Det første Kane & Lynch-spillet fikk etter hvert et svært dårlig rykte, ikke minst etter den kontroversielle situasjonen der en amerikansk anmelder fikk sparken etter å ha gitt spillet en lavere karakter enn forventet. Jeg hører imidlertid til den gruppen som faktisk likte Kane & Lynch veldig godt. På tross av noen frustrerende elementer leverte det i mine øyne en heftig, variert og frisk actionopplevelse med en spennende historie og to unike antihelter.
Det er imidlertid én ting som er veldig viktig å påpeke: Jeg spilte gjennom Kane & Lynch i samarbeidsmodus. Da jeg prøvde å spille det alene, opplevde jeg det fra en helt annen – og langt mer plagsom – side. Hadde jeg ikke hatt noen å spille med, så hadde jeg etter all sannsynlighet gitt opp etter et par timer. Spillet var rett og slett frustrerende vanskelig til tider, blant annet fordi du stadig måtte droppe det du holdt på med for å helbrede idiotiske medhjelpere.
Nå er oppfølgeren her, og spørsmålet er om danskene i Io Interactive har klart å beholde de tingene som Kane & Lynch gjorde bra, og rette på de som trengte finpuss.
Trøbbel i Shanghai
Kane & Lynch 2 starter med at Kane besøker Lynch i Shanghai. Kane har egentlig lagt livet som kriminell bak seg, men skal gjøre en siste jobb sammen med Lynch, tilsynelatende i et forsøk på å få nok penger til å «kjøpe» sin datters kjærlighet. Men før de i det hele tatt kommer i gang, havner de i en uventet skytekamp hvor de klarer å få den mektigste mannen i hele Shanghais underverden på nakken. Fra det punktet av, er målet for spillet rett og slett bare å overleve de stadige angrepene fra både banditter og byens ikke helt effektive politi.
Mens det forrige Kane & Lynch hadde en spennende historie, er det som skjer i oppfølgeren av langt mindre interesse. Utviklerne trår feil allerede helt i starten, og kaster oss hodestups inn i handlingen uten noen skikkelig introduksjon. Dermed blir vi gående rundt og skyte slemminger uten å skjønne hvorfor, og motivasjonen uteblir. Når vi endelig forstår litt mer av bildet blir også historien et lite hakk mer spennende, men den mangler dybde og klarer aldri å hekte. Det hjelper heller ikke at verken Kane eller Lynch fremstår som særlig interessante denne gangen. De er bare to forvirrede, brølende fjols som løser alle problemene sine ved hjelp av kuler.
All handlingen foregår i Shanghai, og omgivelsene er i alle fall autentiske nok. Spesielt interessante er de dog ikke, og det gjelder heller ikke situasjonene du kommer opp i. Noen høydepunkter får vi imidlertid, slik som en sekvens der Kane & Lynch løper rundt kliss nakne i regnværet. Litt spesielt.
Spillets presentasjon er også spesiell. Utviklerne har hentet inspirasjon fra YouTube og filmer som Cloverfield, med filtereffekter, ustabil kameraføring og en rekke smådetaljer (som fukt på linsen og blende-effekter når du «ser» inn i lyskilder) designet for å få hendelsene til å se ut som de er filmet med lavbudsjettskamera av noen som ikke helt har peiling på hva de driver med. Det er en interessant stil, som er delvis vellykket. Disse effektene maskerer nemlig mange av de svakhetene som vi kanskje ellers ville ha lagt merke til, og som ofte kan være med på å ødelegge inntrykket i spill som forsøker seg på en fotorealistisk grafikkstil.
Men den unike stilen har sine problemer. Skjermbildet blir veldig rotete og kaotisk, og man må arbeide ekstra for å faktisk klare å få med seg det som skjer. Dessuten gjør effektene og filterbruken at de individuelle omgivelsene mister litt av særpreget, og helhetsinntrykket blir generelt grått og tåkete. Shakycam-effekten er også håpløst irriterende i lengden, men den kan man heldigvis skru av.
Bedre kontrollsystem
En av tingene Kane & Lynch fikk kritikk for var kontrollene. Hovedproblemet var dekningssystemet. Spillet oppfordret deg til å søke dekning bak hjørner og slikt, som i Gears of War (og strengt tatt det aller meste av tredjepersons actionspill som kommer i salg for tiden). Problemet var at dekningssystemet var automatisk, noe som ofte resulterte i at figuren din gikk i dekning uten at du ville det, eller nektet å gjøre det når du faktisk ønsket det.
Dette er fikset i toeren. Kort sagt fungerer dekningssystemet akkurat slik som i de fleste andre spill som bruker det, ved at du peker i retning av muren, hjørnet eller veggen du vil ta dekning bak, og trykker en knapp. Det fungerer helt greit, og det samme gjør for så vidt resten av spillmekanismene. Kontrollmessig framstår Kane & Lynch 2 som et rimelig solid tredjepersons skytespill. Siktingen kunne kanskje fått noen justeringer (slik som at «siktehjelpen» kunne vært mer nøyaktig), men du venner deg til den.
