Jeg var mektig imponert da jeg anmeldte Path of Exile i 2013. Likevel kunne jeg aldri ha sett for meg at jeg fortsatt ville spille det over ti år senere, med flere tusen timer med spilling loggført.
Nå er den etterlengtede oppfølgeren her, og sammen med nesten en million andre spillere var jeg mildt sagt spent når serverne åpnet for tidlig tilgang for en måneds tid siden.
Ville Path of Exile 2 leve opp til de enorme forventningene? Greier Grinding Gear Games å beholde sjelen i spillet, samtidig som det fornyes og moderniseres?
Mye nytt, mye kjent
Svaret er vel både ja og nei, for så vidt. Først og fremst så er det verdt å merke seg at dette faktisk er «early access». Rundt halvparten av de tilgjengelige klassene er fortsatt ikke med i spillet, og en hel del våpentyper, evner og angrep er heller ikke på plass. Kun de tre første aktene av historien er på plass, de resterende tre må vi vente på. Deler av det som kalles «endgame» er her, men jeg mistenker at det vil bli store og hyppige endringer på nesten alle delene av spillet.
Vi får altså de tre første aktene og områdene i historien, som er vesentlig bedre og mer engasjerende enn det første spillet. Jeg får fortsatt litt FromSoftware-vibber av stilen og måten historien fortelles på, men det blir mindre obskurt enn både Souls og det forrige Path of Exile. Stemmeskuespillet er bedre, figurene får mer plass og jeg liker det vi har fått presentert så langt.
Nå er jo for så vidt ikke historien det hverken jeg eller mesteparten av de andre spillere kommer til Path of Exile 2 for, men jeg synes uansett det er verdt å si at også her er det kvalitet. Når du gjør ferdig akt 3 nå, sendes du rett og slett tilbake til akt 1 med økt vanskelighetsgrad. Ikke noe annet er forandret, og det er akkurat det samme som skjer enda en gang. Når du så gjør ferdig tredje akt igjen åpnes «endgame» i spillet, med det kjente, men samtidig nye atlaset med sine kartnoder, som alle som har spilt Path of Exile kjenner seg igjen i.
Her kommer en av de store endringene, som jeg fortsatt ikke blir vant til eller liker spesielt godt. I eneren har du seks portaler når du går inn i et kart, eller «waystone» som det nå heter i oppfølgeren. Dør du mister du en portal, men du kan fortsatt fullføre kartet. I Path of Exile 2 feiler du hvis du dør, og alle portalene forsvinner. Du kan gjøre kartet på nytt, men da forsvinner eventuelt bonusinnhold som var der., samtidig som du må bruke en ny "waystone". På vanlige kart har det ikke så mye å si, og plager meg ikke like mye. Men når de samme reglene finnes på en av de mange sjefskampene du bruker timer på å låse opp, og du mister det hvis du ikke greier å slå bossen på første forsøk, så kjennes det mer urettferdig.
Her tenker jeg at det må en eller annen endring til, der du for eksempel på disse «pinnacle-bossene» som de kalles, har flere forsøk på en eller annen måte. Det er umulig å lære seg alle angrep og hva som må dukkes unna når du bruker timer på å jobbe deg fram til neste forsøk. Det er litt i overkant, selv fra GGG.
Kjente mekanikker i ny bekledning
Når det er sagt, så må jeg skryte av alle de nye sjefskampene, som er blant de aller beste jeg har opplevd i denne typen spill. De er godt designet, passe groteske og fæle, samtidig som de er varierte. Og de ulike mekanikkene og variasjonen i hvordan de oppfører seg fungerer utmerket. Dette gjelder både i historiedelen, men også på de tidligere nevnte «pinnacle-bossene».
Videre er atlaset og progresjonen der noe jeg liker godt, men som enda har sine åpenbare svakheter. Det er som om de har mikset «delve» og atlaset sammen fra eneren, og laget en blanding som funker sånn halvveis i Path of Exile 2. Variasjonen i biomer og designet inne i en «waystone» er det lite å utsette på. Noen områder er bedre og mer effektive enn andre, men det er utrolig variert og veldig mye bra. For å fullføre og låse opp veien videre er det denne gangen ikke bare en boss som må drepes, slik det var i originalen. Mange «waystones» har ikke engang en sjefskamp, men du må ta deg av en bestemt mengde litt sterkere fiender for å fullføre.
Det er i og for seg ikke et problem, men med såpass store kart med så mange ulike veier å gå og kriker og kroker å utforske, så ender man veldig ofte opp med å måtte gå den lange veien tilbake for å finne den siste fienden du passerte for fire minutter siden. Det er ikke veldig gøy eller engasjerende, og noe utviklerne burde justere på i videre utvikling. Samtidig er det visse elementer og sluttspillmekanikker som er over- eller underjustert med tanke på både vanskelighetsgrad og hva man får ut av dem. Dette er jeg helt trygg på at det kommer endringer på mange ganger, mens spillet utvikles på vei mot endelig lansering.
