Spillbransjen fortsetter å pumpe ut Marvel-spill. Fjoråret lot oss leke både Avengers og Miles Morales; i skrivende stund er det ikke mer enn to drøye uker siden Insomniac viste fram både Spider-Man 2 og Wolverine; mens 2K og Firaxis er i full sving med sin XCOM-aktige variant.
Square Enix jobber også stadig med nye prosjekter, og neste i rekken er ingen ringere enn Marvel's Guardians of the Galaxy. Med en rekke figurer å leke seg med, masse humor og en hel galakse full av muligheter, burde dette i utgangspunktet vært en god, gammeldags «no-brainer». Likevel har markedsføringen til spillet båret preg av alt annet så langt, med keitete humor, ulekker grafikk og generell mangel på polering.
Mye av dette gjelder fortsatt, også når vi nå har fått spilt spillet (over nettet, via strømmetjenesten Parsec). Heldigvis virker det som om Guardians of the Galaxy redder seg inn med masse sjarm og skikkelig spennende gameplay. Vi er stadig litt skeptiske, men ser heller ikke bort fra at dette fort kan bli en av årets største overraskelser.
Lisensspill?
Spillet har imidlertid lite med Marvels filmunivers å gjøre, og med det får vi i stedet en litt annerledes og fersk tolkning av universet og figurene.
Dette viser seg først og fremst i form av nytt utseende, nye klesplagg og nye stemmer, mens besetningen er nøyaktig den samme som det vi er vant med. I «lederrollen» finner vi som vanlig Peter Quill, mens Gamora, Rocket Raccoon, Drax og Groot utgjør resten av hovedrollene. Det betyr at dette også er figurer, samtaler og dynamikk vi allerede har sett og hørt mye av tidligere, og jeg merker fort at jeg ikke lar meg fenge like mye som i 2014.
Det begrenser seg liksom litt selv hvor mange ganger man kan høre Star-Lord og Rocket kjekle seg imellom før man går lei; Groot kunne godt begynt å si litt andre ting etter hvert; og «will-they-won't-they»-greia mellom Peter og Gamora vet jeg allerede hvordan ender. Spillet tjener litt på at man i denne tolkningen av universet har mer påvirkningskraft, og forhåpentligvis tør også utviklerne å ta en del sjanser underveis, men jeg holder på ingen måte pusten.
Spillet er heller ikke tjent med at hverken grafikk eller stemmeskuespill holder mål med det man kan forvente av et spill i 2021. Figurene er for all del stilig designet, og universet er kult å utforske, men stort sett alt bærer preg av å være skikkelig, skikkelig upolert.
Dette er blant grunnene til at jeg allerede i forkant av demonstrasjonen, men også et stykke ut i den, føler at det nye Guardians of the Galaxy rett og slett er litt som et gammeldags lisensspill og ikke så veldig mye mer. Ting stemmer liksom ikke helt, og det å løpe rundt på romskipet Milano og veksle ord med de forskjellige vokterne er stivt og kjedelig.
Sjarmør i pels
Ting tar seg heldigvis opp etter hvert, og denne opphentingen begynner det sekundet man setter ut på neste oppdrag. Målet er å betale ned en gjeld gjengen har pådratt seg tidligere i spillet, og dermed bærer turen til en forlatt romstasjon hvor redningen kanskje befinner seg. Den drøyt halvannen times lange demoen er sparsommelig med detaljer om hva som egentlig foregår i kulissene, og fungerer i stedet som en konsentrert utflukt som egner seg godt for å vise fram spillets mer flatterende sider.
Det er nemlig ikke så aller verst å leke Star-Lord når man først er i gang: Figuren beveger seg lett og ledig gjennom de futuristiske gangene; resten av gjengen følger uanstrengt med; og når man først er i bevegelse, fremstår dialogen og samspillet øyeblikkelig som mer troverdig og matnyttig. For anledningen må man i tillegg løse et par interessante gåter før man kommer fram til målet, samtidig som figurene snubler over sideområder å utforske og ting å komme med artige innspill om.
