Katastrofal AI
At fiendene har så minimalt synsfelt at det trolig kvalifiserer for deltakelse i de paralympiske leker er én ting, men at de i tillegg er så grassalt uintelligente at de glemmer at du har skutt dem i hodet og går tilbake på vakt som om ingenting har skjedd, er helt uholdbart. Hukommelsen er så fraværende at ofte kommer man i like langt ved å spurte rett forbi vaktene og gjemme seg bak et hushjørne eller lignende til vaktene har roet seg ned og gått tilbake på post. Vaktene har trolig litt frynsete nerver også; de går nemlig alltid med våpenet trukket og fingeren på avtrekkeren. Litt påfallende på en øde øy, spesielt i begynnelsen da de var overbevist om at ingen overlevde nedskytingen. Det virker også som om fiendene følger faste ruter. Har du plassert deg godt med en snikskytterrifle, kan du plukke ned den ene vakten etter den andre etter hvert som de kommer løpende på nøyaktig samme sted. Her dukker et annet problem opp. Ettersom intelligensen ikke er på topp, samtidig som de har en tendens til å havne bak hverandre, har de lett for å skyte hverandre kaldblodig ned. Kjærkommen hjelp i en desperat situasjon, men ikke akkurat troverdig.
Grafikken er jevnt over av middelmådig kvalitet. Det er få direkte irritasjonsmomenter og den gjør jobben sin, men den slår ikke akkurat lufta ut av deg. Når det nærmer seg 2003 burde man kunne vente seg litt mer av denne type spill. Innelandskapene består stort sett av rette vinkler og lange ganger, og teksturene er litt blasse og kjedelige. Lydmessig er spillet heller ikke stort å juble for, men her er det i alle fall et par høydepunkt: Ute i jungelen var lyden av alle insektene så god at det var nummeret før jeg hentet fluesmekkeren, og et stykke ut i spillet kommer du over noen mutanter som til dels var en positiv overraskelse i så måte. Lydene av disse er riktignok ikke av spesielt høy kvalitet, og desuten ganske ensformige, men de har sin effekt når man sitter i mørket med volumet på godt over middels. De fikk meg til å lette fra stolen mer enn én gang med sine brøl. Etter en stund ble jeg imidlertid immun, da jeg la merke til at lyden var påfallende lik en snøvlende trønder etter et gjennomsnittlig julebord.
Konklusjon
K. Hawk: Survival Instinct er et spedt forsøk på å lage et spill som balanserer mellom sniking og reinspikka action. Dette kunne kanskje blitt et interessant konsept, men Similis bommer dessverre på begge stiler. Når automatvåpnene er så trege at selv oldemor kunne skutt fortere (med sprettert), sier det seg selv at skuddvekslinger fort blir ganske frustrerende. Man kan selvfølgelig snike rundt og leke superspion, men dette blir også kjedelig når motstanderne er så uoppmerksomme at man simpelthen kan løpe slalåm mellom synsfeltene deres. Uansett kommer du til et punkt der kamp ikke lenger er til å unngå, og at den kunstige intelligensen halter på begge beina setter da en effektiv stopper for gleden. Grafikk og lyd er begge godkjent (under tvil), noe som også er gjeldende for spillet i sin helhet.
Det er ingen kvalitetsfølelse til stede, her er det rett og slett ikke ofret mer penger og tid enn strengt tatt nødvendig. Dette er synd, for med litt ekstra innsats på AI og spillbarhet kunne spillet blitt ganske interessant. Som om alt dette ikke er nok, er spillet også altfor kort. Faktisk så kort at etter å ha runnet det satt jeg igjen med følelsen av at jeg ikke hadde spilt det lenge nok til å skrive en god og grundig omtale. Med andre ord: K. Hawk: Survival Instinct bør nok de aller fleste styre godt unna. Er du derimot en av de som liker å snike deg fra det ene hushjørnet til det andre, og ikke bryr deg stort om at alt som har med skyting og action å gjøre er svært tungrodd og urealistisk, ja, da kan du kanskje vurdere å ta en nærmere titt på spillet. Men tenk deg godt om!