Et annet område hvor originalen fikk velfortjent tyn var i forhold til den kunstige intelligensen. De gode nyhetene er at medhjelperne dine er langt fra like irriterende som i originalen – stort sett spiller du kun med Kane, og selv om han sjeldent gjør veldig stor nytte for seg i enspillermodus, klarer han i alle fall å holde seg i live.
Fiendene er det imidlertid fortsatt så som så med. De virker ikke veldig smarte, og i de fleste skytekampene er det dessuten noen som ikke helt har forstått dette med at skytevåpen kan brukes på distanse. De blåser i å bruke dekning, og løper opp i trynet ditt. Det er en taktikk som sjeldent fungerer, og når den av og til gjør det, er det bare irriterende. Ingen normale mennesker ville angrepet på den måten, og det føles bare surt å bli drept fordi fienden begynner å leke kamikaze. Dette er tross alt ikke Serious Sam.
Lineære omgivelser
Som originalen er Kane & Lynch 2 fullstendig lineært. Du skyter deg gjennom en serie korridorpregede omgivelser hvor det kun er én vei fremover, og den veien går tilfeldigvis gjennom området til hundrevis av banditter. Noen steder får du litt mer taktisk boltringsplass, for eksempel i et parkeringshus og på en flyplass, men det er fortsatt bare én vei videre.
Fordelen med denne tilnærmingen er, som vanlig, at spillet kan by på en hel rekke heftige skriptede hendelser. Ulempen er at de taktiske mulighetene begrenses, noe som er litt synd i et spill hvor samarbeidspill er et viktig skrytepunkt. Det er ikke så lett å flanke motstanderne når de er i andre enden av en rett korridor. Om du spiller alene vil du også måtte regne med å dø en del, da datahjelperen din ikke kan vekke deg til live igjen slik en medspiller kan i samarbeidsmodus. Da kan det være litt kjedelig å spille samme del av spillet om og om igjen, og du vet akkurat hva som kommer til å skje.
Spillet er heller ikke særlig variert. Det er lite som skiller de individuelle situasjonene fra hverandre, og den ene skytekampen er temmelig lik den andre. Det er noen kule sekvenser her, for eksempel en skytesekvens midt i folksomme bygater til en situasjon der du befinner deg i en skyskraper og blir beskutt fra et helikopter på utsiden. Men det som preger spillet er helt ordinære og repetitive skytekamper. Noen av dem tar også alt for lang tid, slik at spillet stagnerer.
Kort kampanje
Kane & Lynch 2 er ikke et spesielt stort spill. Det tok meg fire-fem timer å fullføre det (da i samarbeidsmodus), og det er mindre enn hva jeg generelt forventer av et fullprisspill. Men det som er enda verre er at da jeg nærmet meg slutten, håpet jeg at spillet snart skulle bli ferdig. Jeg hadde rett og slett fått nok. Tro for all del ikke at veien til dette punktet var blottet for gleder; spillet klarer generelt å underholde, men det har ikke noe ved seg som gjør at man virkelig koser seg.
Når du er ferdig med enspillerdelen kan du også ta en titt på spillets flerspillermodus. Her får vi flere variasjoner av «fragile alliance»-konseptet. I basismodusen må en gruppe spillere gjennomføre et ran i samarbeid, mens datamaskinen styrer politi- og sikkerhetsstyrker. Målet er å få med seg så mye penger som mulig fra hver «jobb», og det er fullstendig mulig å dolke lagkameratene dine i ryggen hvis du har lyst på pengene de bærer på. Hvis en spiller dør, gjenfødes han som politi, og kan få sin hevn på den måten.
Så har vi en versjon av samme modus som heter «undercover cop», hvor en av ranerne egentlig er en politimann, og må sabotere for resten av gruppen (helst uten at han blir gjennomskuet). Siste versjon er «cops & robbers», hvor politiet er kontrollert av en gruppe mennesker fra starten av. Spillet har dessverre bare litt få flerspillerkart, og de er ikke fryktelig varierte. Dessuten tar det veldig kort tid å spille gjennom en typisk runde, og jeg hadde foretrukket litt større oppdrag. Som med alle flerspillertyper som omhandler litt mer enn å skyte hverandre, avhenger selvsagt moroa mye av hva slags mennesker du spiller med, og hvor alvorlig de tar det.
Vi får forresten også en arkademodus, som rett og slett er en enspillerutgave av basismodusen «fragile alliance». Det er ikke helt det samme å spille med en gjeng dataspillere, men det er jo greit å få muligheten. Det er tross alt ikke alle som kan spille over nett.
Konklusjon
Kane & Lynch 2: Dog Days er ikke et dårlig spill. Det er heller ikke spesielt godt. Kampanjen leverer fire-fem timer med lineær skyting, som stort sett fungerer helt greit – spesielt hvis du spiller i samarbeidsmodus. Men det blir for repetitivt til at det virkelig klarer å engasjere, og i motsetning til originalen kan ikke Kane & Lynch 2 skilte med noen engasjerende historie som river deg med selv når selve spillet svikter. Utviklerne skal imidlertid ha ros for sitt forsøk på å eksperimentere med den visuelle presentasjonen; eksperimentet er ikke 100 prosent vellykket, men det gir spillet en unik stil som passer godt til selve handlingen.