Jeg begynner sakte, men sikkert å like mer av det jeg ser, og til og med det stive stemmeskuespillet virker bedre når figurene ikke lenger står rett opp og ned. Det er fortsatt ikke noe ved spillet som fremstår som utrolig bra, men jeg kjenner at jeg lar meg sjarmere i større og større grad utover i spilløkten. Dialogen har en del snert, og jeg humrer godt av flere av de rare poengene utover i nivået.
Alt blir bedre med Wham!
Det beste med Square Enix' svar på Guardians of the Galaxy dukker imidlertid ikke opp før det har gått en liten stund og fiendene på romstasjonen gir seg til kjenne. Etter en kort ordveksling med en «creepy» sekt, hvor man selv velger hvordan Peter skal svare og takle situasjonen, bryter nemlig helvete løs, og da er det bare å ta våpnene fatt.
Star-Lord er den eneste figuren man styrer direkte: Han stiller med sine vante laserpistoler og alminnelige neveslag, men kan også kommandere de andre medlemmene av banden for å aktivere spesialegenskaper og kombinasjonsangrep. Hver av disse kan utstyres med opptil fire unike evner, i tillegg til Star-Lords egne ferdigheter og muligheten til å bytte mellom vanlige skudd og skudd som består av for eksempel is og ild.
Når alt dette kombineres får man et heseblesende og veldig gøyalt kampsystem. Som en som aldri har spilt Mass Effect, ser jeg for meg at det er litt det samme, bare mye mer kaotisk, raskere og med mer åttitallsmusikk.
Som seg hør og bør har nemlig spillet et stort utvalg av låter som Peter Quill kan spille av, både over høyttaleranlegget om bord på Milano og via den gamle Walkman-en sin. Her formelig kryr det av godbiter fra sytti- og åttitallet, med slagere fra Europe, Bonnie Tyler, A-ha, Tears for Fears og mye, mye annet.
I kamp dukker disse sangene opp først når gjengen har gjort nok skade på fiendene: Da kan man aktivere en «huddle» som samler figurene i en klynge. Her må man ta riktig dialogvalg for å motivere vokterne og gi de en ekstra «boost» så lenge sangen varer, og så kaster man seg ut kampene igjen. Jeg merket at jeg selv ble gira hver gang dette skjedde, og det beste med hele demonstrasjonen ble fort disse musikalske innslagene og opptakten til dem.
Slåssingen flyter allerede meget bra i og for seg selv – det går unna når Drax kaster fiender opp i lufta, Gamora denger løs med sverdene sine, Groot knebler fiender til bakken og Rocket fyller skjermen med bomber og granater – men alt fullendes når Wake Me Up Before You Go-Go med Wham! runger utover romstasjonen. Et så godt som perfekt øyeblikk.
Konklusjon
Dårlig markedsføring levnet lite håp for Marvels mest klønete helter, men etter to snaue timer bak spakene har spillet vist flere positive sider som kanskje kan redde det tross alt.
For selv om humoren er tørr, grafikken ikke all verden å skryte av og det meste virker hakket for upolert for sitt eget beste, har spillet også massevis av enkel sjarm og et skikkelig stilig kampsystem. Her denger og fyrer man løs på romvesen til den store gullmedaljen, og muligheten til å kommandere andre figurer, låse opp nye evner og aktivere digg åttitallsmusikk med jevne mellomrom gjør at dette er noe jeg gleder meg til å se mer av.
Samspillet mellom figurene fungerer også godt, og selv om jeg merker at den stadige kjeklingen innad i gruppa var irriterende allerede for syv år siden, virker det som om det er noe genuint og ekte i bunn her. Tilløp til godfølelsen dukket i hvert fall opp et par ganger underveis, og hvis det endelige spillet kan utnytte dette fullt ut, er det kanskje håp for galaksens voktere tross alt.
Guardians of the Galaxy lanseres på Nintendo Switch, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S og Windows den 26. oktober.
