Etter langt om lenge har Joe Danger endelig funnet vegen til PC-markedet. Med sitt lekne arkadepreg har han for lengst fått godt fotfeste på både Playstation Network, Xbox 360 og mobil, mens PC-konverteringen har latt vente på seg. Det har tatt lang tid, men nå har britiske Hello Games endelig fått ut Joe Danger og Joe Danger: The Movie på Steam.
Det samme gamle
Bare for å få en ting krystallklart. Dette er de samme to spillene som har vært ute på konsoll i en halv evighet. For de som ikke har vært borti herr Danger tidligere, handler disse spillene om stuntmannen Joe Danger. Spilleren styrer våghalsen gjennom horisontalt skrollende brett, og mellom start- og målstreken finnes det en rekke hopp og hindringer man må komme seg helskinnet gjennom. For å låse opp nye brett er man nødt til å samle stjerner ved å gjennomføre småoppdrag. Disse oppdragene kan for eksempel være å samle alle myntene på et brett, holde en kombinasjon av triks gjennom hele banen, eller komme i mål innen en tidsfrist.
Joe Danger er en blanding av de kritikerroste Trials-spillene og klassiske Excitebike til NES. Hello Games' spill tipper dog mer mot plattformsjangeren enn de to nevnte spillene, på grunn av småoppdragene. Hello Games har klart å mikse to sjangere sammen på en god måte med Joe Danger-serien.
Spillet inneholder også en flerspillermodus som er veldig underholdene, men dessverre kan man ikke utfordre spillere over nett. En slik mulighet hadde virkelig økt spilletiden og kunne blitt en slager, nesten på høyde med Mario Kart. Det er et par ting som skiller flerspillermodusen i de to spillene. I Joe Danger er det helt ordinær kappkjøring mellom to spillere på delt skjerm.
I oppfølgeren, Joe Danger: The Movie deler opptil fire spillere samme bilde, noe som kan skape mye moro og kaos. Hvis en spiller havner så langt bak at han faller utenfor bildet vil han dukke opp like bak teten igjen, ut av det blå. Med mulighet til å slå motspillerne av syklene er det aldri avgjort hvem som vinner før man er i mål. Begge spillene har sine styrker og svakheter i flerspillermodusen, men Joe Danger: The Movie trekker nok det lengste strået på grunn av intensiteten i duell med andre spillere. Det er flere baner å velge mellom i originalspillet, men spillereglene er morsommere og bedre balansert i oppfølgeren. Konseptet fra Joe Danger: The Movie slått sammen med baneutvalget fra eneren hadde vært ypperlig.
Spillene har også en egen modus som lar deg designe egne baner. Blir du veldig fornøyd med skaperverket kan kreasjonen publiseres på den store verdensveven slik at andre spillere kan få bryne seg på utfordringene du har laget. Bare fantasien setter grenser for hva du kan lage, ikke ulikt det kreative sandkassespillet Minecraft. Naturligvis kan man selv laste ned andres baner, og redigere de til det ugjenkjennelige om man skulle ønske det.
Gode og dårlige nyheter
En av de nye funksjonene i PC-konverteringen er muligheten til å spille som Steve fra Minecraft, eller som figurene fra det megapopulære skytespillet Team Fortress 2. Med nye kostymer følger også nye omgivelser og hindre. I baneredigeringsmodusen har man muligheten til å bygge hopp og hindringer med objekter fra Minecraft-universet i omgivelser tatt fra Markus Perssons suksesspill. Det er litt gøy å bruke en helt annen figur som egentlig ikke hører hjemme i spillet, i stedet for å bare spille som Joe Danger i forskjellige klesdrakter. Dessverre gir det ikke selve spillopplevelsen det løftet man kanskje hadde ønsket seg når Hello Games tross alt har brukt så lang tid på å få lansert spillet på PC. For øvrig finnes disse figurene bare i Joe Danger: The Movie.
Det som derimot frisker opp spillopplevelsen noen hakk er den største og morsomste nyheten, nemlig «Ultra Hard Mode». Som du sikkert allerede har forstått er dette en eksepsjonelt vanskelig modus. Banene er mange ganger lengre enn en gjennomsnittlig bane i karrieremodiene og stiller langt større krav til timing, fartsregulering og koordinasjon. Her er det ikke nok å bare holde tunga rett i munnen. Det finnes i hvert fall én ultravanskelig bane i hvert av spillene. Om det er flere ekstremt vanskelige utfordringer på lur om du mot formodning skulle komme deg gjennom banene kan jeg rett og slett ikke svare på. Etter 40-50 forsøk måtte jeg bare innse at slaget var tapt.
Banene er nær sagt umulige. Vanligvis er dette ikke noe jeg setter spesielt pris på, men det er en helt annen sak når man på forhånd er gjort klar over at man blir satt på en urimelig vanskelig oppgave. Det er faktisk lærerikt å feile gang på gang, og prøve å huske hva som gikk galt forrige runde for å forsøke å ikke kjøre rett i samme felle neste gang. Det er gøy å sette seg ned med i noen minutter når man går litt lei de forholdsvis lette banene som finnes i karrieremodiene. Samtidig er jeg veldig takknemlig for at denne ekstra vanskelighetsgraden er en valgfri modus og ikke representativ for den generelle vanskelighetsgraden på spillet.
Konklusjon
Det er lett å la seg sjarmere av den fargerike og lekne grafikken i Joe Danger-spillene. Kontrollene er enkle å sette seg inn i og spillet har en forholdsvis lav vanskelighetsgrad som det er lett å mestre – selvfølgelig sett bort fra den ultravanskelige modusen som kan føre til mareritt og søvnløse netter. Selv om jeg ikke klarte å komme meg gjennom disse kjempevanskelige banene var det helt klart det største høydepunktet i PC-versjonen av plattformspillet.
Derimot er jeg ikke like imponert av fusjonen med Minecraft og Team Fortress 2. Det er et artig, men svakt påfunn for å ha noe å slå i bordet med, og for å gi en illusjon om at PC-versjonen er noe helt nytt – noe den ikke er. Vi blir servert de samme banene og stort sett det samme innholdet som vi fikk på konsoll for henholdsvis ett og tre år siden.
Et annet høydepunkt er de brukerskapte banene som kan lastes ned fra Internett og spilles på din egen maskin. Dette biblioteket av baner kommer til å vokse seg større og større med tiden, og med litt flaks kan man finne flere godbiter her. Dette bidrar til å øke gjenspillbarheten. Flerspillermodiene er underholdene, men har dessverre noen mangler i begge spillene. Joe Danger-serien er ok tidsfordriv en stund. Men med en flerspillermodus med flere baner og støtte for spilling over nettet hadde jeg nok sittet klistret lenge.
Joe Danger og Joe Danger: The Movie kan kjøpes hver for seg, eller som en pakke på Steam. Dette er en anmeldelse av begge spillene.
