IO Interactive har tatt seg en liten pause fra sin Hitman-serie, og serverer oss i disse dager Kane & Lynch: Dead Men. Nei, det er ikke et Zombie-spill, men vi snakker om to menn som vanskelig kan unngå døden. Kane er spillets hovedperson. En hardbarka kriminell som brekkes ut av fengsel for å tilfredsstille den kriminelle gruppa The 7. Disse lumske menneskene har kidnappet Kanes kone og datter, og disse dør om han ikke gjør som The 7 befaler. Kane selv forsikres om at han skal drepes når oppdraget er fullført, men han kan i det minste redde sine kjæres liv. Psykopaten Lynch blir med på laget for å rapportere til The 7 om fremgang og eventuelle tilbakeslag.

Drapsorgie

Hvis det er noe denne duoen kan, så er det å drepe. Lynch er spesielt god, siden han får blackout med jevne mellomrom – gjerne i helt avgjørende øyeblikk. Historien som utspinner seg rundt duoen er i seg selv spennende, og i starten er også spillet svært actionfylt. Sakte men sikkert kryper imidlertid frustrasjonen inn over deg, og den får etter hvert skikkelig tak om spillopplevelsene. Kane & Lynch er nemlig preget av en mengde feil og mangler, noe som gjør at spillet minner i overkant mye om hastversarbeid.

Siden det er to hovedpersoner i spillet, og en rekke mindre viktige medhjelpere, får Kane en del jobb med å være sjef. Du kan nemlig styre alle vennlige skurker underveis, noe en synsvinkel i tredje person legger til rette for. Du kan beordre allierte til å angripe eller sende de til spesifikke posisjoner. På enkelte brett er denne halvtaktiske løsningen en nødvendighet for å komme seg videre, men det er her de første manglene åpenbarer seg.

Den kunstige intelligensen er nemlig autentisk dum i Kane & Lynch. Medhjelpere har ingen sans for egen velferd, og stiller seg mer enn gjerne der det er størst sjanse for å bli gjennomhulet av kuler. Lynch er spesielt glad i å komme i veien for deg under heftige skuddvekslinger, den idioten! Det at kompisene dine ikke helt enser fare gjør også den taktiske biten smått ubrukelig. Derfor kjører man på som en ekte Rambo der det er mulig, så får heller toskene henge seg på.

Om vennene dine er dumme, topper fienden det hele med den ene hjernecellen de har på deling. Enkelte ganger skulle man tro at det var den væpnede avdeling av blindeforbundet som sto mellom deg og målene dine. Enkelte fiender enser deg nemlig ikke i det hele tatt, og står bare og skriker sine repeterende fraser ut i intet. Andre slemminger er tydeligvis krysset med kikkerter, siden de treffer deg med millimeterpresisjon fra avsindige avstander. Fiender har heller ingenting til overs for egen sikkerhet, og virker ikke spesielt interessert i å samarbeide med hverandre. Det er kanskje unødvendig å si det, men den svake kunstige intelligensen forringer spillopplevelsen betraktelig.

Brett-trøst

Da er de mange spennende brettene og oppdragene en trøst. Du reiser til stadig nye steder i Kane & Lynch, og ville skytekamper i et fullstappet japansk diskotek får så absolutt adrenalinet til å pumpe. Flere av brettene er faktisk ganske originale, og gir deg friske spillopplevelser. Den visuelle variasjonen er altså stor, og det er positivt sammen med de ulike interessante oppdragene.

Kampene er til tider svært heftige, kulene flyr veggimellom og eksplosjonene er voldsomme – men også her ligger det en kime til frustrasjon. Kane skal liksom være så god til å ta dekning, og spilldesignet oppfordrer til at man kan ta i bruk vegger og kasser til dette formålet. Dessverre er denne funksjonen klønete løst, og man blir ofte knotende til døden mens man forsøker å stille seg inntil en vegg. Dermed frister det igjen å være Rambo, og heller ta sjansen på et dødsfall i ny og ne.

Upresise kontroller, nesten uansett innstillinger, er også en strek i regningen når det skal skytes og løpes. Våpenføringen og interaksjon med omgivelsene føles klønete, og flyten uteblir totalt. Selv om du har en fiende på kornet, er det ikke sikkert at du treffer. Kane er nemlig ikke så flink med våpen, merkelig nok, og virker ikke å takle rekylen av en kort skuddsalve. Slikt slurv gjør flere kamper mer kaotiske enn ønskelig.

