Rainbow Six har i lang tid vært en serie der hvert eneste liv teller. Dette er nok takket være realisme-innstillingen som har fulgt spillene opp gjennom årene. Der skal det nemlig ekstremt lite til før både du og fienden kysser bakken. En slags «skytespillenes Dark Souls» er ikke langt fra sannheten, og før du entret Vegas var det ofte lurt å ha tatt en pause fra, uten å nevne navn, de mer «urealistiske» spillene i sjangeren. Rainbow Six Siege tar for det meste opp denne arven fra Vegas-spillene, til tross for noen ganske så betydelige forskjeller.
Det er mye som tilsier at politi og tyv-leken er her for å bli. Ikke bare er det en stolt barnehagetradisjon blitt, men TV-serier som Cops og norske Nattpatruljen bygger på mye av det samme konseptet. Der de nevnte realityseriene er nokså uskyldige, skrur Rainbow Six Siege alvoret opp til elleve. Hver eneste konfrontasjon handler nemlig om liv og død, enten det gjelder ditt eget, dine motstanderes, eller de du er sendt for å beskytte.
Lite kjøtt på beinet
Det første man merker når man ankommer hovedmenyen er mangelen på en ordentlig historiemodus. Denne gangen står valgene mellom «Situasjoner», «Flerspiller», og «Terroristjakt.» Situasjoner fungerer på mange måter som både en veiledningsmodus og historiedel da det er laget innledningsfilmer til hvert oppdrag. Det skal dog sies at Situasjoner bare gjør en god jobb med førstnevnte. For alle praktiske formål fungerer modusen rett og slett som en introduksjon til flerspillerdelen der du lærer om alt som kan være av nytte når du møter både kunstig og ekte intelligens senere. En svært nyttig modus, for all del, men også det minste man kan forvente av en AAA-tittel med mange nye funksjoner.
Flerspillerdelen er nok modusen de fleste vil bruke mest tid på. Her blir man delt opp i to lag, enten terrorister eller spesialstyrker, med fem personer på hver side. Avhengig av hvilken banehalvdel av loven du sverger til, skal du til enhver tid enten beskytte eller sikre gisler og eksplosiver. Hvert møte begynner med en innledningsfase på 45 sekunder der lagene på hver sin måte får muligheten til å forberede seg. For eksempel er dette en gyllen mulighet for gisseltagerne å reise forsvarsverk, og for spesialstyrkene å finne ut av hvor på brettet gisselet faktisk befinner seg. Kampene er delt opp i tre runder, og laget som først når det nevnte tallet går seirende ut.
Intenst
Ettersom hver enkelt spiller kommer utrustet med ett eneste liv, trenger det ikke ta all verdens tid før slagene er omme. Faktisk er det slik at kampene er låst til å vare i tre minutter på det lengste, sannsynligvis for å tvinge beleirerne til å handle. Det er nemlig angriperne som taper hvis tiden eventuelt skulle renne ut. Selv om det selvfølgelig er kjipt å være den første som mister livet, er det noe spesielt ved å være avhengig av den ene muligheten man har til å gjøre noen forskjell. Ettersom det bare er fem spillere på hvert lag har hver og en mye å si for hvordan gruppen presterer. God bruk av kommunikasjonsmidler blir dermed en relativt stor fordel, selv om det for all del ikke er nødvendig. Man kommer langt med tekstsnakk (på PC) og en gjennomsnittlig evne til å bruke intuisjon.
Som forsvarer har man muligheten til å forsterke vegger, skape feller og legge ut diverse hindringer for fienden. I tillegg kan man legge ut hjelpemidler for sine allierte, som skuddsikre vester eller gjenstander som uskadeliggjør fiendens våpen. Inntar man motsatt side er man ofte avhengig koordinerte angrep, der en eller flere ledere går foran med store skjold for å beskytte de andre. Kampen mot mot klokken gjør oppgjørene ekstra intense, men ved bruk av de riktige våpnene kan svært mye skje på få sekunder. For å være ærlig er jeg usikker på hvilken rolle jeg liker best. Samtidig som det føles uhyggelig koselig ut å mure seg inne og vente på at fienden beveger seg inn i drapsfeltet ditt (litt samme følelsen som å bygge et puteslott og gjemme seg inni: koselig med en bismak av klaustrofobi), er det kanskje enda mer spennende å være den som har alt å miste ved å være for varsom.
Ut med det gamle
I flerspillermodusen kan du velge blant ti forskjellige «agenter» på hver side av loven. Disse kan låses opp etter hvert som man tjener erfaringspoeng i spillets forskjellige moduser. Rekrutt-klassen er den første man får prøvd seg på. Forskjellen på rekrutt og de andre er at rekrutten ikke har tilgang til noen unike evner, men kan heller velge fra et større utvalg våpen. Slik forhindrer Siege å gjøre spillet ubalansert basert på klassesystemet sitt. Når det er sagt er det ofte viktig å velge en klasse med en evne, da det ofte er til lagets beste.
