Hjertelig strategi
Hvis du sliter med helsen er det små røde hjerter du bør lete etter. Disse finner du blant annet i trekasser og i kjølvannet av en fiendes død. Helsehjerter er svært ofte strategisk plassert ved hardere seksjoner, Rare vil for en hver pris unngå at du skal dø. Du kan også øke makshelsen din ved å drikke livseliksirer. Disse er sjeldne på de ulike brettene, men kan faktisk kjøpes i enhver butikk. Krystalløyne finnes det enda færre av, og deres betydning er hyllet inn i en mystisk tåke. Jeg kan avsløre at de gir deg bedre offensive kapabiliteter, men ikke uten en hake eller to.
Utenfor selve hovedhistorien kan Kameo ta på seg en rekke mindre sideoppdrag for å hjelpe innbyggerne av Elfin. Disse er en grei atspredelse når du bare vil vase litt rundt i det vakre landskapet. Du kan også spille sammen med en venn i samarbeidsmodusen. Etter hvert som du spiller låser du opp nye brett til denne modusen (maksimalt seks er tilgjengelige), og dere kan kjempe side om side mot utysket. Den ene spilleren sitter i kommandosete, han har både ansvaret for Wotnot-boken og spillinnstillingene. Det er alltid morsomt å samarbeide, men varigheten blir som i spillet for øvrig litt i tynneste laget også her.
Kontrollmulighetene i Kameo: EoP er et problem, her er det mye rot. Det verste er først og fremst at de setter klare føringer på hva du kan få til med skapningene dine. Deretter forandres de unødvendig fra skapning til skapning, slik at du aldri blir helt komfortabel med styremekanismen. Et eksempel her er den håpløse kontrollen på vannvesenet Deep Blue. Jeg ble aldri helt venn med denne sentrale karakteren, og han var kilden til mye unødvendig frustrasjon på grunn av kontrollene. Det kan da ikke være så vanskelig å lage en universell kontrollmekanisme for samtlige karakterer du styrer?
Sukkerbombe
Visuelt er Kameo: EoP er digert sukkertøy. Her blir skjermen nærmest sprengt av nydelige farger og nyanser i de ulike verdenene. Noen ganger blir det litt for mye sukkersøt grafikk, men den portretterer stort sett en koselig og bedårende verden. Animasjonene er med enkelte unntak gode, og spillet flyter selvsagt svært bra. Karaktergalleriet er interessant, men trollenes dominans i spillet gjør at variasjonen lider og at karaktermangfoldet blir lite slitesterkt. Tegnedistansen i spillet er imponerende, men selv om endeløse sletter med enorme slag imponerer rent teknisk, ser det kunstnerisk smådumt ut. Scenene der Kameo rir på sin hest i ”Badlands” portretterer nemlig en krig mellom kloner som gjør nøyaktig de samme bevegelsene hele tiden. Dette får ikke akkurat min fantasi til å blomstre uhemmet.
Det musikalske imponerer mest lydmessig, det passer spillet som hånd i hanske. God spillmusikk spisser spillopplevelsen; nettopp slik fungerer lydsporet i Kameo: EoP. Enkelte av melodiene kan kalles klassikere, så sterke er de faktisk. Stemmegivningen er av en nesten like høy kvalitet, her har Rare overlatt lite til tilfeldighetene. Selv den minste rolle blir spilt med innlevelse og overbevisning. Miljølydene er også solide, de brer et syltynt slør av atmosfære og action over spillet, avhengig av hvilke verden du hopper rundt i. Lyden er egentlig Kameo: EoPs sterkeste kort, den er ikke langt unna å være perfekt harmonisert.
Konklusjon
Få med hue skrudd på riktig klarer å mislike lille Kameo, men spillet hun deltar i har likevel sine problemer. Til tross for pen grafikk og et tidvis engasjerende eventyr går spillet etter hvert litt i stå. Kontrollene og kameraet er svært varierende, og kan på sitt verste frustrere voldsomt. Videre kan spillet til tider bli litt monotont og ensporet. Mange av oppdragene er relativt like, bare med en litt annen innpakning. Oppgaveløsingene blir også ganske synkrone utover i spillet, dermed blir varigheten lidende. Kameo: Elements of Power er ikke noe dårlig spill, men det er dessverre likevel langt fra toppsjiktet. Mitt råd: Hvis du har muligheten, tar du en grundig test av spillet før et eventuelt kjøp.