Våpenutvalget i Kane & Lynch er godt. Ikke uventet kanskje, siden duoen står med begge beina plantet i et tungt kriminelt miljø. Her har du pistoler, håndgranater og automatgevær av aller beste merke. Selv om spesielt automatvåpnene er upresise er det en fryd å fyre av salver mot horder av fiender, og se dem falle en etter en. Om du skulle gå tom for ammunisjon vil alltid en av kompisene dine ha mer på lager, så her er det bare å holde inne avtrekkeren.

Granatene føles imidlertid litt veike, og røykgranaten er så lite effektiv at den nærmest er ubrukelig. Det er likevel en fin detalj at synet ditt blir slørete av at man for eksempel får tåregass i øynene, men jeg tviler på at den kunstige intelligensen i det hele tatt oppfatter dette. Hvis du kommer nær en fiende er det bare å trykke på en knapp, så serverer Kane en animert drepesekvens ved armbruk. Latterlig overforenklet, spør du meg. Her kunne vi fått enda mer action for pengene.

Dophue

Det kommer kanskje ikke som en bombe, men i et spill som dette er det uunngåelig å havne i bakken. Før eller senere vil du stirre døden i hvitøyet. Heldigvis kan dop sikre deg fra å havne seks fot under. Når du går i bakken kommer nemlig en alliert bort til deg med en real adrenalinsprøyte og får deg på beina igjen, mens høflige fiender venter på at sekvensen skal fullføres. Hvis du havner i denne situasjonen med for tette mellomrom går du likevel i grava med en real overdose. Dop er farlig, folkens.

Visuelt er det en del likhetstrekk med Hitman-serien, det gjelder både synsvinkel og brettdesign. IO Interactive gir oss en fin miks mellom åpne miljøer og trange korridorer som varierer kampene, krydret med en spektakulær bilsekvens eller to. Det er også tøft at mye av miljøet rundt deg kan ødelegges, det gjør kamper intense og mer visuelle. Likevel er det masse å sette fingeren på ved grafikken. Jevnlig hakking, hoder som forsvinner og figurer som kommer foran deg når du sikter, selv om de står bak deg (!), er bare noen av irritasjonsmomentene.

Til gjengjeld er lydbildet særs godt. Jeg liker samspillet mellom Kane & Lynch i mellomsekvensene og under selve spillet, de bidrar til å bygge en interessant historie med sine dialoger. Da får det heller bare være at hvert tredje ord de bruker begynner på f og slutter med uck. Musikken er også et positivt innslag, og høyner spenningen i avgjørende øyeblikk. På minussiden finner vi fiender som lirer av seg de samme frasene gang på gang. Ta en kikk i ordboka, slemminger!

Den lokale flerspilleren er utvilsomt et høydepunkt, selv om kamper blir litt uoversiktelig med den horisontale delingen av skjermen. Kane & Lynch er grei underholdning med en kompis, men opplevelsen preges av de samme feilene vi har nevnt tidligere i anmeldelsen.

De samme følgefeilene ødelegger også en del for nettspillingen. Ideen bak denne modusen, kalt «Fragile Alliance», er glimrende. Man spiller som en del av en kriminell bande på tyveritokt. Om alle samarbeider deler man bytte, men man kan når som helst vende seg mot sine egne – og drepe alle for å beholde alt av penger selv. Man kan også spille på andre siden av loven, og det er utvilsomt spennende og uforutsigbart. Som sagt blir likevel modusen ikke så bra som den kunne blitt på grunn av feil og mangler som har rot i enspilleropplevelsen. La oss håpe dette forbedres til et eventuelt Two Other Dead Men, eller noe slikt.

Konklusjon

Kane & Lynch: Dead Men har tonnevis av potensiale, men spillet faller på egne feil og mangler. Flere av brettene og oppdragene er spennende og originale, slik som kidnappingen av en japansk mafiadatter i en nattklubb i Tokyo. Slike høydepunkter trekker spillopplevelsen opp. Likevel hindrer blylodd som dårlig kunstig intelligens, svake kontroller og stadig mindre morsomme oppdrag at Kane & Lynch blir noe annet enn middelmådig. Hvis du er hypp på å drepe spillfigurer er det et hav av spill på markedet som løser dette på langt mer underholdende måter.