Det er noe med japanerne. Hvem kunne ellers ha tatt noe så spesielt som å være forsvarsadvokat og gjøre det om til en vellykket spillserie? Første Phoenix Wright: Ace Attorney-spill ble sluppet i den vestlige verden til Nintendo DS i 2005, og har siden vokst seg ganske stort. Universet er omfattende, rollefigurenes historier er dyptpløyende og spennende, og spillmanuset er stort sett knirkefritt fra ende til annen.
Dual Destinies er det femte spillet i rekken, og Capcom har gjort et par endringer på spillflyten siden sist. Selve kjernemekanikken er den samme, og i det store bildet er forandringene utvikleren har gjort ganske små. Heldigvis var det akkurat det som skulle til for å heve Dual Destinies over sine forgjengere.
Den fortapte sønn vender tilbake
Stjerneadvokat Phoenix Wright er endelig tilbake i rettsalen der han hører hjemme. Etter å ha mistet og fått tilbake advokatlisensen i forrige spill er han nok en gang parat til å forsvare de uskyldige og stå fast i jakten på sannheten. Med seg på laget har han partneren Apollo Justice, som var den som hjalp Phoenix med å få tilbake lisensen.
Spillet introduserer også den nyutdannede advokaten Athena Cykes som en ny hovedperson. Ikke bare fortsetter hun trenden der protagonistene er oppkalt etter mytologiske skikkelser, hun har også en unik evne som gjør henne uunnværlig i enhver rettssituasjon. Athena har studert analytisk psykologi, og kan derfor tolke folks følelser. Dette lar henne grave frem sannheten i forskjellige utsagn og komme til bunns i hvilke hemmeligheter som skjuler seg bak et vitnesbyrd.
Sammen skal de tre løse fem ulike kriminalsaker der en uskyldig person er anklaget for mord. Samtidig forteller spillet en større, overhengende historie om den nåværende sosiopolitiske situasjonen i fiksjonsuniverset. Det er nemlig en mørk tidsalder for jussen og de som praktiserer den. Aktorer anklager mennesker på feil grunnlag og forsvarsadvokater fabrikerer bevis for å vinne rettsaker.
Handlingen går aldri særlig dypt inn i denne tematikken, da spillet fortsatt har et sterkt fokus på humor framfor alvor. Likevel er det spennende å se temaer og motiver fra tidligere spill bli videreført her. Spillmanuset er fortsatt like skarpt og velskrevet som før, og er selvsagt proppfullt av popkulturelle referanser og tørre ordspill. Blir det litt i overkant teit noen ganger? Ja, men det er den type humor jeg forventer av et Phoenix Wright-spill, og Dual Destinies skuffer absolutt ikke.
Nesten samme prosedyre som sist
Spillflyten er i all hovedsak delt i to deler som påvirker hverandre. Når et mord først har blitt oppdaget skal du drive din egen etterforskning, samle sammen bevis, snakke med øyenvitner og få tak i så mye fakta om saken som overhodet mulig. Deretter bærer det videre til rettsalen for å kryssforhøre vitner og finne selvmotsigelser i utsagnene deres. Alt må selvsagt støttes opp av bevisene du har samlet opp.
Fra tidligere spill er det ikke mye som er forandret, og på noen måter virker det som om Dual Destinies tar et par skritt tilbake. Du kan for eksempel ikke vri og vende på de ulike typene bevismateriale for å finne skjulte hemmeligheter lenger. Det er litt synd, men jeg synes ikke spillet taper noe av den grunn.
Å kalle Phoenix Wright-spillene for pek-og-klikk-spill blir likevel litt feil. De faller heller under sjangeren visuell roman. Her handler det primært om å fortelle en historie, og du må gjøre riktig valg for å føre handlingen videre.
Menyer og åsteder navigeres lekende lett med enten stylus eller knappene, men personlig anbefaler jeg stylusen. Den gir litt bedre presisjon når du skal lete etter ledetråder.
Bedre flyt
De gåtene du løser er begrenset til å vise fram riktig type bevis til riktig sted og tid. Bortsett fra dette er det bare å la handlingen føre deg dit den vil. Vær forberedt på at alt primært formidles gjennom tekst, så om du ikke er spesielt glad i å lese er ikke dette spillet for det. Teksten som ruller over skjermen din er ikke spesielt kjapp, men du kan heldigvis bla gjennom den ganske raskt med et enkelt knappetrykk. Dette kunne du ikke før. Til tross for at det er et lite grep er det et som gjør at spillflyten føles bedre og hurtigere.
I tillegg til dette har du nå tilgang på en notatbok som peker deg videre til det neste du må gjøre for å drive handlingen videre. Dette har vært noe Phoenix Wright-serien har trengt ganske lenge. I tidligere spill, ihvertfall i de mer intrikate etterforskningene, måtte du endevende alt og alle du kom over i et håp om at ting ville bevege seg fremover. Nå trenger du ikke gjøre annet enn å rådføre deg med notatboken for å få ting i gang igjen. Igjen får vi en liten forandring som tilfører utrolig mye og kutter enorme mengder dødtid.
Selv om det er mye som forbedrer flyten i Dual Destinies har spillet en i overkant lei tendens til å benytte seg av tilbakeblikk til situasjoner og replikker vi nettopp har sett. Dette er ikke et nytt fenomen for serien, og har pågått siden begynnelsen. Det er dumt at dette ikke har blitt rettet opp i likhet med alt det andre.