Disse evnene kommer i form av spesielle innretninger, som å kunne opprette forsterkede barrierer i døråpninger, eller å kunne identifisere fiendens elektromagnetiske gjenstander på en sensor. Har man mulighet til å kombinere evnene sine med andre spillere kan det gi meget gode fordeler i kampens hete. Man skal ikke undervurdere hva gode taktikere kan få til, men med mindre man spiller sammen over stemmekommunikasjon er det lettere sagt enn gjort.
Selv om kontrollsystemet kjennes en smule «lettere» i hånden enn seriens forgjenger Vegas 2 (man beveger seg blant annet noe raskere), er Rainbow Six Siege veldig enkelt å lære. Bevegelsene i seg selv føles meget naturlige, og skulle jeg gjette ville jeg tenkt at man bruker mer tid på huk enn det man gjør i stående posisjon. For å få bedre oversikt i siktemodusen i det man lusker seg inn i et uutforsket rom er det også mulig å helle litt på siktet (gjerne L2/R2, LB/RB eller Q og E). Dette gir en følelse av å være spesialsoldat få andre spill makter å gi, og er rett og slett veldig kult. Slike små detaljer kan man leve overraskende lenge på.
Dessverre blir man nødt til å ofre visse funksjoner for å gjøre flerspilleropplevelsen så balansert som mulig. En av mine favorittmekanismer fra Vegas 2, muligheten til å ta dekning bak gjenstander i tredjeperson, er blitt fjernet til fordel for siktefunksjonen nevnt ovenfor. Dette fjerner litt av det som for meg gjorde at forgjengeren skilte seg ut fra mengden, men vil som sådan ikke ha noe å si for de som ikke er kjent med denne funksjonen fra før av. Man venner seg også raskt til det nye systemet. En dekningsfunksjon gir lite mening når man har ødeleggbare vegger og dører, og jeg føler Siege ville lidd av en slik funksjon. Blant annet kunne det ført til statiske kamper der alle gjemmer seg bak ikke-ødeleggbare gjenstander og forsvarerne vinner åtte av ti ganger. På denne måten er det sannsynlig at vi må godta dette nødvendige onde.
Terroristjakt-modusen har også fått en overhaling siden sist. Der den i Vegas 2 handlet om å jakte ned forskjellige områder som var infisert av slemmingene, er den mye mer lik den alminnelige politi og tyv-sjargongen i resten av spillet. Det eneste som skiller det fra spiller-mot-spiller-modusen er at man nå, alene eller med andre, skal sikre en bombe, for så å beskytte den mot terroristenes inntog. Selv om det er morsomt i begynnelsen greier jeg ikke meddele at gleden er langvarig, og jeg må si at terroristjakten har mistet noe av det som gjorde den så morsom. Det handler ikke lenger om å jakte ned slemminger, men heller å fortsette med det man alltid gjør i resten av spillet. På denne måten er det lett å si at Rainbow Six Siege holder seg til det det gjør godt, men risikerer så å bli repeterende i lengden.
Konklusjon
Rainbow Six Siege lever på sine enkeltøyeblikk. Sekundet der man aktiverer en eksplosiv som åpenbarer fiendens svakheter er uvurderlig. At svært mye kan ødelegges gir også en frihet bare Battlefield-spillene har gitt oss tidligere. I tillegg er det noe ekstra deilig ved å kvitte seg med en fiendtlig motstander når man vet at det kan være den eneste sjansen man får. Det gjør liksom ikke så mye lenger å bli slått ut så lenge man har gjort sin del av oppgaven. Man føler seg aldri som kanonføde heller, og noe av grunnen er at begge lagene setter pris på livene sine slik at det blir færre enorme skuddvekslinger og massedrapsepisoder.
Rainbow Six Siege gjør det godt med tanke på hva det forsøker å være. Kampen for en enkelt korridor kan få enhver sinnssterk person til å sette hjertet i halsen, da bare noen få treff er nok til å tvinge oss til å falle om og henvende oss til kjære mor. De forskjellige agentene og deres spesielle utstyr gjør at hver kamp har potensiale til å bli spilt på andre vis enn den forrige, og på denne måten blir det lagt variasjon inn i et ellers ensartet spill. For det er faktisk en meget stor svakhet at hele Rainbow Six Siege dreier rundt essensielt samme modus, til tross for hva hovedmenyen skulle tilsi. Det gjør litt ekstra vondt når man har opplevd variasjonen i de forrige spillene i serien. Da hadde man både en historiedel, flerspillermuligheter og en særegen terroristjaktmodus som i tillegg var mulig å spille på delt skjerm.
Nå er det dog slik at tidene forandrer seg, og om ikke annet er Rainbow Six Siege et spennende skytespill som er svært enkelt å plukke opp og spille, selv om du ikke skulle ha all verdens tid å bruke på favoritthobbyen din.
