Spennende kampsystem
Men sånt skal du ikke bry deg om. Tilegn heller litt konsentrasjon til kampsystemet i sin helhet, som virkelig ser ut til å kunne tilby noe for alle, selv de som er aller grådigst på erfaringspoeng og gir blaffen i det som måtte eksistere av historie.
Vi fikk se en sirlig oppstilling av Funcom-folkenes egne figurer som brukes til spilltesting, og der var det blanda drops, gitt. Omtrent samtlige av de mest fremtredende popkulturelle stilytringene var representert på et eller annet vis, fra det i grenseland av goth til ildmagikere i Chav-lignende joggedresser. Igjen vender den snedige følelsen av surrealisme tilbake, for det er virkelig ikke hverdagskost å flambere trynene til skrømt ikledd røde joggebukser og skinnjakke.
De ulike angrepsanimasjonene holdt jevnt over imponerende kvalitet, og spente fra sverdakrobatikk til hissige ildbaserte områdeangrep og mer typiske skuddserier med angrepsrifler. Rent teoretisk er vel kanskje ikke dette så langt unna et tradisjonelt rollespilltrekløver med en ildmagiker, sverdkriger og pil- og bueskytter, men så kommer man på at verken World of Warcrafts Azeroth eller EverQuests Norrath byr på muligheten til å kaste ildkuler i trynet på vandøde midt i et idyllisk forstadsnabolag.
En ting som potensielt kan gjøre gruppespilling både attraktivt og effektivt er synergieffekten ulike ferdigheter har. For enkelte angrep setter fiender i en av en rekke ulike tilstander, som igjen påvirker andre angrep. Det kan for eksempel bety at man kan kombinere magi som gjør skade over tid med magi som gjør direkte skade. Resultatet er et gigantisk områdeangrep som skader alle som er uheldige nok til å være i nærheten. Det er kanskje ikke superspektakulært i seg selv, og knapt noe nytt, men alle monner drar.
I tillegg viser det seg at enkelte ferdigheter har flere virkninger, noe som kan gjøre det å plukke ut sine syv aktive ferdigheter noe mer tilgivelig. Dette ble vi skissert ved at en helbredende egenskap også kan gjenopplive døde allierte om det skulle bli nødvendig. Ergo kan det være slik at du i det minste tidvis slipper å skyte deg selv i leggen med en litt overambisiøs utforming av figuren din, i tillegg til at spillet tar nok et markert steg unna den tradisjonelle sjangermalen og det statiske klassesystemet.
Spektakulære sluttbosskamper
Presentasjonen vår kan på mange måter beskrives som en samling av ulike fragmenter, som stadig supplert av et bakteppe gitt av de to utviklerne ble bundet sammen til en gavepakke. Og av alle tingene som jeg bet meg merke til, noe som ikke var rent få, var det kanskje de to sluttbosskampene som kilte mest i magen.
Den første vi ble fremvist var av en gigantisk skalldyr, komplett med digre gripeklør og hissige strømangrep. Det var vanskelig å få et godt bilde av hvordan Funcom-ensemblet som tok på seg oppgaven med å nedkjempe ham gikk frem, men det var i det minste en spektakulær kamp vi fikk bivåne. Rent utseendemessig var krepsefyren ytterst detaljert med sitt massive skrog og fryktinngytende utseende, og den duse strandsettingen gav tilsynelatende nok boltrerom til at man kunne eksperimentere med et vidt spekter av taktikker.
Videre fikk vi se enda en skjellskalle kravle omkring. Denne gangen best beskrevet av Bruusgaard, med ordene «det er vel enkelt og greit en diger hjerne med tentakler». Men når denne saken også er i besittelse av mektige mentale krefter så blir det fort mer spennende. Det som gjorde størst inntrykk med denne kampen, utover det supernemesisaktige utseendet, var de intense lydene. Her har du et digert støyteppe av noe som best kan forklares som summingen av et overdimensjonert kraftverk, og det treffer en sår balanse mellom frykt og steintøft uten å bli flåsete.
Når slutten av presentasjonsfilmen så viser en flytur over den gigantiske spillsonen Kingsmouth ligger i og ender opp med å vise bruddstykker av en gigantisk Kraken-lignende sak som ligger og dupper i sjøen er det vanskelig å sitte rolig.
Da Funcom lovte å flette inn sagnomsuste skapninger og mytiske beist fra lokalområdet du traverserer så vandret en viss frykt for å se en drøss med flåsete tolkninger av Chupacabra, Nøkken og Yeti-er gjennom meg. Men om de greier å opprettholde den tyngden, mystikken og spenningen Kingsmouth-området har blitt gitt så er det ingen tvil om at dette snarere kan ende opp med å bli en referansetittel mer enn noe annet.
Konklusjon
Som utviklerne gjentar i mantralignende frekvens er det i stor grad det å forme sin egen historie som er gjeldende her, om det så er i form av figuren du styrer, rollen du vil spille, historietrådene du vil utforske eller opplevelsen du er på utkikk etter. Men The Secret World ser ikke bare ut som et ekstremt fleksibelt spill.
Historiefortellingen har vært vidunderlig i de tilfellene vi har bevitnet, med kremopptredener fra stemmeskuespillerne og visualisert med en grafisk stil som både er moderne og funksjonell. Viktigst av alt bygger den på elementer som alltid føles gyselig kjente, om det så er i form av et sagn du har blitt fortalt da du var mindre, følelsen av ubehagelig sympati for den skremmende ordinære byen Kingsmouth eller det faktum at du utover disse heftige evnene i aller høyeste grad styrer ordinære mennesker.
Det er fortsatt for tidlig til å kunne slippe hammeren enda, og spillet har fortsatt langt å gå før det er ferdig. Jeg føler meg likevel overbevist om at hvis Funcom greier å bevare den røde, bunnsolide tråden vi har blitt fremvist så kan vi potensielt snakke om en utgivelse som snur sjangeren på hodet. Ikke på grunn av ren kommersiell appell eller den siste heite gimmiken, men snarere som en konsekvens av gjennomført, kreativ historiefortelling og en villighet til å gi blaffen i konvensjoner til fordel for å tråkke opp sin egen sti.