Store personligheter møtes til dyst
Enhver sak er full av narrative vridninger og blindgater, men den riktige morderen avsløres alltid til slutt. Situasjonene du må nøste opp er som regel ganske intrikate saker. Ting er aldri helt hva de ser ut til i Phoenix Wrights univers.
Like viktig som selve historien er de ulike personene du støter på i løpet av handlingen. I sann japansk stil er disse preget av store, overdrevne personligheter, med en rekke karakteristiske særpreg og påfunn. Serien har hatt for vane å introdusere nye figurer som passer inn i universet, samtidig som de gamle traverne fortsatt dukker opp fra tid til annen. Denne vanen ble tilsynelatende vendt om på i forrige spill, og vedvarer i Dual Destinies. Du møter stort sett på nye figurer framfor gamle kjenninger.
De gamle kjenningene du faktisk møter kan telles på én hånd. Det er litt synd at favoritter som Dick Gumshoe, Maya Fey eller Larry Buttz ikke dukker opp, men jeg forstår samtidig hvorfor. Spillet kan ikke akkurat utelukkende velte seg i henvendelser til den harde kjerne, og de nye rollefigurene du treffer gir serien en følelse av å ha beveget seg framover.
Rettsalen er stedet der alle får full utfoldelse for sine særpreg. Jakten på rettferdighet og sannhet fremstår i Dual Destinies som en kamp mellom to motstående kriger. Dette forsterkes blant annet av spillets hovedantagonist, Simon Blackquill, som stadig referer til samuraier og Bushido-livsstilen.
Fra 2D til 3D
I tillegg til selve flyten i spillet har også grafikken fått en skikkelig overhaling. Figurmodellene og bakgrunnene ser stort sett likedan ut, men de flate tegningene som preget tidligere utgivelser har blitt byttet ut med tredimensjonale modeller. Det gir figurene langt mer tilstedeværelse i fiksjonsuniverset, i tillegg til langt mer kjøtt på kroppen.
Figurenes bevegelser er også langt mer naturlige og fullverdige enn tidligere. Før var du tvunget til å se på stillbilder som beveget seg i rykk og napp, som en tegnet stop motion-film. Med de nye, tredimensjonale figurene føles alt mer helhetlig og levende. Dette betyr derimot ikke at de store og prangende bevegelsene fra forrige spill har blitt tonet ned. På én måte virker det nesten enda mer overdrevet.
Advokatene roper ut beskyldninger og protester i hytt og pine, og karakteristiske gester dobbelt så ofte. Armer farer ut med utstrakte pekefingre, og håndflater hamres i bordplatene med høylytte smell. Det er fryktelig teit, kraftig overdrevet og påfallende latterlig, men herlighet som jeg elsker det.
Best i 3D
Det gjøres også mer ut av de ulike stedene og områdene du besøker. Kameraet i rettsalen er mer dynamisk og bevegelig, slik at du slipper å stirre så mye på statiske stillbilder. I bakgrunnen kan du se omrissene til publikumet som observerer rettsaken, og når du er ute på etterforskning kan du se flagg, løv og andre objekter som beveger seg i bakgrunnen. Igjen, det er små grep det er snakk om, men det skaper en langt mer levende og omfattende spillverden.
3D-effekten i konsollen bidrar også til å gjøre omgivelsene mer levende. Jeg har aldri vært kjempebegeistret for grafikk i 3D, men Phoenix Wright: Ace Attorney - Dual Destinies gir best opplevelse som du spiller med 3D-effekten på. Effekten er meget subtil, og dermed lett på både øyne og hjerne, men skaper samtidig meget god dybde i bildene. Det gjør også rettsakene enda morsommere å spille gjennom. Hver gang noen roper «Objection!» eller «Take that!» er det som å få kommentaren bokstavelig talt slengt i fleisen takket være 3D-effekten.
Et narrativt grep jeg likte ekstra godt var inkluderingen av korte filmsekvenser når en ny kriminalsak begynner og avslutter. Disse har blitt laget av anime-studioet Bones, og er av meget høy kvalitet. Alle er selvsagt dubbet til engelsk, men kommer ikke med undertekster, så lyden må være skrudd på. Det gjør ikke så mye, for dubbingen er generelt meget god, og musikken er en glimrende stemningsetter til enhver situasjon.
Konklusjon
I bunn og grunn er Phoenix Wright: Ace Attorney - Dual Destinies mye av det samme vi allerede har sett før. Det er absolutt forståelig, for hvorfor skal man forandre drastisk på noe som har fungert såpass godt fra begynnelsen av? Likevel var jeg redd for at serien ville ende opp med å stagnere, noe som kan skje etter fem utgivelser i samme spillserie. Heldigvis klarer Dual Destinies å opprettholde kjernemekanikken fra tidligere, samtidig som det introduseres en rekke forbedringer.
Selve flyten i spillet er langt bedre enn tidligere, og det er langt sjeldnere at du blir stående fast takket være notatboken som peker deg framover. Etterforskning, forhør av vitner og innsanking av bevis går dermed lekende lett når du vet spesifikt hva du skal gjøre for å drive handlingen framover.
Spillet er i tillegg nydelig å se på, med et grafisk løft som gjør at spillverden føles rikere og mer levende enn før. Jakten på rettferdighet og sannhet i rettsalen har aldri vært bedre. Dual Destinies er perfekt både for gamle, hardbarka fans, men også for grønnskollinger rett fra juss-studiet.
