typen som kan påkalle et lite raseriutbrudd i ny og ne er det vanskelig å forbli sint når presentasjonen er så hyggelig som her.
Spillet har som nevnt også et redigeringsverktøy som lar deg designe dine egne baner. Dette fungerer godt, og det er veldig lett å bruke. Du kan dessverre bare dele baner med venner over PSN – det er ingen sentral side hvor spillere kan laste ned de beste banene fra miljøet. Med litt hell kommer Joe Danger til PC etter hvert, og kanskje dette aspektet utvides litt da.
Konklusjon
PlayStation Network begynner å få et svært godt utvalg kvalitetsspill fra uavhengige utviklere, og Joe Danger er nok et hyggelig tilskudd til Sonys nettmarkedsplass. Det er et enkelt, men underholdende og vanedannende spill med lekker presentasjon og massevis av utfordringer. Men selv om Joe Danger definitivt er moro å spille, ble jeg aldri helt frelst. Jeg savner den lille ekstra gnisten som hadde hevet spillet fra å være et godt produkt til å bli en klassiker, og selv om jeg ikke vil nøle med å anbefale det til de som kan tenke seg litt Nintendo-aktig arkademoro på PS3, tror jeg ikke det er et spill vi vil huske i veldig lang tid.
