Den medrivende handlingen i Akira Toriyamas verdenskjente manga-serie Dragon Ball er for lengst over, men om vi noensinne vil se noen ende på overfloden av videospill basert på det japanske underholdningsfenomenet er heller tvilsomt. Hvert å pumper utgiver Namco-Bandai ut et betydelig antall spilleventyr hvor den ustoppelige rabagasten Son Goku og kompani braker løs mot hovne slemminger av ulike slag. Gjennom store deler av serien står jakten på sju magiske dragekuler sentralt, noe som også er tilfellet i ferske Dragon Ball: Origins 2.
Denne gangen følger vi en ung og naiv Son Goku ut på jakt etter bestefarens dragekule, som ved et leit uhell har gått tapt for den lille eventyreren. Som i mangaen er den hensynsløse Red Ribbon-hæren ute i samme ærend, og noen større unnskyldning enn dette trenger man ikke for å kaste seg ut i de utallige slagsmålene som utgjør selve kjernen i spillet.
Begrenset omfang
Slagsmålene mellom deg og fiendene er på mange måter selve bærebjelken for opplevelsen, men det er ikke dermed sagt at Dragon Ball: Origins 2 er et renspikka slåssespill. Skal det sammenlignes med noe, er det mer naturlig å trekke frem de håndholdte Zelda-spillene fra senere tid, da kameravinkelen er den samme og man stadig plukker opp nye triks og ferdigheter for å kunne hamle opp med slemminger og andre hindringer. Dessuten skal det snodige Dragon Ball-universet utforskes, handlingen fra mangaen skal avdekkes, og en mengde godt bortgjemte skattekister skal oppspores.
Men her stopper også likhetene, blant annet fordi jakten på dragekulene ikke preges av den storslåtte eventyrfølelsen og mystikken utviklerne hos Nintendo har spesialisert seg på å levere. Her er det i stedet et vimsete, erkejapansk handlingsforløp, samt angrepskombinasjoner og fart som er viktigst. Hvorvidt dette er positivt eller negativt kommer an på den som spiller, men at Dragon Ball: Origins 2 ikke virker like ambisiøst som et tradisjonelt Zelda-spill, er tydelig fra første stund.
Likevel kan ingen beskylde utviklerne for å ha glemt handlingen. Brettene starter nemlig med mellomsekvenser som presenteres ved hjelp av selve spillmotoren, dermed får man kun en minimal overgang mellom selve gameplayet og snuttene som driver handlingen. Denne løsningen fungerer i mine øyne meget godt – den enkle, tredimensjonale grafikken passer utmerket på begge områder, og formidler den muntre tegneseriestemningen uten problemer.
Kampsentrert eventyr
Er det noe det ville vært urimelig å klage på i Dragon Ball: Origins 2, er det den overlegne innholdsmengden. Spillet byr på et stort antall brett fylt med fiender og hemmelige gjenstander, og sammenlignet med andre actionfokuserte titler på DS, er spillet virkelig tidskrevende for den som ikke gir seg før alle skatter er samlet og alle slemminger er nede for telling. Hvor mye tid du bruker på spillet, spørs dog på hvor glad du er i slagsmål.
Kampsystemet er bygd opp av ulike angrepskombinasjoner, bevegelser og teknikker. De enkleste av disse lærer du allerede i begynnelsen av eventyret, mens de mer avanserte angrepene ikke sitter før du har eksperimentert litt på egenhånd. De sterkeste fiendene i spillet lar seg ikke beseire om du ikke har pugget tastekombinasjoner, og har reflekser nok til å unngå lynraske angrep fra alle kanter.
Til tider kan de ulike kampsituasjonene virke i overkant voldsomme, men siden alle fiender benytter seg av et bestemt angrepsmønster med en eller flere svakheter, er seieren aldri utenfor rekkevidde. Noe repetisjon må du uansett regne med, for selv med gode reflekser og fin teknikk, vil du utvilsomt bli offer for utspekulerte slemminger med skitne triks. Vi snakker tross alt om Dragon Ball, hvor slikt definitivt hører hjemme.
Selv om Dragon Ball: Origins 2 på alle måter er et spill med fokus på slagsmål, har man også gjort plass for rollespillelementer. Et eksempel på dette er erfaringspoengene Son Goku får tildelt etter å ha kommet seg gjennom et brett. Du bestemmer selv hvordan poengene skal fordeles, men det helt store utslaget på spillopplevelsen kan man ikke si disse poengene gir.
Metter fansen
En gruppe som antakelig vil falle pladask for Dragon Ball: Origins 2 til tross for dets svakheter, er tilhengerne av Dragon Ball i manga- og anime-form. Spillet er fullastet med snop; blant annet får du ta kontroll over kjente skikkelser som oppfinnerjenta Bulma og den overlegne Yamcha. Hver figur har sine egne kampteknikker, og selv om gameplayet ikke endrer seg drastisk når du skifter figur, er det fint å ha muligheten.
Som tidligere nevnt slår også den tredimensjonale grafikken godt an, spesielt med tanke på selve figurmodellene, som uten unntak er mangaen tro. Son Gokus barnslige utstråling er kanskje tydeligere enn noe annet, men det ligger åpenbart solid arbeid bak samtlige figurer. Andre tillokkende detaljer som bør nevnes er det den flotte oversikten over brett, og manga-tegningene som fra tid til annen dukker opp under spillets gang.
Musikken kan ikke sies å ha være like vellykket. På det beste minner den om generisk tegnefilmmusikk, på det verste er den en direkte hodepinefremkallende røre av sure toner. Lydeffekter og gjentatte kamphyl kan dessuten virke tærende etter flere timer med gameplay, og er du som meg, slår du ganske enkelt av lyden mot slutten av spillet.
Konklusjon
Det ensidige fokuset på slagsmål og kaos ødelegger litt for Dragon Ball: Origins 2. Selv om kampsystemet er godt, blir det i lengden for mange slag og spark, og for lite av alt annet. Men er du glad i Dragon Ball-serien eller tegneserieaction generelt, bør du likevel ha øyene åpne for Son Gokus eventyr, som med sine utallige brett, utfordrende kamper og bortgjemte skatter byr på time etter time med actionfylt gameplay. Spillet er midt i blinken om du rett og slett er sugen på å dele ut en solid dose tegneseriejuling. Er det derimot utforsking, gåter og mystikk du er ute etter, er det bare å skygge unna for denne gang.
