Creative Assembly fortsetter seiersløpet og kliner til med enda en kvalitetsutvidelse i Age of Charlemagne – Karl den Stores tidsalder. Året er 768 e.kr. Romerne er for alvor presset ut av Europa vest for Hellas. Samtidig rører mektige krefter seg i Frankrike og Spania, men også i Italia, Storbritannia og Tyskland kjemper de nyetablerte kongerikene om makten.
Et godt detaljert Europa
Karl den Store regnes ofte som mannen som etablerte Europa som vi kom til å kjenne det. Ut av hans enorme Frankerrike fikk vi blant annet stormaktene Frankrike og det Tysk-Romerske Riket, og hadde det ikke vært for Karolingerne er det ikke sikkert paven i Roma ville blitt så mektig som han ble. At Creative Assembly har valgt å avslutte den tidlige middelalder-epoken med Karl den Store er genialt (hvis det virkelig er slutten gjenstår dog å se), og gir også en potensiell pekepinn på hvor serien vil ta sitt neste «historiske» skritt. Hint: Middelalderen.
Age of Charlemagne er en såkalt «scenarioutvidelse» som vil si at istedenfor å gjenbruke det store kampanjekartet fra hovedspillet som strekker seg fra Irland til Iran, benytter utvidelsen et mer fokusert og detaljert kart. Denne gangen får vi lov til å erobre et enormt detaljert Vest-Europa som inkluderer Italia og deler av Østerrike og Kroatia. Sånn sett kan man si at kampanjekartet minner mistenkelig mye om kartene fra The Last Roman- og Hannibal at the Gates-utvidelsene. Heldigvis er det enkelt å se forskjell på dem.
Europa i Age of Charlemagne skiller seg ut når det kommer til detaljnivå på skoger og fjell, og naturen ellers er praktfullt animert. I tillegg har den svært mørke atmosfæren fra Attila for det meste forlatt oss. Det er tydelig at utviklerne har tatt seg friheten til å male kontinentet i litt lysere farger enn tidligere. En lysere fargepalett passer Europa godt, og det bringer tilbake gode minner fra Medieval II: Total War.
Denne gangen har vi muligheten til å spille åtte forskjellige fraksjoner spredt utover kartet, blant annet katolske Frankerriket, kongedømmene Mercia i Storbritannia og Lombardia i Italia. I tillegg får vi også kontrollere det islamske emiratet Cordoba i Spania. Til tross for at vi bare får oppleve nevnte del av Europa blir vi likevel tilbudt et godt variert utvalg fraksjoner der det sannsynligvis er noe for enhver smak. Det er godt å se hvordan Creative Assembly takler overgangen til en litt senere tidsperiode. Bedre blir det av at fraksjonene vi får bryne oss på føles såpass annerledes ut fra hovedspillet at det merkes – både estetisk og opplevelsesmessig.
Flere nyheter enn på lenge
Age of Charlemagne introduserer svært mye nytt. For å virkelig føle at man er i den tidlige middelalderepoken har Creative Assembly introdusert helt nye ikoner for sitt brukergrensesnitt. Dette er gjort i beste middelalderstil, der inspirasjonen kommer fra tidens egne manuskripter og kunststiler. Creative Assembly forsøkte å gjøre noe lignende i Rome II, men mislyktes da ikonene så upersonlige og uengasjerende ut. Dette er ikke tilfelle her. Age of Charlemagnes ikoner er svært vakre blant annet fordi de virker så troverdige, og er kanskje den viktigste faktoren når det kommer til å avgjøre hva som gjør at denne utvidelsen skiller seg fra Attila. Estetikk er viktig i Total War, og det er derfor gledelig når man bare via noen ikoner kan føle at man har havnet i en helt annen tidsperiode.