Et av elementene jeg var mest spent på var følelsen i kampene. Hadde angrepene tyngde? Hvordan er flyten og tempoet? Her vil jeg påstå at GGG har truffet mer eller mindre blink på nesten alle punkter. Kampene kjennes utrolig bra, med velbalansert tempo og metodiske, men samtidig kaotiske kamper. Jo, da. Det er fiender som pusher deg rundt som en liten dukke, og visse angrep som må fikses på. Men spillfølelsen er der den burde være, og er rett og slett imponerende god allerede fra første dag. En heks med masse skjeletter, en kriger med en svær hammer eller en monk med sin stav. Alle kjennes unike og gode ut, og de fire klassene og variasjonene jeg har testet så langt har vært over all forventning. Ingen er dog bedre enn Ice Strike-monk, som har den beste kampflyten jeg har testet i denne typen spill noen gang.
Nesten uendelige valg
Dette unike og fantastiske klassesystemet og talenttreet til Path of Exile er det som kanskje gjør at det skiller seg mest ut fra andre spill i sjangeren, og oppfølgeren leverer i akkurat samme stil. Du har et talenttre som ser uendelig komplisert ut, spesielt for nye spillere, og det er så fritt hva som skal og kan gjøres med alt av angrep og spillestil at det er overveldende. Men det er også en frihet som ingen andre spill kan måle seg med, og selv om jeg har et par soleklare favoritter jeg har spilt flere ganger, så har jeg gjennom tusenvis av timer så godt som aldri repetert den nøyaktig samme «builden» på en figur.
Selv med endringene i Path of Exile 2, så ser jeg for meg at dette kommer til å fortsette – selv om utviklerne per dags dato har en jobb å gjøre med å balansere de tilgjengelige klassene og evnene, der noen underpresterer ganske hardt sammenlignet med andre. Den definitivt største endringen er at gems, altså angrep og evner som tidligere ble plassert i utstyret ditt, er tatt ut og har et nytt, men samtidig likt system. «Skill gems» har nå sine egne plasseringer for å legge inn «support gems», som endrer eller gjør de sterkere. Du har like mange plasser som i forgjengeren, men jeg synes det nye systemet rett og slett fungerer veldig godt. Det er mer oversiktlig og lett å manøvrere, samtidig som du får andre ting inn på utstyret ditt. Jeg liker ikke at du kun kan bruke en «support gem» én gang, men dette er et designvalg jeg bare må bli vant til, og som er mer personlig preferanse enn en feil fra utviklerne.
Utstyret bør også være gjenkjennelig for de fleste, og du får gode forklaringer på hva alle uttrykkene betyr inne i spillet, noe jeg liker veldig godt. En ting jeg er litt misfornøyd med er mengden med utstyr man får, både underveis i aktene men også i «endgame». Utviklerne har sagt at det skulle nedjusteres, og at når du først fikk noe så skulle det være av større betydning. Men det er noe med å få litt mer litt oftere som gjør at dopaminsenteret i hjernen min kiler litt ekstra, så jeg håper dette også justeres på med tid. Jeg vil ha litt mer utstyr på bakken å plukke opp i alle deler av spillet.
Konklusjon
Path of Exile 2 er allerede bedre enn Diablo 4, selv med alle sine feil og svakheter i dagens versjon. Det er mye mer komplekst, det har en mye større frihet til å finne og spille unike klasse- og angrepskombinasjoner. Rammeverket for aktiviterer i «endgame» er på plass og har masse potensiale, men er allerede blant det beste du får i denne sjangeren.
Visuelt sett er spillet et stort steg opp fra forgjengeren, med stor detaljrikdom og variasjon, herlige sjefskamper og flotte områder. Lyddesign og følelsen i kampene er på plass og er også sjangerledende slik det står nå.
Men det er «early access», og det er ubalanse og masse elementer i spillet som må, og kommer til å bli, justert. Atlaset har en litt merkelig progresjon, det er altfor tidkrevende å finne en sjefskamp du kun har ett forsøk på. Visse evner og klasser er vesentlig sterkere enn andre, og det må justeres på mengden utstyr man finner.
Alle burde investere litt tid og få testet Path of Exile 2 – om ikke nå så i hvert fall når den fullverdige versjonen kommer. Dette er et spill jeg mistenker at vil bli målestokken som andre spillutviklere vil strekke seg etter i årene framover.
Path of Exile 2 er ute i «early access» nå på PC (testet), PlayStation 5 og Xbox Series X/S.
