Vitenskapen har tatt mye av spenningen ut av folks hverdag. Før i tiden var man redde for tusser og troll, og når det tordnet trodde man det var Tor som var ute med hammeren sin og gjorde ugang. Nå vet vi at torden er et resultat av en elektrisk utladning mellom en sky og bakken (eller en annen sky), og hvis du tror på tusser og troll vil folk anta du er litt rar - og de vil sannsynligvis ha rett i det. Slik er det med månen også. For under hundre år siden var det ingen som kunne si med sikkerhet hva som egentlig befant seg der oppe. Hvis noen foreslo at den vesle kloden var befolket av superintelligente svevende øyne, var det ingen som kunne slenge leksikon i bordet og si at nei, slik er det nok ikke. I dag stiller imidlertid saken seg litt annerledes.
Månen, men ikke slik vi kjenner den
I Journey to the Moon har Kheops Studios ignorert vitenskapen fullstendig. Dette spillet foregår en eller annen gang på attenhundretallet, og følger Michel Ardan, som sammen med to høytstående venner har lagt ut på den første reisen til månen. Fremkomstmidlet er ei gigantisk kule som har blitt skutt ut av en enda mer gigantisk kanon, og spillet begynner når du våkner opp etter å ha mistet bevisstheten da kanonen ble avfyrt. Uheldigvis finner du ut at begge vennene dine er døde, og i den første delen av spillet må du prøve å samle informasjon om det som har skjedd mens du var svimeslått, slik at du får klarhet i dine medreisendes skjebne.
Når denne lille introduksjonsdelen er over, lander du på månen. Denne utgaven av vår vesle satellittverden er rimelig fjernt fra virkelighetens grå og kjedelige versjon. Her finner vi merkelige, intelligente planter, ruiner etter en mektig sivilisasjon som etter alt å dømme har hatt kontakt med menneskeheten og - etter hvert - et underjordisk samfunn bestående av etterkommerne til de forhistoriske månemennene. Journey to the Moon sin versjon av månen er spennende, sjarmerende og full av overraskelser, og det er en fornøyelse å utforske de eksotiske omgivelsene spillet har å by på.
Journey to the Moon er et førstepersons, "node-basert" pek-og-klikkspill. Det vil si at du ser verden fra øynene til figuren din, og at du kun kan bevege deg på fastsatte ruter gjennom landskapet. All interaksjon med spillverdenen foregår ved hjelp av musen, og med denne kan reise fra sted til sted, plukke opp og manipulere gjenstander på landskapet og kommunisere med månebeboerne du møter etter å ha spilt en stund. Spillet minner om Myst-serien, men fokuserer i litt større grad på praktiske oppgaver og kommunikasjon med andre figurer.
Lite budsjett, mye sjel
Det kan være like greit å få det avklart først som sist; Journey to the Moon er ikke det neste store eventyrspillet. Det er et lavbudsjettsspill utviklet av et lite studio som mangler ressursene til de store konkurrentene, men som tar det igjen med en god dose ekte kjærlighet for det de holder på med. Her finner du ikke voldsomme filmsekvenser, Hollywood-skuespillere og blendende grafikk, men du finner likevel et spill som utfordrer deg, sjarmerer deg, og får deg til å le med sin forunderlige humor.
Du skal ikke bruke lang tid i fellesskap med Michel Ardan før du skjønner at han er litt av en personlighet. Han smuglet for eksempel med seg en hane ombord i månefartøyet, som han planla å slippe løs etter landing, for å se hvordan de andre reagerte når de så den spankulere rundt på måneoverflaten. Underveis i spillet kommer han hele tiden med merkelige observasjoner og småspøker, som aldri får deg til å rulle rundt på gulvet i latterkrampe, men som stadig bringer smilet fram og minner deg på at spill egentlig ikke har godt av å ta seg selv så seriøst som de vanligvis gjør.
