Da Nintendo skulle lansere Wii-en i 2006 fikk spillere verden over også stifte bekjentskap med et nytt kapittel i The Legend of Zelda-serien. Twilight Princess kom som en reaksjon på de negative tilbakemeldingene Nintendo hadde mottatt under avsløringen av Wind Waker i 2001. Selv om Wind Waker var et knallspill ønsket fansen seg et mer modent og moderne Zelda-spill, et spill som virkelig kunne dra serien inn i det 21. århundre. Som sagt, så gjort. Twilight Princess var et faktum.
Ti år senere har Twilight Princess blitt det fjerde spillet Nintendo relanserer i en HD-utgave. I motsetning til Ocarina of Time, Wind Waker og Majora's Mask ser det ikke ut til at oppussingen har vært like omfattende denne gangen. Misforstå meg rett, det ser nydelig ut, men det er samtidig det kapittelet i Zelda-serien som i minst grad trengte en relansering. Denne nyoppussede utgaven viser at spillet kanskje ikke har eldes så godt som mange av oss hadde håpet.
En Askeladd-historie
Historien kjenner vi allerede veldig godt: En ung mann ved navn Link viser seg å være gudenes utvalgte helt og må redde kongeriket Hyrule fra undergang. Som regel står den onde trollmannen Ganondorf bak kulissene og manipulerer alt sammen. Link må finne tre magiske artefakter som forhåpentligvis vil stagge ondskapen, før det viser seg at han egentlig må finne et ubestemt antall flere artefakter som er den egentlige løsningen på problemet. For å gjøre dette kjemper han seg gjennom mørke grotter og eldgamle templer, der han bekjemper diverse uhumskheter og opparbeider seg et enormt arsenal av våpen og verktøy.
Det er en formel Nintendo har brukt i 30 år, men som regel klarer de å variere innenfor disse faste rammene.
Twilight Princess føles dessverre ikke like variert som sine forgjengere. Wind Waker sendte Link ut på bøljan blå, Skyward Sword foregikk delvis oppe i skyene, Minish Cap gjorde Link knøttliten og Oracle-spillene kastet ham inn i nye, ukjente omgivelser. Twilight Princess fremstår strengt tatt som en oppgradering av Ocarina of Time, men selv om Ocarina blir sett på som ett av seriens beste blir dette aldri mer enn en litt blek kopi.
Misforstå meg rett, det er fortsatt et solid eventyrspill, med seriens mest robuste kampsystem nest etter Wind Waker. Utformingen av grottene og templene har sjeldent vært bedre. Våpnene du finner blir verdifulle verktøy når du utforsker alt spillet har å by på, både til lands og til vanns, og lufta med.
Hyrule har heller aldri virket så stort og omfattende. Det enorme kongeriket blir sakte, men sikkert gjort mer og mer tilgjengelig mens eventyret utfolder seg. Før du aner ordet av det dundrer du over de vakre slettene på hesteryggen mens du hamler opp med alle utysker som prøver å angripe deg. Å redde prinsessen og kongeriket er fortsatt moro, selv om det føles som om vi har gjort alt før.
Vakre, grusomme Hyrule
Det er det grafiske som har fått de største oppgraderingene i Twilight Princess HD. Spranget fra Wii og GameCube til Wii U får spillet til å skinne, med en langt jevnere og glattere visuell stil enn tidligere. En fullstendig grafisk overhaling er det ikke, og opplvelsen bærer innimellom preg av at dette er et ti år gammelt spill med noen ferske malingsstrøk.
Ulempen med den første utgaven av spillet var at alt virket ganske gjørmete, spesielt bildeteksturene. Nå har de blitt byttet ut med litt mer høyoppløselige utgaver som dessverre framstår som litt flate innimellom. Detaljnivået har også fått et realt løft. Klær, hud og hår har sjeldent sett bedre ut, som gjør meg enda mer gira på å se hva Nintendo kan få til når det nyeste Zelda-spiller kommer ut senere i år.
