Tiden er kommet for å dø. Ventetiden har vært lang, og som med stort sett alle andre store titler til denne generasjonen konsoller, måtte også Bloodborne utsettes før det endelig fikk se dagens lys.
Vårt førsteinntrykk er basert på rundt 25 timer med spilletid. Jeg har dødd flere ganger enn jeg liker å innrømme, drept mange sjefsfiender og åpnet flere ulike områder. En ting er uansett sikkert, og det er at jeg fortsatt er langt unna å være ferdig med spillet. Derfor kommer det ingen anmeldelse i dag, den kommer når spillet er fullført og siste fiende er beseiret.
Kastet til hundene
Etter en utrivelig åpningsvideo med en stygg herremann ble jeg sluppet løs i spillet. Uten våpen eller andre gjenstander stod jeg der, og foran meg var det et svært, varulvlignende kjøttberg. Eneste vei videre var forbi beistet. Et dypt åndedrag senere og jeg løp mot det firbeinte monsteret med nevene hevet og gav slo til det jeg hadde. «You died» kom over skjermen ikke mange sekundene senere.
Etterpå denne åpningen våkner man i Hunter's Dream, en type hovedbase der du kan kjøpe utstyr, gå opp i nivå, oppgradere våpen og snakke med et par snodige figurer. Her kan du også teleportere deg til de ulike stedene som finnes i spillet, samt etter hvert også Chalice Dungeons.
Første gang du kommer hit får du velge deg et slagvåpen og et skytevåpen. Etter det er det ikke mye annet å gjøre enn å returnere tilbake til der man startet.
Stedet er Yarnham, en by som helt klart har sett bedre tider. Man startet i huset der man tidligere ble spist opp av et varulvbeist. Denne gangen er man imidlertid bedre rustet til kampen, og denne gangen var det jeg som gjorde kort prosess av monsteret. Det første man merker med kampsystemet er det er raskere og mer actionfylt enn tidligere spill fra utvikler From Software.
Fraværet av skjold gjør at fokuset flyttes mer mot å hoppe unna og kontre fiendens angrep. Det kan man enten gjøre ved å avfyre et rask skudd slik at fienden blir lammet en kort stund, eller hoppe unna og svinge løs med våpenet man har i hånden.
Swiss Army Knife
Mange av våpenene i Bloodborne har to ulike måter å brukes på. Med et enkelt knappetrykk blir det korte sagvåpenet mitt forlenget, og dermed bedre rustet til å treffe flere fiender samtidig, med bedre rekkevidde. Ved å gjøre dette blir det litt tregere å svinge, men begge de to ulike måtene å bruke våpenet på har sine nytteområder. Selve byttet mellom de to ulike modiene går veldig raskt, slik at man kan gjøre dette midt i en kamp om man så ønsker.
Skytevåpenets hovedfunksjon er å lamslå fiendene du kjemper mot. Hvis du skyter til riktig tid kan du angripe uten at de kan forsvare seg, og gjøre enormt mye skade. Det er også viktig for å unngå skade, i og med at du kun har dette våpenet og muligheten til å hoppe unna for å unngå å bli truffet.
Jeg synes From Software har greid å beholde mye av følelsen fra kampsystemet i tidligere Souls-spill, men samtidig gjort det nytt og spennende. Bloodborne kjennes ut som et Souls-spill blandet med kampsystemet fra DmC: Devil May Cry. Det er raskere og mer responsivt, du må stole mer på din egen reaksjonsevne og prøve å forutse fiendene og hvordan de skal angripe. Det kan være vanskelig, spesielt hvis du er som meg, som i alle tre foregående Souls-spill fra utvikleren ofte har funnet den tøffeste rustningen og beste skjoldet slik at jeg kan tåle å ta imot en smell eller tre fra fiendene.
For å ytterligere forbedre kampsystemet, samt belønne spillere som tør å være aggressive, kan du få tilbake en del av helsen du mister fra en fiendes angrep. I en begrenset tid etter at du treffes får du tilbake liv alt etter hvor mye skade du rekker å gjøre på fienden som traff deg.
Dermed blir kampene en dans fram og tilbake, der man hele tiden er i bevegelse sammen med fienden. Sjefskampene er selvsagt mer dramatisk enn de normale fiendene, som i all hovedsak er ganske enkle så langt. Det betyr ikke at de greier å ta livet av deg, men så langt har det stort sett skjedd når jeg har vært uoppmerksom, uforsiktig eller har blitt overrasket av flere fiender samtidig.
Sjefene har vært varierte så langt. Etter drøyt femten timer hadde jeg tatt livet av fire sjefer med ulik vanskelighetsgrad. En av de tok jeg på første forsøk, mens den neste tok store deler av lørdagskvelden å ta livet av. Uten å overdrive satt jeg over fire timer i strekk før jævelen endelig falt, med gjennomklamme hender og en nesten ødelagt håndkontroll. Selv om jeg hatet spillet i visse perioder, er det fortsatt ingenting som gir meg samme godfølelsen i spill som å endelig ta livet av en av sjefene i spill fra From Software.
I de områdene jeg til nå har besøkt er nivådesignet formidabelt og imponerende. Bålplassene er byttet ut med små lykter du gjenoppstår på ved dødsfall, og det er ikke mange av de. I starten synes jeg det var litt vel langt mellom hver lanterne, men det var før jeg utforsket skikkelig og fant alle de små snarveiene. Etterhvert ble jeg mer kjent, og begynte å lære meg layouten i byen. De store områdene tvinnes i hverandre på en spennende og intrikat måte, og måten utvikleren har brukt vertikalitet i nivådesignet er veldig smart. Det lønner seg å bruke litt ekstra tid på å utforske alle kriker og kroker som finnes, slik at man finner alle områdene og veiene som fører til ulike deler av byen.
Konklusjon
Så langt er jeg meget positiv til Bloodborne. Jeg var redd From Software og Hidetaka Miyazaki ikke skulle greie å tilføre nok nytt med, samtidig som de skulle holde på det som gjør Souls-spillene spesielle.
Jeg har så langt funnet veldig lite å mislike. Jeg liker det oppdaterte kampsystemet, som er raskere og mer dynamisk. Jeg savner skjoldet mindre og mindre jo mer komfortabel jeg blir med tempoet og ettersom jeg lærer å kjenne våpnene mine.
Det er imidlertid velkjente From Software-problemer som trekker ned inntrykket. Ytelsen kan falle ganske radikalt til tider, spesielt når det er mye som skjer på skjermen samtidig. Lastetidene mellom død og oppstandelse er også i overkant lange, spesielt når det å dø skjer så hyppig som det gjør i denne typen spill. Jeg håper også at våpen og rustningsutvalg skal bli større etterhvert som jeg kommer meg videre i spillet. Enn så lenge er det ganske minimalt, og jeg håper på mer variasjon og flere valg.
Utover dette ser jeg fram imot å fortsette gjennomspillingen av Bloodborne. Så langt ser dette ut til å være en meget god, om ikke den beste grunnen til å skaffe seg en PlayStation 4 så langt.