Det er imidlertid der den estetiske innovasjonen er ved veis ende. Bymodellene og lydsporet er uendret fra Attila, noe jeg opplever som nærmest frustrerende. For selv om de samme gamle byene fortsatt fungerer, er det kjedelig å skulle innta de samme landsbyene og forsvare de identiske murene for ørtende gang. Age of Charlemagne satser mye på at lydsporet til Attila fortsatt klarer å tilfredsstille oss, og jeg skal innrømme at det til tider er et meget fint lydspor. Det er nå likevel slik at sangene er komponert for en noe mørkere tidsperiode. Jeg skulle derfor likt å se Creative Assembly skape noen helt ferske låter til utvidelsespakken sin, noe konkurrenten Paradox Interactive har gjort for mange av sine utvidelsespakker.
Stein, saks, papir
Age of Charlemagne ser ut til å ta et skritt tilbake med tanke på variasjonen og mangfoldet innen antall forskjellige soldattyper man kan rekruttere. Fra å ha mange forskjellige typer enheter i Attila og The Last Roman, tar Age of Charlemagne mye inspirasjon fra Total War: Shogun 2. I likhet med sistnevnte må man nå tenke taktisk i beste stein, saks, papir-stil. Sverd, spyd og økser, samt pil-og-bue og hesteryttere har nå i enda større grad positive og negative faktorer i møte med de andre. På denne måten må man klare å tenke hva man best kan gjøre for å kontre motstanderens soldater. Med andre ord må man finne ut av hvor fiendens «papir»-enhet er, og så sette inn den skarpeste saksen i skuffen.
Slik klarer Age of Charlemagne å gjøre opp for et smalere enhetsgalleri. Nå betyr ikke dette at det ikke er nye soldater med i utvidelsen. Tvert imot. Hver fraksjon har sine egne spesialenheter, i tillegg til at forskjellige leiesoldater er å finne spredt rundt på kartet. Likevel er det bare rundt fire til fem unike enheter per fraksjon, og mange av dem ser nokså like ut og gjør mye av det samme som de andre. Med mindre du sammenligner vikingene i nord med muslimene i sør er det derfor ikke all verdens forskjell på enhetene, selv om de godt kan benytte ulike farger og symboler på utstyret sitt.
Mål og mening
Kanskje det aller beste med Age of Charlemagne er det nye oppdragssystemet. Det skal sies at det låner tungt fra både The Last Roman og Attila i det at man må oppnå visse sidemål for å motta en større pengepremie når hovedmålet er nådd, og at man blir gitt historiske oppdrag av karakterer og ved spesielle veiskiller gjennom spillets gang. Ikke noe av dette er negativt da sistnevnte var noe av det beste med The Last Roman.
Age of Charlemagne stopper dog ikke der. Hver fraksjon har nemlig muligheten til, etter å ha oppnådd relativt vanskelige mål, å danne «nye» riker. For eksempel kan man omgjøre kongedømmet Mercia til kongedømmet England, Lombardia til Italia, og Karl den Stores kongerike (Kingdom of Charlemagne) til Frankerriket (Kingdom of the Franks). Kongedømmeoppdragene har ingen utløpsdato og varer hele spillet ut, men historieoppdragene må ofte fullføres innen 30 runder. Det er morsomt å bli gitt slike fraksjonsspesifikke oppdrag, og jeg ble derfor positivt overrasket da jeg ble tilsendt enda et omkring runde hundre.
Den eneste nedsiden jeg kan komme på ved dannelsen av disse nye rikene er mangelen på estetiske forandringer. Det er for eksempel ingen videoer eller sekvenser som viser deg at du har tatt riket ditt til nye høyder. Det skuffet også relativt grundig da det gikk opp for meg at vi verken blir tildelt et nytt fraksjonssymbol, ei heller nye farger på mini-kampanjekartet nede på skjermen. Dette er subtile endringer som likevel ender opp med å gjøre store forskjeller på helhetsopplevelsen. At det glimrer med sitt fravær understreker bare hvor mye det har å si, og det faktum at det allerede er flere modifikasjoner ute på Steam Workshop som forsøker å rette opp i dette sier noe.