Det sterkere lyset får fram hvor godt visuelt utformet Twilight Princess faktisk er. Monstrene du slåss mot er like varierte som de er grusomme, og drottene du møter i hvert tempel er skikkelig fryktinngytende saker. Dette er kanskje det mest alvorlige og dystre Zelda-spillet etter Majora's Mask.
Litt nytt, men stort sett som før
Utover det grafiske har også bestemte spillmekaniske elementer blitt justert, korrigert og oppgradert. Det mest påfallende er integreringen av Gamepad-kontrolleren. På berøringsskjermen kan du nå få opp både kart og en oversikt over hvilke våpen og verktøy du har tilgjengelig. Med pekepennen kan du sette disse til X-, Y- og R-knappene på kontrolleren. På denne måten slipper du å sette spillet på pause for hver gang du trenger å bytte utstyr. Det fungerer høvelig greit, men er ikke noe jeg anbefaler å bruke under spesielt hektiske situasjoner. Berøringsskjermen gjør det også raskere å bytte mellom Links ulveform og menneskeform, som er en sentral del av spillet.
Gyroskopet i Gamepad-en kan brukes til å sikte med buen og bumerangen. Også det fungerer helt greit, men det er ikke nødvendigvis mer presist enn å bruke styrespakene. Sikting ble faktisk løst bedre i Wii-utgaven, noe jeg savner i denne relanseringen.
Tradisjonelt sett i de tredimensjonale Zelda-spillene står Link bom stille når han sikter med et våpen. Takket være pekefunksjonaliteten til Wiimote-kontrolleren kunne du fortsatt bevege deg mens du siktet i Wii-versjonen av Twilight Princess. Nå står Link bom stille igjen, til tross for at du har to styrespaker tilgjengelig. Ja, det er en filleting, men det er også noe Nintendo kunne ha tatt i bruk for lenge siden.
Twilight Princess HD kommer også med amiibo-funksjonalitet spesifikt knyttet opp mot figurene fra Zelda-serien. En Link-amiibo kan fylle opp koggeret ditt med piler, mens en Zelda-amiibo gir deg tilbake tapte livspoeng. Ganondorf gjør spillet litt mer utfordrende ved at du tar dobbelt så mye skade. Den nye ulve-Link-amiibo-en åpner «Cave of Shadows», en ny grotte som kun kan fullføres som ulve-Link. Det er en god måte å integrere Nintendos nye samlefigurer, samtidig som det gir spillet litt mer innhold. Ikke så verst, egentlig.
Konklusjon
Av alle Zelda-eventyrene er nok dette det som aller minst trengte en HD-oppdatering. Wii-spill kan spilles på Wii U og Twilight Princess er fortsatt forholdsvis tilgjengelig hvis du er villig til å grave litt i brukthyllene på din lokale Gamestop. Har du allerede spilt Wii-utgaven er det lite vits i å gå til anskaffelse av den oppussede relanseringen. Når det er sagt, hvis du ikke fikk spilt originalen kan denne nyutgaven være midt i blinken.
Til tross for at spillet innimellom bærer preg av å være ti år gammelt er den grafiske overhalingen forholdsvis god. Den visuelle stilen er mye jevnere enn før, og detaljnivået har fått seg et realt løft. Rent grafisk er dette innimellom det mest ensformige Zelda-spillet, med duse fargetoner og svært få prangende elementer. Likevel klarer utviklerne å gjøre opp for det med spennende figurdesign og seriens beste grotter og templer. Dette er også det mest omfattende spillet i serien, med mange kriker og kroker du kan skure etter skjulte hemmeligheter.
Men, og dette er et stort et, Twilight Princess er likevel det mest tryggeste og mest formelmessige Zelda-spillet i serien. Utover noen nye våpen og verktøy ser det ikke ut til at det ble tatt noen sjanser på utviklersiden, og uten en konsollansering hengende over seg føles ikke ting like nytt som i 2006.
Har du noen Zelda-formede hull i spillsamlingen? Da kan vi anbefale Wind Waker HD fra 2013 og Majora's Mask 3D fra 2015. Alternativt kan du ta en kikk på Darksiders, som er det du får hvis du kombinerer Zelda-formelen med heavy metal.
