LOS ANGELES (Gamer.no): Noen ganger kan spill plutselig overraske deg. Det du får se i trailere og demonstrasjoner kan virke gjespende traurig og helt uinteressant, før alt endelig klaffer når du plutselig får prøve spillet på egen hånd. The Order: 1886 er et slikt spill.
Etter å ha vært halvinteressert siden avdukingen i fjor, ble ikke inntrykket noe bedre av visningen på E3-messen under Sonys innledende spillutblåsning i år. Traus monsterslakting hentet fra Gears of War, korridorløping og en fargepalett som minner om hybelkaninene under sofaen hjemme er akkurat det jeg egentlig ikke vil ha mer av. Og joda, det er kanskje denne støpeformen The Order: 1886 formes i, men selve avstøpningen virker å bli en av de mer spennende spillene i sjangeren for tiden.
Industrielle riddere
Så er det da først og fremst settingen som gjør at dette spillet appellerer litt ekstra. I stedet for en moderne krig dras vi inn i en alternativ andre industriell revolusjon mot slutten av 1800-tallet. Helt siden middelalderen har verden slitt med muterte monstermennesker, skapninger som greide å overmanne menneskene i alle påfølgende konflikter. Selv etter at Kong Arthur og hans riddere bykset frem og kastet seg mot monstrene – hjulpet av en magisk væske som leger alle sår – sliter menneskeheten med å klare seg.
Ikke før den andre industrielle revolusjonen setter inn for fullt, med store tekniske kvantesprang som gir menneskene alt fra trådløs kommunikasjon til elektriske og andre mannevonde våpen, begynner oddsen å bli bedre for de svake menneskene. Riktignok har tiden ført med seg et uheldig klasseskille, og de som har levd i uløkka synes det er på tide med en forandring i samfunnstrukturen.
Her kommer våre «helter» inn: et firspann av riddere som kan skryte på seg blodarv fra Kong Arthur og hans riddere. Når heltebanden likevel kjemper for overklassens sak er det tydelig at noe muffens er på gang. Det er denne gruppen vi følger i spillet, og det er disse jeg fikk stifte bekjentskap med i demonstrasjonen.
Våpnene overrasker
Treffende nok møter vi gjengen idet de har møtt veggen – bokstavelig talt. De må huke seg ned bak forsvarsskanser og vegghjørner idet de blir beskutt fra en rekke opprørere oppe i bygningene. Treffende, fordi The Order: 1886 er et skytespill i tråd med Gears of War- og Uncharted-seriene, der mye av tiden tilbringes krøket sammen, tett inntil en vegg.
Som sjangeren tilsier gjelder det å lene seg frem og plaffe ned motstanderne. Der The Order: 1886 likevel overrasker er i våpnene. I denne sekvensen er vi utstyrt med en termittrifle som fyrer av skudd med en spredning som gjør den egnet til nærkamp, men elendig når fienden er et stykke unna. Det rilfa dog også kan gjøre er å lempe en termittgranat mot fienden, som eksploderer i et flammehav når den blir beskutt. Dette er perfekt når fiendene huker ned bak dekning: Bare lemp en granat over og skyt, så kan du med et sadistisk glis se de veive rundt mens de febrilsk prøver å kvitte seg med flammene.
Og skytefølelsen er overraskende tilfredsstillende. Våpenet føles tungt og farlig, mens siktingen er presis og lett. Samtidig er det veldig tydelig at utvikler Ready At Dawn har hentet mye inspirasjon fra skytingen og oppsettet i Uncharted 2, og kontrollene bærer preg av dette. At actionskytingen ledsages av rimelig trange korridorer og mellomstore åpne plasser for skytesekvensene, er også noe som er nappet ut av Naughty Dogs spilldesignmanual.
Gråpent
Det er for øvrig også mellomsekvensene vi får se. Eksemplariske animasjoner med et stødig stemmeskuespill imponerer, og selger verdenen og konflikten som troverdig. Joda, dette er i høyeste grad et spillmanus, men det leveres med en tyngde og en overbevisning som hjelper mye.
Den alternative viktorianske estetikken er også noe som virker helt nytt, med klær, oppførsel og språk som later til å være passende for en slik æra. Konseptet er spennende, men evnen til å holde hele spillet like godt sammen som demosekvensen er det vanskeligere å spå. Ready At Dawn har gjort godt arbeid med God of War-spillene på PlayStation Portable tidligere, men dette er et helt annet beist.
Uhorvelig vakkert er det også – The Order: 1886 kan måle seg godt med det beste av Naughty Dogs arbeid med Uncharted-serien og Sucker Punchs nyeste Infamous-spill på ansiktsanimasjonsfronten. Om det er helt oppe i The Last of Us-land er litt vanskeligere å bedømme. Kronen på kransekaken er de sømløse overgangene fra spilling til mellomsekvenser.
Konklusjon
The Order: 1886 ble en av årets E3-overraskelser for min del. Fra å komme inn med antagelser om et helt greit skytespill, gikk jeg ut med håp om at den nye konsollgenerasjonen kan gi sjangeren et lite løft. Innholdet er dog det samme – korridorløping, skyting, mellomsekvenser, men selv denne oppbrukte formelen kan ha noe for seg om den gjøres godt.
Men da må The Order: 1886 levere en opplevelse som kan holde det samme nivået som demoen – og gjerne også overgå det etter hvert. Det er det som blir spenningsmomentet. Spillet har allerede blitt utsatt én gang, og dette er tross alt Ready At Dawns første fullblodskonsollspill.
Mersmak er likevel ordet som oppsummerer min opplevelse med spilet så langt. Jeg krysser fingrene, og håper at The Order: 1886 blir en kraftplugg av et actionspill når det kommer. Klarer det den bragden har det ingenting å si at det vasser i en sjanger som allerede har stagnert litt.
