Bamseakutten er et skolehjelpspill med det som formål å lære bort samtidig som det underholder. Førstehjelp kan redde liv, og Josefine og doktor Bjørn skal lære barn om farlige situasjoner og grunnleggende skadebehandling. Ved hjelp av små fortellinger, fine farger og belønninger skal barna motiveres til å lære og forstå.
Den skal tidlig krøkes …
På esken henvender spillet seg til barn mellom 6 og 12 år. Da min lillebror var 12 år var Halo det spillet han ønsket seg mest, og han ville blitt heftig skuffet om han fikk Bamseakutten i stedet. Spillet passer nok bedre for barn i førskolealder, og bør helst spilles sammen med en voksen som kan hjelpe og forklare for å få fullt utbytte av undervisningsdelen. Farger og vennlige stemmer fanger barnets interesse, og spillet kan lære bort grunnleggende teknikker som stabilt sideleie og nedkjøling av brannsår.
Alt forklares med bilder og fortelling, og barnet trenger ikke kunne lese for å spille. Ved å huske noen av teknikkene som blir presentert i Bamseakutten kan barnet få et bedre grunnlag for å lære mer om førstehjelp i skolealder.
Til å være et PC-spill er Bamseakutten ganske flink til å late som det er et undervisningsopplegg likevel. Som regel går spillet ut på å trykke på riktig svar, og alt styres med musepekeren. Det er lite spenning, lite action og mye repetisjon ute og går, og barn som allerede spiller mer actionfylte spill vil raskt finne det kjedelig. Et spill uten egentlig spenning og motivasjon kan heller ikke nå høyt opp på skalaen; at tanken bak det hele er god er ikke rett og slett ikke godt nok.
Akutt Kjedsomhet
Det er ikke så veldig mye som skjer på Bamseakutten. Josefine og doktor Bjørn befinner seg i venterommet, som fungerer som meny. Du kan trykke på et skap for å se noen som titter ut, eller sjekke hva som gjemmer seg bak klokka. Utforsking kan være gøy, men når det begrenser seg til fire-fem ting i løpet av hele spillet er det i grunn ikke så veldig spennende. På venterommet får du tilgang til fem minispill, som viser seg å være det hele Bamseakutten dreier seg om. Målet ditt er å låse opp små fortellinger som forklarer om ulike skader og førstehjelp, og nøkkelen er medaljer som du samler gjennom minispillene.
Det er totalt 24 medaljer å samle, men bare fem minispill. Litt kjapp hoderegning viser at man må spille det samme spillet om igjen ganske mange ganger for å låse opp alt, og det blir ikke noe mer spennende verken andre eller femte gangen. Det kjennes ut som det rett og slett er for lite å gjøre, og spillet mister raskt underholdningsverdien når du har prøvd alle minispillene én gang.
Fortellingene som låses opp, presenteres med tre stillbilder i hvert kapittel og en stemme som forteller om hva vi ser på bildet. Igjen kjennes det litt som å sitte på skolebenken, og det kunne vært betraktelig mer spennende med litt animasjon.
De aller minste kan i alle fall glede seg over spillets fargerike ytre og vennlige figurer. Stemmene er masete og tegnefilmaktige, perfekt for de små men slitsomt å høre på for voksne. Det kan likevel være greit å spille sammen med barnet hvis du holder ut; en bredere forklaring av hva som foregår og hjelp til å forstå hvordan spillet fungerer kan lære små barn å forstå både PC-spill og farlige situasjoner bedre.
Amputert spillerom
Hvis barnet ditt ikke har noen kjennskap til grunnleggende livredning og nødnummer fra før av er Bamseakutten et greit sted å begynne. Josefine forteller og forklarer lettfattelig og greit, og kommer med hint om hva som må gjøres hvis det ikke har vært aktivitet på skjermen en stund. Et enkelt menysystem gjør at barna fint klarer å spille spillet selv, men samtale rundt temaet kan hjelpe barna til å forstå og lære enda bedre.
Spillet har tre vanskelighetsgrader som fungerer ved å redusere eller øke antall svaralternativer i minispillene. Om du velger den letteste graden får du for eksempel velge om du vil bruke ispose, paraply, hammer eller sag på det hovne kneet til reven som sitter på stranda. Spiller du på den hardeste vanskelighetsgraden vil det dukke opp en pinsett og en fatle i tillegg til de øvrige alternativene, og barnet må velge mellom flere svar som faktisk har med skadebehandling å gjøre.
I et av minispillene må Josefine plukke ut hvilken situasjon som er mest farlig, og velger mellom to lysbilder som doktor Bjørn viser frem. En gutt som sykler midt i veien uten hjelm representerer en farligere situasjon enn en gutt med hjelm som sykler på fortauet, og du må klare et visst antall riktige svar på rad for å få medalje, avhengig av hvilken vanskelighetsgrad du har valgt.
I et annet minispill er Josefine i parken, og noen har skadet seg. Josefine må skaffe hjelp og trykke på de riktige tastene for å ringe 113. Deretter må hun svare på spørsmål om hvor hun befinner seg og hva som har skjedd ved å trykke på riktig snakkeboble. Hvis barnet ditt ikke er kjent med nødnummeret eller annen førstehjelp overhode er det en del nyttige ting å lære ved å spille Bamseakutten. Haken er at spillet i seg selv er begrenset, lite variert og stort sett ganske kjedelig. Skal det ha noen hensikt å pakke inn undervisning i spill må også spillet fungere som et spill; ikke bare formidle informasjon.
Konklusjon
Med et flott og viktig tema er det synd at Bamseakutten fungerer såpass dårlig som spill. Barna kan lære nyttig informasjon gjennom spillet, men som spill i seg selv har det liten underholdningsverdi. Mest av alt kjennes det ut som undervisningen er satt i første rekke, mens spillinnpakningen ble tildelt mye mindre tid og ettertanke. Lite action, overfladiske fortellinger og fnisete figurer med mangel på personlighet, kombinert med få utfordringer og repetitivt spillerom, gjør det hele til en kjedelig affære. Dessverre er Bamseakutten bare to hakk morsommere enn å sitte på skolebenken, og trenger å fokusere mer på spillbarhet og moro før det kan fungere som en totalpakke.
