Et spill for voksne
I det ublide lys av 2010 er det naturligvis sider ved Sins of the Fathers som virker temmelig gammelmodige. Spillet hadde fantastisk, detaljert grafikk og levende ansiktsuttrykk da det kom ut, og var tidlig ute med å animere leppene i takt med dialogen – men i dag oppleves nok både grafikken og ansiktsanimasjonen som ganske statisk. Dette er imidlertid ikke bare negativt; siden grafikken er enklere levnes mer til fantasien, og som spesialutgaven av Monkey Island etter mitt syn demonstrerte, kan denne ubestemmeligheten faktisk hjelpe på både troverdighet og virkelighetsflukt. Det er fortsatt kraft i de grovskårne piksler.
Troverdighet er da også mye av hva Gabriel Knight selger seg på – og det er her Sins of the Fathers fortsatt er på sitt mest relevante. Spillet gjør ingen forsøk på å rokke ved det tradisjonelle krimhistorieformatet, men spennende, velskrevne mysteriefortellinger er fortsatt mangelvare i spillbransjen. Det er imponerende hvor mye spillet får til, tross svært enkle virkemidler: Dialogen er personlig, troverdig og ofte morsom, oppbygningen er tilfredsstillende, og figurene vi blir kjent med har nok bakgrunn og røtter til at de føles som de hører hjemme i spillverdenen.
I dag er det mange spill som gjør krav på å kalles «voksne», men Sins of the Fathers er fremdeles mer overbevisende enn de fleste, og sørger for å forlate detaljer både mellom linjene og til fantasien. Spillet holder en slags kjærlig distanse til sin hovedperson – det er ikke meningen at man skal føle og tenke nøyaktig det samme som Gabriel, og i stedet inviteres vi til å gjøre opp vår egen mening om ham. Likevel tror jeg det skal et kaldt hjerte til for ikke å bli litt glad i ham innen rulletekstene flimrer.
Stemmearbeidet er også av et overraskende høyt kaliber den dag i dag, selv om selve opptakene er i radiokvalitet. Sierra engasjerte Hollywood-skuespillere for å gjøre jobben, noe som i 1993 var temmelig banebrytende. CD-ROM-teknologi var dessuten fortsatt forholdsvis dyrt, og de fleste spilte derfor den stemmeløse diskettversjonen, som kom på intet mindre enn elleve disketter.
Rollelisten ledes av Tim Curry, som gjør en fremragende rolle som Gabriel, selv om New Orleans-aksenten sies å være litt variabel, i følge dem som kan det. Leah Remini, som kanskje er mest kjent som kona til «Kongen av Queens» Doug Heffernan, gjør en flott jobb med Gabriels assistent og støttespiller Grace Nakimura, mens en rekke av de mindre rollene også fylles med personlighet gjennom velvalgte stemmeskuespillere. Mark Hamill, som nok aldri vil riste helt av seg Luke Skywalker-skyggen, og som nylig var aktuell som Jokeren i Batman: Arkham Asylum, gjør også en opptreden, i rollen som den bleknende konstabelen Mosely.
Likevel er det nesten Virginia Capers som stjeler showet; hun spiller rollen som «fortelleren», og høres ut som om hun storkoser seg hver gang hun kan harselere litt med Gabriels dårlige sider eller oppblåste selvbilde. Siden hun pleier å si noe nesten hver gang man skal titte på noe eller gjøre noe, kan det bli litt slitsomt at hun tar seg så god tid med hver replikk, men stemmearbeidet er gjort med en så utstudert skeiv, karibisk aksent at det er lett å tenke seg henne som en slags allvitende voodoo-sannsigerske. Tvetydigheten er interessant; man spør seg kanskje hvem hun er, og hva slags hensikter hun har – men spillet velger å la disse spørsmålene stå åpne.
Alt dette bidrar til å gjøre Gabriels verden levende og interessant, men det som kanskje likevel er det som får mitt beger til å flyte over er musikk- og lydbildet. Selv om spillet er basert på enkle komposisjoner og enkel teknikk, og selv om musikken skulle utvikle seg til noe aldeles majestetisk i de to oppfølgerne, var det Sins of the Fathers som etablerte noen av de viktigste musikalske temaene. Jane Jensens nåværende ektemann Robert Holmes stod ved spakene i en slags delt rolle som produksjonsansvarlig og komponist, og sørget for noen av de mest minneverdige arrangementene jeg vet.
Resultatet er at spillet er fylt med en helt særegen atmosfære, og det er her min rolle som kritiker står i fare for å gi etter for presset; det er noe uhåndgripelig her, ett eller annet med hvordan dette spillet føles – musikken og stemningen i Sins of the Fathers kiler meg på alle de rette stedene, og gjør meg villig til å tilgi alle små feil og mangler.
Konklusjon
Sierras mørkslungne eventyr om gamle og nye synder er selv i 2010 en herlig gåteopplevelse, og en lærerik oppvisning i småskummel, troverdig og varmhjertet historiefortelling. Gabriel og Grace skulle vise seg igjen tre og seks år senere i to herlige oppfølgere, men Sins of the Fathers er likevel vel verdt å få med seg – ikke minst hvis man har ambisjoner om å spille gjennom trilogien. Ikke minst skyldes dette de omfattende og velskrevne samtalene og personlighetene i spillet – i min bok er dette 1993s svar på Uncharted 2 – men også gåtene viser at Jane Jensen og hennes medarbeidere i Sierra var i sjeldent god form.
Da det først kom ut var Sins of the Fathers temmelig utradisjonelt – mens både LucasArts og Sierra ellers konsentrerte seg om å treffe bredt, og gjerne også et ungt publikum, er Gabriel Knight både dialogmessig og hva gjelder det okkulte innholdet best egnet for eldre ungdommer og voksne. Det er et vanskelig spill, men med et par kopper te, litt sjokolade og en eller to gode venner er det fortsatt i stand til å fortrylle.
Merk: Gabriel Knight: Sins of the Fathers ble opprinnelig gitt ut i to versjoner, hvorav CD-ROM-utgaven hadde bedre filmer og var stemmelagt. Det er denne versjonen som nå er til salgs på GOG.com.
