Medlemskap i MENSA?
Gåtene er en viktig del av de fleste eventyrspill, og i Journey to the Moon får vi en god blanding av forskjellige utfordringer. Her får vi logiske nøtter, "puslespill" og en rekke mer praktiske oppgaver, slik som å avle frem forskjellige typer måneplanter. De fleste gåtene er fornuftige, og selv om de kan være vanskelige, behøver du ikke være synsk for å løse dem. Dessverre får vi også noen gåter som ikke virker logiske, og hvor det ikke kommer godt nok frem hva det egentlig er du skal gjøre. Gåtene er også litt mer abstrakte enn i Return to Mysterious Island, som ellers har mange likhetstrekk med Journey to the Moon.
Det er viktig å understreke at Journey to the Moon ikke er et spesielt lett spill. I begynnelsen burde det gå greit for de fleste, men etter hvert som du kommer lengre ut i spillet øker vanskelighetsgraden på gåtene betraktelig. Hvis ting som å løse regnestykker hvor tallene er skrevet i et tjuetallssystem høres helt grusomt ut, kan du trygt styre unna. Flere av gåtene kan løses på mer enn en måte, og det er i tillegg mye du ikke behøver å gjøre om du ikke vil, men dette er i alle tilfeller et krevende spill. Det å anbefale at du spiller med en "walkthrough" tilgjengelig er kanskje helligbrøde for noen, men det kan være en god løsning hvis du klarer å bruke den med varsomhet.
Som så ofte ellers med denne typen eventyrspill, er det også en stor fordel å spille sammen med andre. Det sies at to hjerner arbeider bedre enn én, og det med rette. Ikke bare blir spillet lettere når du løser det sammen med en eller to venner, men Journey to the Moon er også en type spill som inviterer til ekte samarbeid. Selv om det bare er en av dere som sitter med kontrollene kan de andre være like involvert i selve spillingen, ettersom det hele går på tankevirksomhet og ikke på spillerens fingerferdigheter.
Spillhelt med evig liv
Journey to the Moon er imidlertid ikke helt uten action - noen ganger må du gjøre ting litt raskt, eller beregne bevegelsene dine nøyaktig (slik som når du for eksempel skal hoppe fra den ene avsatsen til den andre, over en dyp avgrunn). Purister ergrer seg kanskje over dette, men det er langt fra så ille som det kunne ha vært. Det er riktignok mulig å dø, men du får absolutt ingen straff for å gjøre det. Det eneste døden resulterer i er at du får servert en småvittig bemerkning fra spillet før du vekkes opp igjen akkurat der du var før du døde.
En av de gode tingene med Journey to the Moon er at det stort sett er flere ting du kan gjøre til en hver tid. Mange av spillets gåter kan løses i den rekkefølgen du vil, og hvis du setter deg fast med en ting, kan du stort sett velge å konsentrere deg om noe annet i stedet. Spillverdenen er ikke direkte stor, og i motsetning til i mange tredjepersons eventyrspill, tar det ikke spesielt lang tid å reise fra et område til et annet. I enkelte perioder blir det imidlertid litt kjedelig trasking frem og tilbake over de samme områdene, men stort sett går det greit. Etter hvert som du løser individuelle gåter låses nye områder opp for utforskning, hvor det venter nye gåter og utfordringer.
Brukergrensesnittet fungerer vanligvis helt glimrende, men etter hvert som du utforsker de mange områdene i spillet plukker du med deg en hel haug rusk og rask. Dette havner i den virtuelle ryggsekken din, og etter hvert som spillet utvikler seg blir det litt for mye rot i den, slik at det tar lang tid å finne de tingene du vil ha når du trenger dem. Skal jeg spikke fliser, vil jeg også påstå at enkelte ting til tider kan være litt godt skjult i landskapet, slik at du rett og slett overser dem. Dessuten irriterer det å ikke kunne plukke med seg mer enn tre ting av samme type når jeg vet jeg trenger det.
Grafikken i Journey to the Moon er eksotisk og pen, selv om det naturlig nok blir mye gråfarger i omgivelsene. Miljøene er fulle av små animasjoner som bringer dem til live, og detaljrikdommen er det ingenting å utsette på. Teknisk sett er det ingenting å rope hurra for, men det er heller ikke nødvendig i denne typen spill. Så lenge kunstnerne har gjort en god jobb og det hele fungerer slik det skal, er det ingen grunn til å klage. Lyden er heller ikke direkte overveldende, men bakgrunnseffektene gjør jobben sin og selv om de nok ikke har noen Oscar-statuetter i vente, gjør de få skuespillerne vi får høre en rimelig god innsats. Den velproduserte og noe uvanlige musikken svever behagelig i bakgrunnen, og hjelper å opprettholde den litt mystiske og eksotiske atmosfæren i spillet.
Konklusjon
Du må ha sansen for hjernetrim for å like dette spillet - vanskelighetsgraden er generelt høy, og jo lengre ut i spillet du kommer, jo mer utspekulert blir designen av gåtene. Journey to the Moon kommer aldri til å bli sammenlignet med de gamle LucasArts-eventyrene som gjorde sjangeren populær på nittitallet, og det er rimelig tydelig at utviklerne ikke har hatt noe enormt budsjett i ryggen, men det er et sjarmerende, utfordrende og festlig spill som leverer en god porsjon underholdning og hjernetrim. Journey to the Moon er en lettvekter, men det hindrer det ikke i å være et veldig underholdende spill.
PS: Journey to the Moon ble lansert i England 3. mars, og er foreløpig kun tilgjenglig via britiske nettbutikker. Adventure Company er i dialog med norske distributører om fremtidige lanseringer, men det er lite sannsynlig at dette spillet blir offisielt distribuert i Norge.