Nye mekanismer med positive konsekvenser
Jeg skal innrømme at jeg aldri før har forsøkt å spille gjennom en kampanje på vanskelighetsgraden «legendarisk» (den aller høyeste) før Age of Charlemagne kom. Jeg ante lite om hvordan den kunstige intelligensen kom til å oppføre seg, og mindre om hvordan jeg som en ellers erfaren Total War-spiller kom til å prestere. Resultatet ble en gjennomspilling jeg aldri kommer til å glemme. Jeg tok for meg kongedømmet Mercia, som i begynnelsen starter i krig med flere stater. Flere ble de straks, og jeg måtte velge mellom å sende min eneste hær mot fiendens hovedstad, eller å forsvare min egen landsby mot potensielle angrep. Det er nervepirrende å vite at man ikke kan lagre spillet når man selv ønsker det. Rundt 100 runder senere har jeg kontroll over Storbritannia som kongedømmet England, og prøver iherdig å holde en vikinginvasjon langt unna kystlinjen min. Kampene på slagmarken blir utkjempet i et flott tempo sammenlignet med tidligere (da det har gått en smule for raskt), og på kampanjekartet er de andre fraksjonene blitt mer villige til å forhandle med deg om samtlige temaer.
Spesielt det å inngå fredsavtaler er nå mye enklere enn tidligere, noe vi sannsynligvis kan takke Age of Charlemagnes War Weariness, eller krigsutmattelse, for. Dette er en ny mekanisme som fungerer slik at hver gang du taper viktige slag eller oppgir byer til fienden, blir befolkningen din mer og mer lei krig. Krigsutmattelse har innflytelse på alt fra generalers lojalitet til innbyggernes lykkenivå, og blir mer merkbar jo mer du skulle tape. Sånn sett blir krigsutmattelse et insentiv til å slutte fred så raskt som mulig.
Klarer du dog å vinne kamper eller erobre byer etter å ha fått melding om krigsutmattelsen er det en sjanse for at denne verdien fjernes fra fraksjonen din. Dette forklares med at innbyggerne dine opplever at krigen er mulig å vinne, og er derfor mer villige til å holde ut. Ikke bare gjør dette at den kunstige intelligensen er enklere å ha med å gjøre når det er klart at man har tatt initiativet i krigen, men den har også motsatt effekt. Skulle du tape slag vil fienden miste krigsutmattelse, og blir dermed vanskeligere å handle med.
Selv om jeg har opplevd svært få feil i Age of Charlemagne skal det sies at jeg støtte på én såkalt spillødeleggende feil. Etter å ha fått i oppdrag om å hjelpe en viss person til en viss by (jeg vil ikke ødelegge moroa for noen), ble det tydelig at jeg aldri kom til å få fullført oppdraget. I Attila har man såkalte «ancillaries», hjelpemidler, som kan forbedre karakterene dine. En av disse er en såkalt medhjelper-ancillary, men personen som skulle dukke opp under denne kategorien gjorde aldri det. Dermed hadde jeg ikke mulighet til å fullføre et potensielt svært viktig oppdrag. Selv om dette er et ekstremt eksempel, og langt ifra noe som skjedde mer enn denne ene gangen, er det slike hendelser som kan ødelegge spillopplevelsen. Heldigvis skjedde det ikke igjen, og jeg opplevde aldri et eneste krasj.
Konklusjon
Age of Charlemagne finner ikke opp Total War-formelen på nytt, men forbedrer den på mange merkbare måter. Gode oppdrag og morsomme mekanismer gjør at spillet føles nytt og spennende, selv om bymodellene og lydsporet fortsatt henger igjen fra hovedspillet. Nye, vakre ikoner bidrar til å gi en helt annen stemning enn i Attila forøvrig, og Vest-Europa er skapt på et detaljnivå ulikt noe annet spill.
Det gleder meg at det er like spennende å spille som angelsakserne i nord som det er å kontrollere maurerne i sør, og mye av ære må bli gitt Age of Charlemagnes fraksjonsspesifikke oppdrags- og hendelsesmekanismer. Uansett hvilken fraksjon du velger å starte som kan du være sikker på at det er trusler på alle kanter. Til tross for en mangel på visse estetiske effekter og et stort utvalg nye enheter, klarer Karl den Store å innta Total War på en måte bare han mestrer: med korset i den ene hånden, og sverdet i den andre.
